Åpne hovedmenyen
Odd Øyen
Født8. september 1914
Christiania
Død3. januar 1997 (82 år)
Bærum
Beskjeftigelse Lege
Nasjonalitet Norge
Utmerkelse St. Olavsmedaljen med ekegren
Kallenavn«Gamle-Erik»
TroskapNorge Norge
VåpenartMilorg
Tjenestetid1940-1945
Militær gradFenrik
Våpensjef
EnhetMilorgs distrikt 13
Deltok iTrefningen på Midtskogen
Østerdalen

Odd Toralf Øyen (8. september 1914 – 3. januar 1997) var en norsk motstandsmann og lege. Han var blant annet våpensjef for Milorgs distrikt 13 under andre verdenskrig.

Innhold

Tidlig livRediger

Odd Øyen ble født i Kristiania. Hans far var oberstløytnant Toralf Øyen (1878–1963) og hans mor Elia Haugros (1876–1951). Han tok examen artium ved Riis i 1934.[1] Han gikk i medisinstudier i 1936, men studiene ble avbrutt av andre verdenskrigs utbrudd. I 1936 fullførte han grunnleggende offisertrening[2], og innen 1940 var han fenrik.

Andre verdenskrigRediger

Han deltok i trefningen på Midtskogen den 10. april 1940, kun én dag etter den tyske invasjonen av Norge. Han fortsatte så å delta i slag nord for Midtskogen – i Østerdalen.[3] Etter tapt militær kamp mot tyskerne gikk krigen over i motstandsarbeid.

I februar 1944 ble Øyen våpensjef i Milorgs distrikt, Stor-Oslo. Stillingen ble opprettet av Oliver H. Langeland etter noen av våpensmuglerne hadde blitt fanget, nyligst Mikael Hovhaugholen. Øyens krigsnavn var Gamle-Erik, et gammelt navn på Satan.[4] Hans dobler var Olav Selvaag og Hans Heyerdahl.[5] Selvaag hadde opprinnelig blitt spurt om å bli våpensjef, og tok over den 9. april 1945 når Øyen opprettet en paramilitær base i Nordmarka.[4] Bror With hadde også blitt spurt av Jens Christian Hauge i 1943, men han takket nei og gikk heller inn i våpenproduksjon. Han ble kjent for å produsere en håndgranat, men masseproduserte også Stengeværer. Disse aktivitetene var strengt ulovlig i det okkuperte Norge, og Øyen tok seg iblant av våpentransporten fra deres produksjon i Oslo, til et testanlegg i Lommedalen.[6] Våpenslippene og -produksjonen ble viktigere fra september 1944, da Aks 13000 ble opprettet av Milorg.[4]

Øyen unngikk arrestasjon flere ganger. Sommeren 1944 ble han, sammen med Asbjørn Pedersen og Bjørn Nicolaissen, nesten stoppet av et tysk kontrollpunkt med en last Stengæverer i lasterommet.[6] Tidlig i 1945 tilbragte Øyen natten i Milorgs kontor i Odins gate. Lokalet ble røpet da en tilfeldig løpegutt skimtet våpen inne i bygningen, og fortalte sin venn om det i andres nærvær. Kontoret ble raided av Gestapo samme natt som Øyen sov der, men Øyen hadde dratt før raidet etter å ha mottatt en telefon fra en ukjent person klokken 02.30.[7] Etter krigen, da Øyen snakket med eks-Kriminalrat Siegfried Fehmer, bemerket Fehmer tørt ovenfor Øyen: «det var synd jeg ikke møtte deg tidligere».[8]

Livet etter krigenRediger

Øyen traff sin fremtidige hustru mens hans arbeidet i motstandsbevegelsen. De kjente først ikke hverandres navn, kun dekknavn.[9] Han var gift med Dagny Udberg (1916-1991) fra februar 1951.[1]

Han gjenopptok medisinstudiene etter krigen, og var uteksaminert i 1946. Han ble ansatt i kirurgidepartamentet i Lillehammer sykehus i 1947. Fra 1948 til 1950 arbeidet han også i anestesiologisk avdeling hos Rikshospitalet, og fra 1951 til 1984 var han overlege og sjef for anestesiologisk avdeling ved Aker sykehus. Han var også konsulent for Forsvarets sanitet, og holdt foredrag om krisehjelp ved Universitetet i Oslo. Han arbeidet også i utlandet, blant annet i feltsykehus under Koreakrigen fra 1951 til 1952. Han var også leder for det norske sanitetskompaniet i Suez fra 1956 til 1957, under Suezkrisen, og sanitetsleder for FNs operasjon i Kongo under Kongokrisen i 1961.[2] Han ble lett såret i Katanga i september 1961.[10] Han arbeidet også i jordskjelvsteamet i Tyrkia, samt i Jordan og Biafra.[1]

Øyen var formann i Norsk anestesiologisk forening fra 1958 til 1963.[2] I 1972 startet han en interessegruppe med navn «Fritt Norge med NATO».[11] I 1991 var han en av 28 krigsveteraner som deltok i en underskriftskampanje som advarte regjeringen mot å underskrive en internasjonal konvensjon som avskaffet dødsstraff i krigstider. Andre som underskrev var Tore Gjelsvik, Oskar Hasselknippe, Jens Chr. Hauge, Håkon Kyllingmark, Bjørn Rørholt, Elisabeth Schweigaard Selmer, Tor Skjønsberg, Anne-Sofie Strømnæs, Gunnar Sønsteby og Reidar Torp.[12]

Han ble dekorert med Deltagermedaljen, St. Olavsmedaljen med ekegren, ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, og ridder av 1. klasse av Vasaordenen.[1][2] Han fikk Vasaordnen for sine handlinger i Kongo, og var den første ikkesvenske statsborgeren på 150 år som mottok medaljen for handlinger i en krigskonflikt.[13] Han døde i januar 1997 i Bærum, og er begravet i Stor-Elvdal.[1]

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e Welle-Strand, Erling. «Odd Øyen». I Helle, Knut. Norsk biografisk leksikon (norsk). Oslo: Kunnskapsforlaget. 
  2. ^ a b c d Dobloug, Ingar Jr. (13. januar 1987). «Odd Øyen (obituary)». Aftenposten (Norwegian). s. 11. 
  3. ^ Blindheim, Svein; m.fl. (17. januar 1987). «Odd Øyen (obituary)». Aftenposten (Norwegian). s. 11. 
  4. ^ a b c Øyen, Odd; Ramsøy, Finn; Tømmerbakke, Andreas (2007). Milorg D13 i kamp. Fra det hemmelige militære motstandsarbeidet i Oslo og omegn 1940–1945 (Norwegian) (2nd utg.). Oslo: Orion. s. 53–54. ISBN 978-82-458-0839-1. 
  5. ^ Øyen, 2007: s. 33
  6. ^ a b Øyen, 2007: s. 63–65
  7. ^ Øyen, 2007: s. 49–50
  8. ^ Øyen, 2007: s. 87
  9. ^ Øyen, 2007: s. 94
  10. ^ «Dr. Øyen bare lett såret i Katanga». Verdens Gang (Norwegian). 14. september 1961. s. 1. 
  11. ^ Astrup, Ragnhild; m.fl. (23. januar 1987). «Odd Øyen (obituary)». Aftenposten (Norwegian). s. 16. 
  12. ^ «Krigsveteraner advarer mot å oppheve dødsstraff i krig» (Norwegian). 22. april 1991. 
  13. ^ «Vasa-ordenen til Øyen i den svenske ambassade». Verdens Gang (Norwegian). 6. mars 1962. s. 5.