Einar Hanssen
Einar Hanssen (født 24. august 1874 på Nesodden, død 1952) var en norsk jurist og embetsmann.
| Einar Hanssen | |||
|---|---|---|---|
| Født | 24. august 1874 Nesodden | ||
| Død | 1952 | ||
| Beskjeftigelse | Jurist |
||
| Nasjonalitet | Norge |
||
Hanssen var sønn av lensmann Carl Julius Hanssen og Marie Elisabeth Giverholt (1839–1914). Han tok examen artium ved Kristiania katedralskole i 1893 og studerte deretter juss ved universitetet. I 1898 ble han cand. jur.. Fra 1900 var han ansatt i Lovavdelingen i Justisdepartementet, fra 1910 som byråsjef og fra 1913 som ekspedisjonssjef. Fra 1912 til 1914 var han dessuten sekretær for Den rettsmedisinske kommisjon.
I 1914 oppnevnte Justisdepartementet sorenskriver P.I. Paulsen, professor dr. juris. Jon Skeie, sakfører Elise Sem og ekspedisjonssjef Einar Hanssen som norske representanter i et skandinavisk utvalg som skulle utrede familierettslige spørsmål.[1][2][3] Den norske delegasjonen ble ledet av sorenskriver Paulsen.[3]
I 1917 ble Einar Hanssen utnevnt til sorenskriver i Valdres.
I 1922 ble Hanssen konstituert som assessor i Høyesterett, hvor han fra 1928 var fast høyesterettsdommer. Han gikk av med pensjon i 1940. Fra 1920 til 1921 var han medlem av Banklovkomitéen.
UtmerkelserRediger
Hanssen var kommandør av Nordstjerneordenen og Dannebrogsordenen.
ReferanserRediger
- ^ «Elise Sem: "Fra en praktiserende jurist"». Kvinnelige studenter 1882-1932. Oslo: Gyldendal. 1932. s. 117–122.
- ^ «Sem, Elise». Hvem er hvem?. Kunnskapsforl. 1934.
- ^ a b Støren, Thordis (1914-) (1987). Justitias gode tjenere: de første kvinnelige advokater. Oslo: Dreyer. s. 11-38. ISBN 8209104462.
LitteraturRediger
- Studenterne fra 1892. Kristiania, 1917
- Gyldendals ett-binds konversasjonsleksikon. Oslo: Gyldendal, 1967