Paul I. Paulsen
| Paul I. Paulsen | |||
|---|---|---|---|
| Født | 13. februar 1868[1] | ||
| Død | 12. oktober 1938[2] (70 år) | ||
| Gravlagt | Vår Frelsers gravlund |
||
| Beskjeftigelse | Dommer, jurist |
||
| Nasjonalitet | Norge |
||
Paul Ivar Paulsen (født 13. februar 1868 i Kristiania, død 12. oktober 1938 i Oslo) var en norsk jurist.
Paul I. Paulsen var sønn av overrettssakfører Martin Peter Paulsen. Han gikk ut av Kristiania katedralskole i 1886 og ble cand. juris i 1892. 1894 ble han ansatt han i Justisdepartementet, fra 1899 som byråsjef, fra 1908 konstituert og fra 1910 som fast ekspedisjonssjef i lovavdelingen. 6. juni 1905 ble han sendt av Christian Michelsens regjering med nattoget til Stockholm for å overrekke kong Oscar II brevet hvor regjeringen erklærte at den gikk av, og dermed i praksis erklærte unionen mellom Sverige og Norge for oppløst (unionsoppløsningen). I 1913 ble han utnevnt til sorenskriver i Aker. Han ble ekstraordinær assessor i Høyesterett i 1918, og var fast høyesterettsdommer fra 1921 til 1938.
Paulsen var medlem av flere offentlige kommisjoner og komitéer. I 1921 og 1922 var han riksmeglingsmann. Sammen med J. E. Thomle og C. S. Thomle utga han en stor samling av norske lover i ti bind. Han fikk også utgitt en lovsamling over de faktisk gjeldende lovene i tre bind, Norges lover, som siden har kommet i stadig nye utgaver i ett bind.
ReferanserRediger
LitteraturRediger
- Chr. Ebbell: «Paulsen, Paul Ivar», i Norsk biografisk leksikon, bind 10. Oslo: Aschehoug, 1949.