Påskeoffensiven, offisielt navn Nguyen Hue-offensiven eller (vietnamesisk: Chiến dịch Xuân hè 1972), var en militær offensiv under Vietnamkrigen iverksatt i perioden 30. mars (Skjærtorsdag) til 22. oktober 1972 av Nord-Vietnam gjennom Vietnams folkehær og FNL rettet mot de posisjonene som ble holdt av Sør-Vietnams hær (ARVN) og amerikanske styrker.

Påskeoffensiven
Konflikt: Vietnamkrigen
Dato30. mars - 22. oktober 1972
StedSør-Vietnam
ResultatDen ufullstendige seier til Nord-Vietnam
Stridende parter
Sør-VietnamSør-Vietnam
USAs flaggUSA
Vietnams flagg Nord-Vietnam
FNL FNL
Kommandanter og ledere
Nord:
Sør-Vietnam Hoàng Xuân Lãm
Sør-Vietnam Ngô Quang Trưởng
Senter:
Sør-Vietnam Ngo Dzu
Sør-Vietnam Nguyễn Văn Toàn
Sør:
Sør-Vietnam Nguyen Van Minh
Overordnet:
Vietnams flagg Võ Nguyên Giáp
Nord:
Vietnams flagg Văn Tiến Dũng
Senter:
Vietnams flagg Trần Văn Trà
Sør:
Vietnams flagg Hoàng Minh Thảo
Styrker
Sør-Vietnams væpnede styrker:: 742 000 totalt[1]
USA: Luftstøtte
Støtte fra 7. flåte
200 000[2]
Tap
USA påstod 46 000 drepte eller sårede
Nord-Vietnam påstod 213 000 døde eller sårede
40 000 drept
60 000 sårede[3]
250 stridsvogner
Hendelser under påskeoffensiven
Første slag om Quảng Trị · Andre slag om Loc Ninh · Slaget om An Lộc · Slaget om Đồng Hới · Slaget om Kon Tum · Operasjon Linebacker II · Andre slag om Quảng Trị

Bakgrunn rediger

Dette var en konvensjonell invasjon av Sør-Vietnam og var den største militære offensive operasjonen siden kinesiske styrker krysset Yaluelven under Koreakrigen. Dette gjorde at denne militære operasjonen representerte et brudd med de tidligere militære offensiver fra Nord-Vietnams side, som eksempelvis Tết-offensiven, som hadde til hensikt å igangsette folkelige opprør i Sør-Vietnam. Ambisjonen med offensiven var imidlertid ikke å erobre hele Sør-Vietnam, men å sikre best mulig posisjoner i fredsforhandlingene i Paris som nærmet seg en avslutning.

Kampene rediger

Selv om en militær offensiv var ventet, kom størrelsen og den geografiske bredden overraskende på forsvarerne. Hovedtyngden av Vietnams folkehær ble satt inn på tre frontavsnitt. Kampene ble preget av konvensjonell krigføring med infanteri og tungt artilleri, da begge sider var i besittelse av de siste tekniske nyvinninger på det våpenteknologiske området.

Faser rediger

Offensiven kan deles inn i de avgrensede faser: I april rykket Nord-Vietnam og FNL fram på alle frontavsnitt, mens forsvarerne trakk seg tilbake. I mai ble framrykkingen stoppet, og i juli og juli gikk Sør-Vietnam til motangrep, er gjenerobret blant annet Quảng Trị by i september.

Frontavsnitt rediger

Nord rediger

Kampene i det nordlige frontavsnittet, forsvart av I Korps under ledelse av først generalløytnant Hoàng Xuân Lãm, som 2. mai ble erstattet av generalmajor Ngô Quang Trưởng, ble innledet om formiddagen 30. mars med et intenst artilleriangrep mot de ytterste stillingen til den sørvietnamesiske hæren. To nordvietnamesiske divisjoner under ledelse av Văn Tiến Dũng med rundt 30 000 soldater og mer enn 100 stridsvogner krysset den demilitariserte sonen. Angrepet var planlagt å komme samtidig med monsunen i området, for å hemme forsvarernes luftstøtte.

28. april erobret to nordvietnamesiske regimenter basen Bastogne, som var det sterkeste sørvietnamesiske støttepunktet for Huế på den vestlige flanken.[4] Dette gjorde det umulig å kunne forsvaret støttepunktet Checkmate, og denne ble evakuert same natt. Dette gjorde det åpent for et nordvietnamesisk angrep mot Huế langs vei 547.

De nordvietnamesiske styrkene erobret 2. mai hele Quảng Trị-provinsen etter en måneds harde kamper og prøvde å omringe Huế sørfra.[5] General Lãm gikk da av som øverstkommanderende for frontavsnittet, og overlot kommandoen til general Trưởng.

Trưởngs oppdrag var å forsvare den gamle keiserhovedstaden Huế som de nordvietnamesiske styrkene da rykket mot, samt å redusere de store tapene. De nordvietnamesiske styrkene forsøkte også et angrep sørover langs hovedvei 1 over elven Thach Han mot Huế. Men etter at Trưởng hadde overtatt den sørvietnamesiske kommandoen i området, ble de sørvietnamesiske styrkene i området forsterket og reorganisert, og utgjorde tilsammen en styrke på 35 000 mann.[6][7] For forsvarerne var det også heldig at været klarnet opp en uke, slik at de amerikanske bombeflyene kunne gjennomføre omfattende bombeangrep mot de nordvietnamesiske styrkene. Framrykkingen ble derfor stanset 5. mai.

Dette lyktes etter hvert, og i midten av juli ble de igangsatt en motoffensiv for å gjenerobre Quảng Trị og de tapte områdene i denne provinsen. Quảng Trị ble gjenerobret etter harde kamper som opphørte først 16. september, men det lyktes ikke sørvietnamesiske styrkene å ta seg tilbake til den demilitariserte sonen.

Senter rediger

 
Nordvietnamesisk 130 mm artilleri ved Kon Tum.

Som i nord, rykket de nordvietnamesiske styrkene 5. april under ledelse av Trần Văn Trà raskt inn i det sentrale Sør-Vietnam, forsvart av II Korps Ngo Dzu, og senere erstattet av Nguyễn Văn Toàn, for å erobre provinshovedstaden Kon Tum i provinsen med samme navn samt byen Pleiku, noe som ville ha sikret kontrollen over det vietnamesiske høylandet og kunne splitte Sør-Vietnam i to ved å nå fram til sjøen.[8]

Videre var det to faktorer som var viktige for Nord-Vietnam i dette frontavsnittet, og som gjorde at det regnet med at et fullt angrep i dette frontavsnittet ville bli vellykket. For det første, i tråd med president Richard Nixons politikk for «vietnamisering» av krigen, var det ikke amerikanske styrker i det sentrale høylandet, bortsett fra et mindre antall rådgivere og noen mindre luftstyrker. Samlet var i det juni dette året tilsammen kun 50 000 amerikanske soldater i hele Vietnam.[9] Dernest hadde Nord-Vietnam lyktes i å overtale Sovjetunionen og Kina til å forsyne dem med rundt tusen T-54, PT-76 og Type 59 stridsvogner før offensiven.[10] Særlig stridsvognen T54 var overlegen enhver stridsvogn som sørvietnamesere disponerte og ville gi den nordvietnamesiske hæren overlegenhet på bakken.

Etter den raske framrykkingen innledningsvis, ble denne etter hvert forsinket av de sørvietnamesiske forsvarerne med amerikansk luftstøtte, og først 14. mai nådde angriperne fram til Kom Tum og igangsatte et større angrep på byen fra nord, sør og vest.

Den tre uker lange forsinkelsen kostet imidlertid nordvietnameserne dyrt, da luftrommet nå var åpnet for amerikansk luftstøtte etter monsunregnet, og amerikanske B-52 bombet de nordvietnamesiske styrkene da disse skulle bryte igjennom de sørvietnamesiske forsvarslinjene. De sørvietnamesiske styrkene kunne da vende tilbake til sine forsvarsposisjoner uten å møte motstand, og beholdt disse resten av offensiven.[11]

Byen ble i de neste to ukene gjentatte ganger utsatt for nye, større nordvietnamesiske angrep, men disse ble hver gang slått tilbake, blant annet ved hjelp av BGM-71 TOW og amerikansk og sørvietnamesisk luftstøtte. I begynnelsen av juni trakk de nordvietnamesiske styrkene seg tilbake mot vest, men etterlot seg over 4 000 falne på slagmarken.[12]

Sør rediger

 
Sørvietnamesisk soldat med en M72 panservernrakett under Slaget om An Lộc.

Området nordøst for Saigon ble forsvart av III Korps, under ledelse av Nguyen Van Minh erobret Nord-Vietnam 5. april den lille byen Lộc Ninh ved grensen til Kambodsja hvor FNL satte opp et nytt hovedkvarter, og rykket videre 13. april for å innta provinshovedstaden An Lộc i den daværende Binh Long-provinsen (i dag vestlige del av Binh Phuoc), 32 km unna. En erobring av An Loc ville ha åpnet veien til Saigon.

Det var harde kamper med store tap på begge sider om byen, og disse varte fram til 12. juni da de nordvietnamesiske styrkene måtte gi opp og trekke seg tilbake fra området etter at en rekke offensiver mot byen hadde blitt stoppet. Samme dag ble over 1 000 sårede sørvietnamesiske soldater evakuert.[13]

Nord-Vietnam trakk langsomt ut sine styrker nord- og vestover, men fortsatte imidlertid å beskyte byen med artilleri, med forsyningslinjene til Saigon ble gjenåpnet. 18. juni ble beleiringen offisielt erklært over.

Resultat rediger

På alle de tre frontavsnittene ble de innledende nordvietnamesiske suksessene hemmet av store tap, uheldige taktiske disposisjoner og en økende innsats av amerikansk og sørvietnamesisk luftstyrke. Et resultat av offensiven var at amerikanerne iverksatte Operasjon Linebacker II, og slik gjenopptok den tunge bombingen av Nord-Vietnam siden november 1968.

Ved å stå imot denne offensiven, klarte de sørvietnamesiske styrkene å mestre sin største styrkeprøve så langt i krigen, imidlertid nådde Nord-Vietnam to av sine mål med offensiven: Noe territorium ble erobret, tilsammen rundt 10 % av Sør-Vietnam, særlig i de nordlige provinsene, men også striper av land lenger sør og disse områdene danne utgangspunkt for senere offensiver. Videre oppnådde de en noe bedret forhandlingsposisjon i Paris.[14]

Referanser rediger

  1. ^ Hæren: 410 000, flyvåpen: 50 000 Marineinfanteri: 14 000, regional milits: 284 000, totalt: 742 000, ifølge brigadegeneral James Lawton Collins, Jr.: The Development and Training of the South Viet Namese Army, side 151, Washington, D.C.: Department of the Army, 1975
  2. ^ Stanley Karnow: Vietnam: A History, side 640 ISBN 0140265473
  3. ^ Anslagene for tapene på begge sider varierer og er usikre. En sammenligning av de ulike anslagene kan finnes i kapittel 20, fotnote 49 Lewis Sorley: A Better War: The Unexamined Victories and Final Tragedy of America's Last Years in Vietnam, New York: Harvest Books. 1999 ISBN 0156013096. Selv om anslaget på tilsammen 100 000 for Nord-Viietnam er veldig høyt, også et antall på 100 000 døde forekommer også i liteteraturen, men dette er bare anslag, Dale Andrade: Trial By Fire: The 1972 Easter Offensive, America's Last Vietnam Battle, side 531, New York: Hippocrene Books, 1995
  4. ^ Ngô Quang Trưởng: The Easter Offensive of 1972 Arkivert 2012-11-28, hos Wayback Machine., side 49.
  5. ^ Andrade, side 187.
  6. ^ Truong, sidene 56–57.
  7. ^ Andrade, side 190.
  8. ^ Sheehan, Neil: A Bright Shining Lie: John Paul Vann and America in Vietnam, side 754, New York: Random House, 1988
  9. ^ Fulghum and Maitland, side 23.
  10. ^ Fulghum and Maitland, side 120.
  11. ^ Andrade, side 322.
  12. ^ Andrade, side 356.
  13. ^ Major A.J.C. Lavalle (red): Air Power and the 1972 Spring Invasion, side 104, Washington, D.C.: Office of Air Force History, 1985
  14. ^ Fulghum, David; Maitland, Terrence, et al: South Vietnam on Trial: Mid-1970–1972, side 183, Boston: Boston Publishing Company, 1984, ISBN 0-939526-10-7.

Se også rediger

Eksterne lenker rediger