Nordlig blåhval
Nordlig blåhval (Balaenoptera musculus musculus), også kalt bare blåhval eller vanlig blåhval i Norge, er en underart av blåhval som holder til på den nordlige halvkule, både i Atlanterhavet og i Stillehavet. Denne bestanden har aldri vært særlig tallrik, slik bestanden på den sørlige halvkule en gang var. Størstedelen av bestanden holder til i Stillehavet.
| Nordlig blåhval | |
|---|---|
 Nordlig blåhval utenfor Asorene | |
| Vitenskapelig(e) navn: |
Balaenoptera musculus musculus |
| Alt. navn: | blåhval, vanlig blåhval |
| Artstilhørighet: | blåhval (finnhvalslekten) |
| Rødlistestatus: | LR/cd (Stillehavet)[1] VU D1 (Nord-Atlanteren)[2] ver 2.3 (1994) |
| Habitat: | marint, arktiske- og tempererte soner |
| Utbredelse: | Den nordlige halvkule |
Beskrivelse rediger
Nordlig blåhval er den nest største av blåhvalene. Det er estimert at denne hvalen normalt blir omkring 24-28 meter lang.[3] Kuene blir vanligvis størst og kan trolig veie opp mot 170-180 metriske tonn på det meste. Det vil allikevel være mer typisk at ei fullvoksen ku veier omkring 100-120 tonn, spesielt siden blåhval i dag ser ut til å være generelt mindre enn de var før den store nedslaktingen på slutten av 1800-tallet og i første halvdel av 1900-tallet.
Det er usikkert om man kan kalle nordlig blåhval en egen underart eller om den må betraktes som en variant av samme underart som sørlig blåhval. Uansett vil det vitenskapelige navnet være som nå.
Utbredelse rediger
I Stillehavet er denne blåhvalen først og fremst utbredt utenfor vestkysten av det nordlige Mexico og California (Baja California) i USA, samt vest- og nordkysten av Canada og Alaska. Førstnevnte er faktisk den største konsentrasjonen av blåhval i hele verden. Bestanden i Stillehavet er ifølge IUCN ikke sårbar, men avhengig av å være beskyttet.
I Atlanterhavet er den utbredt fra Asorene og nordover, i nordvest til Baffinbukta og i nordøst til Spitsbergen. Mest tallrik er den i områdene rundt Island, der den nordvestlige og den nordøstlige poplulasjonenes utbredelsesområder møtes. I perioden 1967–1989 ble det kun gjort 11 observasjoner av blåhval i kystnære norske farvann. Bestanden i Nord-Atlanteren er ifølge IUCN sårbar.
Bestand rediger
Norsk Polarinstitutt estimerer totalbestanden til ca. 6 000 dyr, hvorav ca. 600-1 500 i det nordlige Atlanterhavet (helst rundt Asorene og Island). Størsteparten av bestaden holder til i det nordlige Stillehavet. Mest tallrik er populasjonen utenfor Mexico/California. Både den islandske og den meksikansk/californiske populasjonen har vist en stigede tendens, men ellers er det små tegn til økning i bestanden.
Den internasjonale hvalfangstkommisjonen totalfredet den nordatlantiske bestanden i 1955, mens stillehavsbestanden først ble fredet mot slutten av 1966.
Se også rediger
Referanser rediger
- ^ Cetacean Specialist Group 1996. Balaenoptera musculus ssp. musculus (North Pacific stock). In: IUCN 2006. 2006 IUCN Red List of Threatened Species. Downloaded on 19 April 2007
- ^ Cetacean Specialist Group 1996. Balaenoptera musculus ssp. musculus (North Atlantic stock). In: IUCN 2006. 2006 IUCN Red List of Threatened Species. Downloaded on 19 April 2007
- ^ «Eugen Gravningen Sørmo. 2003. «Hval i norske og tilstøtende farvann». Institutt for biologi, NTNU» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 27. september 2009. Besøkt 19. april 2007.
Eksterne lenker rediger
- (en) nordlig blåhval – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
- (en) nordlig blåhval i Global Biodiversity Information Facility
- (no) nordlig blåhval hos Artsdatabanken
- (en) nordlig blåhval hos ITIS
- (en) nordlig blåhval hos NCBI
