Pygméblåhval
Pygméblåhval (Balaenoptera musculus brevicauda - også kalt myrbjørn[3] på norsk) er en underart av blåhval som for det meste holder til på den sørlige halvkule, mellom 0º og 80ºE. Denne underarten ble først beskrevet i 1963.
| Pygméblåhval | |||
|---|---|---|---|
| |||
| Nomenklatur | |||
| Balaenoptera musculus brevicauda | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyr | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Pattedyr | ||
| Orden | Hvaler | ||
| Familie | Finnhvaler | ||
| Slekt | Balaenoptera | ||
| Art | Blåhval | ||
| Miljøvern | |||
| IUCNs rødliste:[1][2] | |||
| DD | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | marint, tempererte soner | ||
| Utbredelse: | Indiahavet, Stillehavet, Atlanterhavet | ||
Beskrivelse
redigerPygméblåhval er den minste av blåhvalene. Den blir normalt ikke over ca. 22 meter lang (maksimalt 24 meter) og veier sjelden over 100 metriske tonn (typisk ca. 75-90 tonn). Hannene blir gjerne 1-2 meter kortere og er tilsvarende lettere. Dr. Hidehiro Kato (Japan Fisheries Research Agency) sier pygméblåhvalen er mer lik et rumpetroll i formen, mens de to andre underartene er mer torpedoformet. Han sier dessuten at man er rimelig sikre på at pygméblåhval ikke kan klassifiseres som en egen art, selv om det er klare biologiske og morfologiske forskjeller mellom denne og de to andre underartene av blåhval. Blant annet er det forskjell på hvordan blåsehullet er utformet.
Utbredelse
redigerPygméblåhval finner man først og fremst i det sørlige Indiahavet og Stillehavet og det nordlige Sørishavet, men den krysser også over i det sørlige Atlanterhavet (der det finnes indikasjoner på at denne hvalen kan trekke nordover mot tropiske farvann rundt ekvator.
Mest vanlig er pygméblåhvalen rundt den sørafrikanske øygruppa Prince Edward Islands og de to franske øygruppene Crozetøyene og Kerguelenøyene sør i Indiahavet, men det finnes også pygméblåhval lenger nord, som rundt Madagaskar, Maldivene og Sri Lanka, og trolig også langs kysten av Oman. Dr. Hidehiro Kato hevder at all blåhval i tropiske farvann trolig kan være pygméblåhval.
Bestand
redigerClapham m.fl. (1999)[4] hevder at Sovjetunionen på 1960-tallet og 1970-tallet slaktet ned mer enn 8 000 pygméblåhvaler som ikke ble rapportert.
Det har blitt estimert at det fines ca. 3 000-5 000 pygméblåhvaler, men det er vanskelig å skille mellom ikke fullt utvokst sørlig blåhval og denne hvalen. Flere forskere mener at det kan være flere pygméblåhvaler (opp mot 10 000 har blitt antydet) enn både sørlig- og nordlig blåhval tilsammen, men det hersker stor usikkerhet om alle bestandene. I dette ligger det imidlertid at det kanskje er langt færre nordlige- og sørlige blåhvaler enn antatt fram til nå, sidene de samme forskerne oppgir de samme estimatene for totalbestanden av blåhval. Dette er også årsaken til at IUCN ikke kan si noe sikkert om trusselbildet for pygméblåhval. Man har ikke tilstrekkelig med informasjon om bestanden til å si noe sikkert om hvor sårbar den er.
Se også
redigerReferanser
rediger- ^ Cetacean Specialist Group 1996. Balaenoptera musculus ssp. brevicauda. In: IUCN 2006. 2006 IUCN Red List of Threatened Species. Downloaded on 19 April 2007
- ^ IUCN ver 2.3 (1994)
- ^ «myrbjørn – Store norske leksikon». Store norske leksikon. Besøkt 3. juni 2016.
- ^ Clapham, P.J., Young, S.B. and Brownell Jr., R.L. 1999. Baleen whales: conservation issues and the status of the most endangered populations. Mammal Review 29: 35–60.
Eksterne lenker
rediger- (en) Pygméblåhval – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
- (en) Pygméblåhval i Encyclopedia of Life
- (en) Pygméblåhval i Global Biodiversity Information Facility
- (en) Pygméblåhval hos ITIS
