Paul René Gauguin
Paul René Gauguin (1911–1976) var en norsk maler og grafiker, som var sentral innenfor den retningen innen norsk grafikk som er blitt kjent som den norske fargetresnittskolen. Han ble særlig kjent for sine fabeldyr.[8] Han arbeidet også som oversetter, og oversatte fra engelsk, fransk, tysk og italiensk[9] – blant annet oversatte han den franske dramatikeren Jean Anouilh[10][11] og den amerikanske romanforfatteren Ernest Hemingway til norsk.[12]
| Paul René Gauguin | |||
|---|---|---|---|
| Født | 27. jan. 1911[1] København[2] | ||
| Død | 14. feb. 1976[1][3][4][5] (65 år) Málaga | ||
| Beskjeftigelse | Journalist, illustratør, kunstmaler, scenograf, oversetter, grafiker, billedhugger, kunstner | ||
| Ektefelle | Bonne Gauguin (1941–)[6] | ||
| Far | Pola Gauguin | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Gravlagt | Garnisons kirkegård | ||
Bildet er hentet fra Nasjonalbibliotekets bildesamling.
Liv og virke
redigerBakgrunn
redigerPaul René Gauguin var sønnen til maleren Pola Gauguin.[7] Hans farsforeldre var den franske impresjonisten Paul Gauguin og danske Mette Gad.[7] Paul Renés mor var norsk og opprinnelig fra Bergen; da han var tre år gammel, flyttet familien fra København til Norge.[7] Frem til han var tretten år bodde familien først i Oslo, deretter på Sørlandet.[7]
I 1924, da han var tretten år gammel, flyttet han med familien til Provence.[7] Etter noen år på skole i Provence fortsatte han skolegangen i Paris.[7] Deretter flyttet foreldrene tilbake til Norge, og Paul René ble plassert på kostskole ved det norske Lycée Pierre Corneille i Rouen, der han i tillegg til teoretiske fag fikk undervisning i tegning og i ulike former for håndverk.[7] Han tok examen artium i Rouen i 1930, og ble da den beste i sitt kull i franskfaget – som premie mottok han Victor Hugos samlede verker i gullsnitt.[7]
Etter skolegangen reiste han i to år rundt i Europa på sykkel, avbrutt av et opphold i Norge.[7] Da han dro utenlands igjen etter oppholdet i Norge, hadde han Jacob Brinchmann og Leif Borthen som reisefeller.[trenger referanse] De tre bodde i Erling Winsnes' hytte i Alcúdia.[trenger referanse]
I 1932 dro Gauguin til Ibiza, der han gjennom de neste fire årene livnærte seg på ulike strøjobber – blant annet i jordbruket, med å skuffe salt og som fisker – og også lærte seg å lage tresnitt.[7]
Karriere
redigerHan debuterte på Høstutstillingen i 1936, men i 1938 ble han Dagbladets korrespondent i Spania. Der opplevde han slutten av den spanske borgerkrigen, og disse opplevelsene preget ham i lang tid etterpå, blant annet hadde han mareritt om «barrikader, brennende ildmørje, halve hus, flukt gjennem jernbanetunneller».[7]
Tidlige verker av Gauguin hadde politisk tematikk. Det første viktige fargetresnittet, Barcelona (1939–1942), hadde motiv fra den spanske borgerkrigen. Da han kom hjem fra Spania i 1938 ble han ansatt som teatermaler ved Trøndelag Teater, men da krigen kom bortfalt dette arbeidet.[7] Gauguin gikk inn i motstandsarbeidet, og måtte flykte til Sverige.[7]
Etter den andre verdenskrig arbeidet han som kulturredaktør i avisen Friheten, partiorganet til Norges Kommunistiske Parti.[9]
Våren 1947 stilte han sammen med Frithjof Tidemand-Johannessen ut i Galleri Per i Oslo, og denne utstillingen bidro til at flere kunstinteresserte nordmenn ble oppmerksomme på ham. I 1948 laget han verkene Protest, Hellas og Shalome Israel, som var uttrykk for hans engasjement for hendelser i det politiske verdensbildet.
Fra 1950-tallet ble kunsten hans mer poetisk, med landskap, figurscener og mytologiske motiv.[13] Gjennom illustrasjonene han laget til Inger Hagerups Så rart, som ble utgitt i 1950, nådde han et enda større publikum enn tidligere. Gjennomgående motiver i Gauguins kunst var dyr og insekter, gjerne med utgangspunkt i hans egne observasjoner på ulike reiser, eller fra tiden han var bosatt ved Middelhavet. Piken fra Samos, Fra Athen og Steinbærerskene fra 1958 kan minne om dekorerte greske vaser. Han eksperimenterte mye med trykkteknikk og materiale.[13] Han drev således for eksempel med silketrykk, la på metallfolie etter trykking og overtrykket.[14]
Fra 1960-tallet laget Gauguin materialbilder, metallskulpturer og kollasjer som kunne være humoristiske og dekorative. De var ofte abstrakte, men kunne minne om mennesker, dyr, fugler og insekt.[13]
I tiden 1939-45 laget han teaterdekorasjoner for Unge Trøndelag Teater, noe han senere også gjorde for Nationaltheatret i 1951. Han dramatiserte ved Folketeatret 1954[15] og dekorerte med Knut Rumohr på OL-bygget Hotel Viking 1952, samt hurtigruteskipet MS «Nordstjernen» 1956. Men da han hadde vært i Hellas 1955 begynte han med emalje og jernskulpturer, utover 60-tallet med skrapjern.
Det ble også en del oversettelser fra fransk, Gauguin behersket også russisk, italiensk, engelsk og katalansk, som brukte mot Pablo Picasso i dennes pottemakeri. Alt i alt var han inspirert av Max Ernst, Vincent van Gogh og Georges Braque.
Han ble gift første gang i 1934 med Emmy Paasche Aasen (ekteskapet oppløst), annen gang i 1941 med skuespiller Bonne Winther-Hjelm Jelstrup (ekteskapet oppløst) og tredje gang i 1951 med Martha Poulsen. Sammen med sin tredje ektefelle flyttet han tilbake til Danmark. Han døde i Spania 14. februar 1976, for øvrig på samme dato som den danske maleren Georg Jacobsen.
Posthum separatutstilling
redigerI 1981 var Martha Poulsen Gauguin primus motor for Gauguins første norske separatutstilling. Da ble 107 kunstverk fra Paul René Gauguins hånd utstilt på Nasjonalgalleriet i Oslo.[16] I 2003 omfattet Nasjonalgalleriets permanente utstilling over 250 av Gauguins verk. Samme år auksjonerte galleristen Vera Olsnes ved Galleri Vera i Drøbak, bort over 70 av Gauguins verk som tilhørte hennes private samling. Auksjonen ble gjennomført for å samle inn penger til et sykehus i Irak.[17]
Utgivelser
rediger- Et annet land i sikte (Aschehoug, 1976). Førti dikt og illustrasjoner, tilrettelagt posthumt av Inger Hagerup og Jan Bull
Referanser
rediger- ^ a b www.kansallisgalleria.fi[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.kulturarv.dk[Hentet fra Wikidata]
- ^ Kunstindeks Danmark, «Paul René Gauguin», Kunstindeks Danmark kunstner ID 6764[Hentet fra Wikidata]
- ^ KulturNav, KulturNav-ID 881832ef-5442-4c5a-aaf8-7ce65345097d, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6cg42k1, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f g h i j k l m n Rohde, Peter P. (1969). Paul René Gauguin. no: Kunst i skolen.
- ^ (no) «Paul René Gauguin» i Store norske leksikon
- ^ a b «Norsk kunstner: Grafikeren Paul Rene Gauguin». nrk.no. 28. desember 1973. Besøkt 25. november 2023.
- ^ Anoulh, Jean (1953). Generalprøven. Oslo: Centralteatret. «Oversettelse: Paul Gauguin»
- ^ Anouilh, Jean (1954). Lerken. no: Gyldendal. «Oversatt av Paul René Gauguin»
- ^ Hemingway, Ernest (1967). Klokkene ringer for deg. xx#: Gyldendal. ISBN 8205040753. «Oversatt av Paul René Gauguin»
- ^ a b c Messel, Nils (25. februar 2020). «Paul René Gauguin». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 12. august 2021.
- ^ Holager, Helen. «Paul René Gauguin» (3. juli 2013), Norsk kunstnerleksikon, 1982-1986.
- ^ Odd Eidem, Gauguin dramatiserer "Et Forargelsens hus" av Gabriel Chevallier i VG (10.2.1954)
- ^ Paul René Gauguin : Nasjonalgalleriet, Kobberstikk- og håndtegningsamlingen, Oslo, 7.februar - 22.mars, 1981. Nasjonalgalleriet. 1981.
- ^ «'Gauguin' sale aids Iraq hospital». BBC News (på engelsk). 21. mars 2003. Besøkt 12. august 2021. «A Norwegian art collector is selling 70 works by Paul Rene Gauguin to raise money for a hospital near Baghdad.»
Eksterne lenker
rediger- Norsk kunstner: Grafikeren Paul René Gauguin NRK-portrett fra 1973, publisert på nrk.no. Besøkt 25. november 2023.
- (no) Paul René Gauguin hos Norsk oversetterleksikon
Kilder
rediger- Askeland, Jan: «Gauguin», i Jesper Engelstofr (Red.): Gyldendals leksikon over moderne nordisk kunst, Gyldendal norsk forlag Oslo 1958, s. 69-70.
- Flor, Harald: «Linjer i nyere norsk grafikk», i Dag Fyri (Red.): Norske grafikere i dag, Oslo, Tanum-Norli forlag 1979, s. 7-32.
- Helliesen, Sidsel: «Fargetresnittskolen», i Norsk grafikk gjennom 100 år, Aschehoug forlag 2000, s. 169-182.
- Nasjonalgalleriet: Norsk kunstnerleksikon, Oslo, Universitetsforlaget 1986.
- Rude, Rolf: «Fargetresnitt», i Kunsten idag 1947-48, vol. 1, nr. 3, s. 20-29.
- Østby, Leif: Ung norsk malerkunst, Oslo, Mittet & Co forlag 1949, s. 265.