Oslo Pride

årlig pridefestival i Oslo
Oslo Pride
Oslo Pride
StedOslo sentrum
TidspunktSiste halvdel av juni hvert år
ArrangørFri Oslo og Viken
Grunnlagt1982
Tidligere navnHomodagene (1982–1993)
Skeive dager (1994–2013)
Nettstedhttps://www.oslopride.no

Oslo Pride er en festival og kulturarrangement i Oslo som arrangeres i siste halvdel av juni hvert år. Festivalen er for alle mennesker som støtter eller føler tilknytning til LGBTI+-bevegelsen, det vil si lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og intersex-personer. Festivalen arrangeres av Fri Oslo og Viken og er Norges største pridefestival med rundt 450 000 besøkende og deltakere i løpet av de ti dagene festivalen arrangeres. Programmet omfatter seminarer, filmfestivaler, konserter, kunstutstillinger, show, politiske debatter og et festivalområde i Spikersuppa. Det største og mest synlige enkeltarrangementet er Prideparaden som skjer den siste lørdagen under festivalen. De siste årene har paraden samlet rundt 50 000 deltakere.

Om festivalenRediger

Festivalens historie går tilbake til 27. juni 1974, da en gruppe skeive arrangerte den første offentlige markeringen av Stonewall-opprøret. Markeringen samlet 250 personer på Universitetsplassen i Oslo.[1] Det første offisielle arrangementet med parade fant sted i 1982, og siden har festivalen vokst i omfang. I løpet av 1990-årene ble festivalen utvidet til ti dager – med seminarer, foredrag, debatter, konserter og fester på ulike steder i Oslo. Hovedbasen er på Eidsvolls plass (Spikersuppa mellom Stortinget og Nationaltheatret), der det er barer, festivalscener, spisesteder og stands fra ulike organisasjoner og bedrifter.[2] I 2013 og 2014 holdt festivalen til på Rådhusplassen, men har holdt til i Spikersuppa siden 2015.[3] Ifølge arrangørene samlet Oslo Pride 450 000 deltakere og besøkende i løpet av de ti dagene festivalen varte i 2019.[4]

Hele festivalen planlegges og driftes av frivillige, med rundt 80 helårsfrivillige og 300 frivillige under selve festivalen. Festivalen eies og arrangeres av Fri Oslo og Viken.[5]

I 2020 ble den fysiske festivalen avlyst og i stedet avholdt som et digitalt arrangement på grunn av koronaviruspandemien.[6]

PrideparadenRediger

Det største enkeltarrangementet under festivalen er paraden som arrangeres den siste lørdagen under finalen. Paraden starter i Grønlandsleiret og går gjennom Grønland, rundt Oslo City, via Kirkeristen, Stortorvet, Grensen og Rosenkrantz' gate før den ender opp i Karl Johans gate og festivalområdet i Spikersuppa.[7]

Paraden samler deltakere, både skeive og heterofile, fra en rekke ulike bedrifter, lag, organisasjoner, politiske partier og statlige etater. Ifølge arrangørene samler paraden rundt 50 000 deltakere, med opptil 300 000 tilskuere i Oslo sentrum.[8][9]

I 2020 førte koronaviruspandemien til at paraden måtte avlyses for første gang. Som erstatning lager arrangørene et flere timer langt digitalt paradeshow som inngår i festivalens øvrige digitale festivalprogram.[6][10][11]

HistorieRediger

Arrangementet ble opprettet som gay pride-festival arrangert av daværende LLH Oslo og Akershus i 1982. I starten gikk festivalen under navnet Homodagene, og senere Skeive dager frem til festivalen fikk sitt nåværende navn i 2014.[12]

Oslo har vært vertsby for det internasjonale pridearrangementet Europride to ganger: i 2005 og i 2014.[13][14][15]

Homofrydprisen og Årets æreshomoRediger

Homofrydprisen som er en årlig pris som skal gå til en eller flere personer, bedrifter eller organisasjoner som i løpet av det siste året har utmerket seg på en positiv måte i kampen for homofile, lesbiske, bifile og transpersoner. Prisen har blitt delt ut siden begynnelsen av 1980-årene.[16]

Æresprisen Årets æreshomo tildeles en person, aktør, lag eller organisasjon som på «en utmerket måte har gjort en særskilt innsats for skeive personers stilling i det norske samfunn».[17] Prisen har blitt delt ut siden 1992.[16]

Homofrydprisen og æresprisen er de to mest høythengende hedersprisene i den norske homobevegelsen. Begge prisene deles ut under Oslo Pride.

HomofrydprisenRediger

År Mottakere[18][19]
2020 Snapchat- og instagram-kontoen Hverdagsskeiv[17]
2019 Helsestasjonen for kjønn og seksualitet
2018 Kari Veiteberg
2017 Skam ved skuespillere og serieskaper Julie Andem
2016 Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF)[20]
2015 Skeivt arkiv[21]
2014 Amnesty International Norge
2013 Svolvær menighet
2012 Kristin Halvorsen
2011 Akershus Fotballkrets
2010 TV-dokumentarserien og deltagerne i Jentene på Toten
2009 Landsorganisasjonen i Norge
2008 Magnhild Meltveit Kleppa
2007 Naturhistorisk museum for utstillingen «Mot naturens orden?»
2006 Biskop Rosemarie Köhn
2005 Oslo bispedømmeråd
2004 Wenche Foss
2003 Gry Jannicke «J-Diva» Jarlum
2002 Shabana Rehman
2001 Karita Bekkemellem
2000 Kronprins Haakon
1999 Elisabeth Ohlson[22]
1998 ukjent
1997 Simon Flem Devold[23]
1996 Leo Burnett[24]
1995 Karol Svanøe og Halvor Moxnes[25]
1994 Tronsmo Bokhandel[26]
1993 NRKs U-redaksjon ved Tonje Steinsland[27]
1992 Berit Aalborg[28]
1991 Trond Jensrud og Jan Erik Fåne[29]
1990 ukjent
1989 ukjent
1988 Kirkens Bymisjon i Oslo[30]
1987 Ritha Jørgensen og Roy Larsen[31]
1986 Fredrik Mellbye[32]
1985 Yngve Horn og Wenche Lowzow[33]
1984 Foreldregruppa for foreldre med homofile barn[34]
1983 ukjent
1982 ukjent

Årets æreshomoRediger

År Mottakere[18][19][16]
2020 Guro Sibeko[17]
2019 Reidar Engesbak
2018 HivNorge
2017 Esben Esther Pirelli Benestad
2016 Kim Fangen
2015 Luca Dalen Espseth
2014 Blikk
2013 Susanne Demou Øvergaard, generalsekretær i Skeiv verden
2012 Hanne Børke-Fykse ved Rosa kompetanse
2011 Svein Fuglestad, kulturleder ved Aksept
2010 Kari Folvik
2009 André Oktay Dahl og Anette Trettebergstuen
2008 Kjell Erik Øie
2007 Erling Lae
2006 Gaysir
2005 Rolf Angeltvedt i Helseutvalget for bedre homohelse
2004 Åpen Kirkegruppe
2003 Svein Skeid
2002 Virusgruppa
2001 Sissel Hansen og Marianne Larsen ved utestedet Potpurriet
2000 Brita Møystad Engseth
1999 Arne Walderhaug[22]
1998 Turid Eikvam
1997 De homofiles filmklubb Skeive filmer[23]
1996 Per Kristina Roghell
1995 Kjell Erik Øie[25]
1994 Terje Strømdahl
1993 Kim Friele
1992 Karin Enderud

HomofobprisenRediger

Frem til 2009 ble det også delt ut en såkalt homofobpris, Årets homofob, til en person eller organisasjon som hadde jobbet mot homofiles og skeives rettigheter. I 2009 avviklet FRI Oslo og Viken (da LLH Oslo og Akershus) prisen, for i stedet å rette oppmerksomheten mot de positive prisene Homofrydprisen og Æresprisen.[35]

År Mottakere
2008 Ulf Erik Knudsen[36]
2007 Arne Bjørn Hansen, sogneprest i Ås menighet[37]
2006 Dagbladet[38][39]
2005 Norges Fotballforbund[40]
2004 Fremskrittspartiet[41]
2003 Frelsesarmeen[42]
2002 Lena Larsen, leder i Islamsk råd[43]
2001 Norsk Psykoanalytisk Forening[44]
2000 Norges idrettsforbund[45]
1999 Pinsemenigheten i Norge[22]
1998 Regjeringen Bondevik[46]
1997 Forsvarets overkommando[23]
1996 Per Sundby[47]
1995 Rolf Nyhus[48]
1994 Hans J. Røsjorde[26]
1993 Finn Jarle Sæle, redaktør i Dagen [27]
1992 Svein Alsaker[28]
1991 Andreas Aarflot[29]
1990 ukjent
1989 ukjent
1988 Norges KFUK/KFUM[30]
1987 Kåre Rånes, for opplysningsfilmen Den lille forskjellen[49]
1986 NRKs programredaktør Ada Haug[32]
1985 Regjeringen Willoch[33]
1984 Ikke utdelt på grunn av for mange «'verdige' mottakere»[34]
1983 ukjent
1982 ukjent

GalleriRediger

ReferanserRediger

  1. ^ «Det startet med et voldsomt opprør i USA for snart 50 år siden. Nå ventes 250.000 til lørdagens parade.». www.aftenposten.no. Besøkt 24. juni 2020. 
  2. ^ Rekordstor deltagelse i Oslo pride - se bilder og video. aftensposten.no, 26. juni 2016. Besøkt 27. juni 2016
  3. ^ «Oslo Pride inntar Karl Johan». www.aftenposten.no. Besøkt 24. juni 2020. 
  4. ^ «Oslo Pride». www.oslopride.no. Besøkt 24. juni 2020. 
  5. ^ «Oslo Pride». www.oslopride.no. Besøkt 24. juni 2020. 
  6. ^ a b og, Av Bastian Lunde Hvitmyhr; Løf, reas. «Pride-paraden avlyses». VG Nett (norsk). Besøkt 24. juni 2020. 
  7. ^ «I dag går Pride-paraden gjennom Oslo sentrum». www.aftenposten.no. Besøkt 24. juni 2020. 
  8. ^ «50.000 i Pride-paraden – men Støre stjal showet». www.vg.no. Besøkt 24. juni 2020. 
  9. ^ «50.000 gikk i den største Oslo Pride noensinne. Titusener heiet paraden frem gjennom Oslos gater. Se fotoene». vartoslo.no (norsk). 22. juni 2019. Besøkt 24. juni 2020. 
  10. ^ «Erna deltar på digital Oslo Pride-festival. Sjekk hvordan det fire timer lange paradeshowet blir». www.dagsavisen.no (norsk). Besøkt 24. juni 2020. 
  11. ^ «Oslo Pride». www.oslopride.no. Besøkt 24. juni 2020. 
  12. ^ Protokoll fra årsmøtet i LLH Oslo og Akershus 2014 Arkivert 27. april 2014 hos Wayback Machine.
  13. ^ NRK (25. juni 2005). «Homoparade satte Oslo på skeive». NRK. Besøkt 24. juni 2020. 
  14. ^ Redaksjon, Aftenposten. «Velkommen til Oslo, Europride!». Aftenposten. Besøkt 24. juni 2020. 
  15. ^ «Tusenvis i gatene under Europride-paraden i Oslo». www.aftenposten.no. Besøkt 24. juni 2020. 
  16. ^ a b c Ruud-Johansen, Petter (8. mai 2020). «Nominer kandidater til Æresprisen og Frydprisen 2020». FRI Oslo og Viken. Besøkt 28. juni 2020. 
  17. ^ a b c «Æresprisen 2020 til Guro Sibeko». Gaysir. Besøkt 28. juni 2020. 
  18. ^ a b Engesbak, Reidar (16. juni 2015). «Hvem fortjener Homofrydprisen?». blikk.no (norsk). Besøkt 24. juni 2020. 
  19. ^ a b «Æresprisen til Reidar Engesbak». Gaysir. 22. juni 2019. Besøkt 24. juni 2020. 
  20. ^ John Trygve Tollefsen (26. juni 2016). «Rekordparaden – se bildene». Gaysir. Besøkt 24. juni 2020. 
  21. ^ «Homofrydpris til Skeivt arkiv». Skeivt arkiv. 22. juli 2015. Besøkt 24. juni 2020. 
  22. ^ a b c «Pinsemenigheten fikk Årets Homofobpris». NTB. 26. juni 1999. 
  23. ^ a b c «Homomarsjen 1997». Klassekampen. 23. juni 1997. 
  24. ^ «HOMOPRISER TIL REKLAMEBYRÅ OG PROFESSOR». NTB. 23. juni 1996. 
  25. ^ a b «Homopriser utdelt». NTB. 23. juni 1995. 
  26. ^ a b «HOMOFOBPRIS TIL HANS J. RØSJORDE». NTB. 19. juni 1994. 
  27. ^ a b Hovland, Kirsti (21. juni 1993). «Tonje fikk homo-pris». VG. s. 48. 
  28. ^ a b «Landet rundt: Homofryd og Homofobprisen 1992». NTB. 22. juni 1992. 
  29. ^ a b «Homomarsj med drilltropp». Klassekampen. 1. juli 1991. s. 12. 
  30. ^ a b «Homopris til Kirkens Bymisjon». Aftenposten Aften. 18. juli 1988. s. 5. 
  31. ^ «(+) Dette er hjemmet som har våket over både adel og aids». www.f-b.no (norsk). 27. januar 2019. Besøkt 24. juni 2020. 
  32. ^ a b «600 i homo-marsj». Nasjonalbiblioteket/www.nb.no. Klassekampen. Besøkt 24. juni 2020. 
  33. ^ a b «700 glade homser». Klassekampen. 1. juli 1985. s. 15. 
  34. ^ a b «På vei mot drømmen …». Klassekampen. 2. juli 1984. s. 10. 
  35. ^ «Ingen homofobpris». blikk.no (norsk). 16. juni 2009. Besøkt 28. juni 2020. 
  36. ^ Jørgen Berge (28. juni 2008). «Her er årets homofob». Nettavisen. Besøkt 28. juni 2020. 
  37. ^ «Lae ble æreshomo». blikk.no (norsk). 30. juni 2007. Besøkt 28. juni 2020. 
  38. ^ «Skeive dager med reklame for årets homofob». blikk.no (norsk). 27. juni 2006. Besøkt 28. juni 2020. 
  39. ^ «Gaysir». Gaysir. Besøkt 28. juni 2020. 
  40. ^ «Ærespris til Rolf Angeltvedt». blikk.no (norsk). 26. juni 2005. Besøkt 28. juni 2020. 
  41. ^ «VÅTE KYSS: 3500 trosset sommeregnet og deltok i den årlige Homoparaden i Oslo». Dagbladet. 27. juni 2004. s. 11. 
  42. ^ «Homofob-pris til Frelsesarmeen». www.fvn.no. Besøkt 28. juni 2020. 
  43. ^ «Homofryd pris til Shabana og homofob pris til Larsen». Utrop (engelsk). Besøkt 28. juni 2020. 
  44. ^ NRK (16. juni 2001). «Får årets Homofrydpris». NRK. Besøkt 28. juni 2020. 
  45. ^ Hofstad, Morten (24. juni 2000). «Kronprinsen får homo-hyllest». Dagsavisen. s. 8. 
  46. ^ «Sommer! Politiet stoppet puppeshow». Dagbladet. 21. juni 1998. 
  47. ^ «Homopriser». Laagendalsposten. Nasjonalbiblioteket. 24. juni 1996. Besøkt 28. juni 2020. 
  48. ^ «TilbakeBLIKK». blikk.no (norsk). 21. mars 2010. Besøkt 28. juni 2020. 
  49. ^ «600 i homomarsjen». Klassekampen. 29. juni 1987. s. 7. 

Eksterne lenkerRediger

 Denne LHBT- og festivalrelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide eller endre den.