Pareidoli

Pareidoli (fra gresk «feil bilde», av para, «ved siden av, liknende» og eidolon, «bilde»)^[3] er det kognisjonspsykologiske fenomenet at tilfeldige sanseinntrykk virker meningsfulle når inntrykkene likner på noe kjent. En vanlig feiltolkning og et synsbedrag er å se ansikter og menneske- eller dyreliknende figurer i former og detaljer i flekker, deler av bilder, gjenstander og naturformasjoner.^[4]

Pareidoli er en type apofeni (på engelsk apophenia), menneskers tilbøyelighet til å finne mening og se sammenhenger i ting som i utgangspunktet er usystematiske og vilkårlige. Apofeni skyldes hjernens kreative evner og kan føre til morsomme småopplevelser og fantasifulle gjetninger. Egenskapen kan også skape misforståelser og vrangforestillinger, for eksempel å se spøkelser i lys og skygger, oppdage hemmelige meldinger i tilfeldige tall og tekster eller høre skjulte beskjeder i utydelige lydopptak. Å se falske mønstre er også viktig for kognitiv bias (psykologiske feilslutninger og forutinntatte meninger som avviker fra virkeligheten).

Betegnelse rediger

Pareidoli kalles Pareidolie på tysk og pareidolia på engelsk. Ordet kommer fra de greske para (παρά), som betyr «ved siden av, istedenfor, liknende», men her brukes om «feilaktig, falsk», og substantivet eidolon (εἴδωλον), «avbildning, synsbilde, form, skikkelse».^[5]

Evolusjonær bakgrunn rediger

Evnen til å tolke sanseinntrykk fritt og oppfinnsomt og gjenkjenne mønster i antydninger som likner på annet, antas å skyldes menneskets evolusjonære utvikling;^{[trenger referanse]} individer som for eksempel tidlig værer faresignaler, enten truslene er virkelige eller ikke, vil lettere overleve enn dem som ikke gjør det og kunne føre disse personlighetstrekkene videre til kommende generasjoner. Å oppdage mønstre og årsakssammenhenger i en kaotisk verden, er også viktig for å forstå og lære og dermed kunne handle mer hensiktsmessig og effektivt. På den annen side kan denne nedarvede tendensen til å lete etter mening i tilværelsen, anta at alt har en hensikt og jakte på orden og systemer, føre til falske forestillinger og altså at en ser illusoriske sammenhenger i tilfeldige sammentreff.

Eksempler rediger

Synsinntrykk rediger

«Mannen i månen», «kvinnen i månen» og «kaninen i månen»

«Ansiktet» på Flekkerøya i Kristiansand.

Postkort: Mittet & Co./Nasjonalbiblioteket

Pareidoli kan utnyttes psykologisk og nevrologisk som hjelp til å stille diagnoser. Radiologer kan utnytte effekten for å gjennkjenne mønstre.^[6] Rorschach-metoden er en psykologisk test som utnytter pareidoli brukt av freudianske psykiatre for å utforske den ubevisste delen av sinnslivet til pasienten. Pareidoli har vært observert hos pasienter med tvangslidelser.^[7] Malere har utnyttet fenomenet til å lage portretter og annen kunst som egentlig er sammenstillinger av f.eks. frukt, bøker eller personer i et landskap.

Pareidoli har ført til at ikke-eksisterende helleristninger har blitt observert og registrert. I Xiaojinggou i Kina ble en stor samling steiner undersøkt for å komme på UNESCOs verdensarvliste, men det som så ut som over tusen helleristninger, viste seg alle sammen å være et resultat av pareidoli.^[8] Naturhistorikeren Chonosuke Okamura laget på 1970- og 1980-tallet en egen taksonomi for antatte «minimennesker» som levde for 425 millioner år siden. I 1996 fikk han en Ig Nobelpris for sin «forskning» ^[9] som var basert på hans egen pareidoliske oppfatning av steiner.^[10]

Astronomen Percival Lowell, som blant annet bidro til oppdagelsen av planeten Pluto, «gjenkjente» kanaler på Mars og publiserte i 1906 boken Mars and Its Canals. Han konkluderte med at det måtte være intelligent liv på Mars.^[11] Lowells teorier inspirerte blant annet H.G. Wells og andre science fiction-forfattere.^[12]

Et stykke ristet brød med antatt bilde av jomfru Maria ble solgt for 28 000 amerikanske dollar på eBay i 2004.^[13] Antatte bilder av Jesus har dukket opp på pannekaker og annen mat.^[14]

Google slapp i 2015 programmet DeepDream som fremhever mønstre ved bruk at pareidoli-algoritmer.

«Kartozoologi» rediger

«Skiens-hjorten», observert av Tor Åge Bringsværd, er et eksempel på «kartozoologi»

Ifølge Norsk kartozoologisk forening er kartozoologi «studiet av dyr hvis omriss fremtrer paradigmatisk i gatebildet i bykart, særlig med hensyn til fysiske tegn på dyrenes tilstedeværelse i det korresponderende terreng».^[15] Tor Åge Bringsværd, Roger Pihl og Eilert Sundt grunnla foreningen i 2003, og Bringsværd utgav i 2006 Jakten på den skjulte elefant som en håndbok i kartozoologi, en form for pareidoli-lek.

Å finne figurer, særlig dyreformer (zoomorfe figurer), i kart og andre døde ting er en gammel tradisjon.^[16] I 1570 tegnet for eksempel kartograf Sebastian Munster Europa som en dronning der Italia og Danmark var hver sin hånd.^[17]

Hørselinntrykk rediger

The Beatles hadde en baklengs gitarsolo på musikkalbumet Revolver, og i tiden etter fant mange forskjellige lyd-pareidoliske baklengsbudskap innen rockemusikk.^[18] Elektronisk stemme-fenomen (EVP), en metode for å «snakke med døde», antas å være svake radiosignaler blandet med statisk støy som mennesker kan «gjenskape» ved hjelp av fantasi og lyd-pareidoli.^[19]

Bildeeksempler rediger

Pareidoli kan opptre når en for eksempel ser formasjoner i naturen eller ting som er lagd av mennesker. Fordi mennesker er flokkdyr som trenger å tolke følelser og atferd på grunnlag av sosiale signaler, er menneskehjernen særlig opptatt av ansikter.

Stikkontakter som likner på ansikter og smilefjes med følelser.
Smilefjes i Galle-krateret på planeten Mars.
Profilen av Roald Amundsen kan anes i Skarsåsen ved Brønnøysund.
Postkort: Nasjonalbibliotekets bildesamling
Gammel eføy (bergflette, vedbend) i Skottland som likner på et menneske som klamrer seg til stammen.
Baksida på gammeldags vekkerklokke som likner et trist ansikt.
Rusten maskindel som likner ansiktet på et monster.
En bjørn som tar en gris, eller en gorilla som angriper en redd hyene.
«Vertumnus», romernes guddom for vekslingene i årstider, framstilt som et portrett av keiser Rudolf II satt sammen av grønnsaker og frukter.
Maleri: Giuseppe Arcimboldo 1591