Wikipedia

Noen har det hett

Noen har det hett (originaltittel: Some Like It Hot) er en amerikansk romantisk komedie fra 1959, regissert og produsert av Billy Wilder. I hovedrollene spiller Marilyn Monroe, Tony Curtis og Jack Lemmon. Filmen handler om to mannlige musikere som må kle seg ut som kvinner, for å unnslippe mafiaen etter å ha blitt vitne til et mord. Manus er skrevet av Billy Wilder og I.A.L. Diamond, basert på den tyske filmen Fanfaren der Liebe (1951).

Noen har det hett
orig. Some Like It Hot
Generell informasjon
SjangerRomantisk komedie
Utgivelsesår
  • 29. mars 1959 (1959-03-29) (USA)
  • 17. juli 1959 (1959-07-17) (Norge)
Prod.landUSA
Lengde121 min[1]
SpråkEngelsk
Bak kamera
RegiBilly Wilder
ProdusentBilly Wilder
Manusforfatter
Basert påFanfaren der Liebe 
av Heinz Pauck
M. Logan
Robert Thoeren
MusikkAdolph Deutsch
SjeffotografCharles Lang
KlippArthur P. Schmidt
Foran kamera
Medvirkende
Annen informasjon
Budsjett2,8 millioner dollar[2]
Totalomsetning15 millioner dollar[3]
Prod.selskapUnited Artists
Eksterne lenker
IMDb

Noen har det hett ble kåret til en av årets ti beste filmer av National Board of Review. Filmen ble nominert til seks Oscar-priser, hvorav den vant én, for beste kostymedesign. Den vant også Golden Globe for beste filmkomedie. Lemmon og Monroe vant i tillegg prisen for henholdsvis beste mannlige og kvinnelige skuespiller i en musikal eller komedie. Lemmon vant også en BAFTA for rolletolkningen sin, mens Wilder og Diamond vant en Writers Guild of America Award for filmmanuset.

I ettertid regnes Noen har det hett som en av tidenes beste komedier og er på 1.-plass på «AFI's 100 Years…100 Laughs», Det amerikanske filminstituttets liste over de 100 beste amerikanske komediene. I tillegg er den på 22.-plass på «AFI's 100 Years…100 Movies», deres liste over de 100 beste amerikanske filmene. Avslutningsreplikken «Vel, ingen er perfekt» er på 48.-plass på «AFI's 100 Years…100 Movie Quotes», listen over de 100 beste filmsitatene. Filmens avsluttende øyeblikk blir ofte nevnt som et av filmhistoriens beste. I 1989 ble Noen har det hett inkludert i Library of Congress sin filmliste National Film Registry for å være en «kulturelt, historisk og estetisk betydningsfull film».

Handling rediger

 
Tony Curtis, Jack Lemmon og Marilyn Monroe i Noen har det hett.

Handlingen begynner i Chicago i 1929, hvor saksofonisten Joe (Tony Curtis) og bassisten Jerry (Jack Lemmon) flykter fra en razzia på en ulovlig nattklubb. De blir i tillegg vitne til et mafiamord, og blir oppdaget, og må komme seg unna.

Joe og Jerry griper sjansen da de får høre at et omreisende dameband, Sweet Sue, søker musikanter. For å klare inngangsvilkårene må drastiske virkemidler til. Som damene «Josephine» og «Daphne» søker de en anonym tilværelse og blir med bandet på en spillejobb til et strandhotell i Florida. Sugar Kane Kowalczyk (Marilyn Monroe) er vokalist og ukulelespiller i bandet. Hun finner straks tonen med Josephine og Daphne, og forteller dem at hun drømmer om å slå seg til ro med en rik mann. Ulykkelig kjærlighet har gitt henne en hang til alkohol, men hun sier hun kan slutte å drikke når hun vil, bare at det vil hun ikke.

Joe forelsker seg i Sugar mens han er Josephine, men for å vinne Sugars hjerte må han avsløre at han er mann. Joe velger i stedet å utgi seg for å være en oljemillionær ved navn «Junior», og kler seg ut med unifom og briller. Da han ikke vil fortelle Sugar hvilket oljeselskap han eier, holder han opp et skjell, som overbeviser henne om at han eier Shell. Sugar forelsker seg hodestups i Junior, som hevder at han eier den store yachten i bukten. Yachten tilhører imidlertid millionæren Osgood Fielding III (Joe E. Brown), en mindre attraktiv beiler Daphne har vanskelig å holde på avstand.

Problemer oppstår når mafiaen tilfeldigvis dukker opp på det samme hotellet som bandet bor på. Joe og Jerry blir gjenkjent og må flykte. Før de reiser avslutter Junior forholdet til Sugar, men da han ser hvor knust hun blir avslører han hvem han egentlig er og tar henne med seg. De tre får også selskap av Osgood som nekter å gi slipp på Daphne. I et siste forsøk på å overbevise han om at forholdet deres er umulig tar Jerry av seg parykken og avslører at han er en mann. Osgood lar seg ikke skremme og svarer: «Vel, ingen er perfekt.»

Medvirkende rediger

Produksjon rediger

Bakgrunn rediger

Historiens opprinnelse er i den franske komedien Fanfare d'amour (1935), regissert av Richard Pottier. Denne filmen handler om de to mannlige musikerne Jean (Fernand Gravey) og Pierre (Julien Carette) som kler seg ut som kvinner, ettersom kvinnelige musikere er de mest etterspurte. De blir med i et dameband, men forelsker seg i to av sine kvinnelige kollegaer. Under en spillejobb på et hotell på rivieraen blir hotelleieren Jeans beiler. Manuset er skrevet av M. Logan og Robert Thoeren.[4] Filmen fikk en tysk nyinnspilling, Fanfaren der Liebe (1951), regissert av Kurt Hoffmann. I denne versjonen er de mannlige musikerne omdøpt til Hans (Dieter Borsche) og Peter (Georg Thomalla). De har dårlig råd og kler seg ut som sigøynere, svarte og til slutt kvinner for å få jobber i ulike band. Hans får en uønsket beiler, denne gangen bandets manager. En togreise til et hotell i München er også inkludert.[5] Akkurat som i originalfilmen blir de to mennene forelsket i to av sine kvinnelige kollegaer.[4] Manuset til denne versjonen er skrevet av Heinz Pauck, basert på Logans og Thoerens historie.[6]

Manus rediger

I 1957 kjøpte Billy Wilder en ti års opsjon til Fanfaren der Liebe for 27 500 dollar.[7] Han startet arbeidet med det nye manuset, som han skrev sammen med I.A.L. Diamond, i begynnelsen av 1958.[8] Diamond så aldri den tyske filmen, ifølge hans kone.[9] Wilder hadde derimot sett den og beskrev den som «helt forferdelig».[10] Kun historien med damebandet ble inkludert i det nye manuset. Opprinnelig foregikk handlingen i nåtid, men Diamond mente at den burde legges til fortiden, slik at alle rollefigurene var ikledd kostymer.[11] Han syntes også at historien ville bli mer troverdig dersom de to mennene måtte kle seg ut som kvinner fordi de var i fare, hvorpå Wilder fikk ideen om at de hadde blitt vitne til valentinsdagmassakren, som fant sted i Chicago 14. februar 1929.[12]

Filmen ble gjort til en satire av gangsterfilmer.[13] Den henviser til flere kjente gangsterfilmer fra 1930-årene. I en scene ser rollefiguren Spats Colombo at en av Bonapartes medhjelpere kaster på en mynt og spør hvor han har lært det billige trikset. Rollefiguren Rinaldo (George Raft) i Scarface (1932) var kjent for å gjøre dette trikset.[14] I en annen scene løfter Spats Colombo en halv grapefrukt for å slenge den i ansiktet på en av medhjelpere sine. Dette gjorde også rollefiguren Tom Powers (James Cagney) mot kjæresten sin i Samfunnets fiende (1931).[15] Rollefiguren Lille Bonaparte er en satire av tittelrollen i Lille Cæsar (1931), som ble spilt av Edward G. Robinson.[13]

Wilder inngikk en avtale med det uavhengige produksjonsselskapet Mirisch Company om å produsere filmen. Mirisch inngikk deretter en produksjons- og distribusjonsavtale med United Artists, sammen med datterselskapet Ashton Productions.[11] Det første utkastet til manus ble fullført våren 1958.[16] Filmen hadde arbeidstittelen Fanfares of Love, og deretter Not Tonight, Josephine, før den fikk tittelen Some Like It Hot i august 1958.[8] Wilder og Diamond arbeidet fortsatt med manuset under innspillingen av filmen, da de fikk inspirasjon fra skuespillerne på settet.[17] Marilyn Monroe likte ikke Sugar Kanes første scene. Wilder og Diamond var enige og skrev en ny scene til henne, der rollefiguren introduseres gjennom en sky av damp.[18]

Diamond hadde foreslått replikken «Vel, ingen er perfekt» til scenen der Jerry forteller at han er forlovet, selv om han foretrakk scenen slik den var.[19] Han hadde skrevet den inn som avslutningsreplikk i førsteutkastet til manuset, men Wilder var skeptisk. Dagen før avslutningsscenen skulle spilles inn, ble de enige om la den stå i manuset, i håp om at de skulle komme på noe bedre.[20] Diamond selv skal ha vært fornøyd med replikken, ifølge hans kone, ettersom publikum ville forvente en helt motsatt reaksjon.[21] Wilder innså at han hadde tatt feil, etter å ha hørt publikums latter under en forhåndsvisning av filmen.[20]

Rollebesetting rediger

Tony Curtis var den første av de tre hovedrolleinnehaverne som ble kontaktet for å spille i filmen. Han aksepterte tilbudet før Wilder hadde rukket å fortelle hva filmen handlet om.[22] Jack Lemmon var Wilders førstevalg i rollen som Jerry, men Mirisch ønsket en mer etablert skuespiller, som Frank Sinatra eller Danny Kaye.[23] Wilder vurderte Mitzi Gaynor i rollen som Sugar Kane, før han og Diamond gjorde rollen større og sendte en oppsummering av handlingen til Monroe.[24] Hun hadde tidligere spilt den kvinnelige hovedrollen i komedien Gresskar i nød (1955), regissert av Wilder. Etter at Monroe hadde signert kontrakten, hadde Wilder muligheten til å sikre seg Lemmon.[23] Monroes lønn var 300 000 dollar, pluss ti prosent av omsetningen, mens Curtis og Lemmon tjente 100 000 dollar hver.[25] Curtis hevdet også at han fikk fem prosent av omsetningen.[22]

Wilder sikret seg også George Raft i rollen som Spats Colombo, Pat O'Brien i rollen som politietterforsker Mulligan og George E. Stone i rollen som Tannpirker-Charlie. Alle tre var kjent fra gangsterfilmer fra 1930- og 1940-årene. Wilder ønsket seg Edward G. Robinson i rollen som Lille Bonaparte.[13] Han avslo tilbudet, grunnet en langvarig konflikt med Raft.[14] Sønnen hans, Edward G. Robinson jr., spiller imidlertid en liten rolle som en gangster. Det var utfordrende å finne en passende skuespiller til rollen som Osgood Fielding III, men problemet løste seg ved en tilfeldighet da Wilder og Diamond var på baseballaget Los Angeles Dodgers' første kamp på Los Angeles Memorial Coliseum, 18. april 1958.[26] Der fikk Wilder øye på Joe E. Brown og sa: «Dette er fyren, den gale fyren som ser gammel og sprø nok ut.»[27]

Innspilling rediger

 
Hotel del Coronado i Coronado ble brukt for å fremstille hotellet i Miami i Noen har det hett.

Monroe ønsket at filmen skulle filmes i farger, men dette viste seg å bli umulig da man under kostymeprøvene kunne se en grønnfarge i ansiktene til Curtis og Lemmon grunnet sminken deres. Etter at Monroe fikk se dette gikk hun med på at filmen skulle være i svart-hvitt.[28] Selv om Wilder hadde erfaring med Monroes forsinkelser, sceneskrekk og manglende evne til å huske replikker fra innspillingen av Gresskar i nød, var oppførselen hennes denne gangen mer fiendtlig. Hun kunne nekte å delta under innspillingen, og til tider få utbrudd der hun brukte banneord.[29] Monroe nektet stadig å følge Wilders regi, og insisterte på en rekke filminger av enkle scener helt til hun ble fornøyd.[30] Hun kom godt overens med Lemmon, men mislikte Curtis, som uttalte at å kysse Monroe var «som å kysse Hitler».[31] Monroe fikk bekreftet at hun var gravid mot slutten av innspillingen, men spontanaborterte noen uker etter at innspillingen var fullført.[32]

Den delen av filmen der handlingen skulle foregå i Miami ble filmet ved Hotel del Coronado i Coronado, i nærheten av San Diego i California. Borgermesteren i Miami, Robert King High, var ikke fornøyd med dette og skal ha skrevet i et telegram til Monroe at det var «helligbrøde å la California steppe inn for den såkalte solskinnsstaten».[33] Rollefiguren Junior skulle opprinnelig snakke med en Rudy Vallée-aktig dialekt, men Curtis valgte å bruke en karikert versjon av Cary Grants måte å snakke på i stedet.[34] Wilder og Diamond likte det så godt at en intern spøk ble lagt til i manuset, der Jerry sier til Joe at «ingen snakker slik».[35] Ifølge Wilder fikk Grant se filmen og syntes den var morsom.[36]

Innspillingen foregikk fra 4. august til 6. november 1958. Den gikk flere hundre tusen dollar over budsjettet og kostet totalt 2,8 millioner dollar å produsere.[2]

Musikk rediger

Utgivelse rediger

National Legion of Decency og Episcopal Committee for Motion Pictures, Radio and Television klaget til Motion Picture Association of America over elementer i filmen som de opplevde som støtende. Blant disse var transvestisme og hentydninger til homofili. I sitt svar skrev Geoffrey Shurlock, lederen for MPAAs Production Code Administration, at reaksjonen på filmen hadde vært at den var «hysterisk morsom», og påpekte at transvestisme var helt vanlig på teaterscenen.[37] I Kansas krevde de lokale sensurmyndighetene at en stor del av forførelsescenen mellom rollefigurene Sugar Kane og Junior ble fjernet. I flere stater ble filmen utelukkende tillatt fremvist til voksne.[38] Noen har det hett ble en suksess og spilte inn rundt 15 millioner dollar.[3] Wilder uttalte at filmen var den mest suksessfulle han hadde jobbet med.[39]

Anmeldelser rediger

Variety kalte filmen «en av de morsomste filmene i manns minne». Hovedrolleinnehaverne fikk alle gode skussmål, spesielt Monroe som ifølge anmelderen «aldri har sett bedre ut». Det eneste negative anmelderen hadde å si var at filmen var litt for lang, men påpekte samtidig at all humoren og de morsomme situasjonene veide godt opp for dette.[40] A.H. Weiler i The New York Times mente at selve handlingen var rimelig tynn, men at filmen likevel fungerte, takket være gode skuespillere, komiske situasjoner og en «kvikk og sofistikert dialog». Weiler syntes den to timer lange filmen hadde noen dødpunkter, men at den stort sett var morsom.[41] Roger Ebert skrev i en anmeldelse fra 2000 at filmen «er en av de varige filmskattene, en film til inspirasjon og et grundig håndverk, en film som ikke handler om noe annet enn sex og likevel later som den handler om kriminalitet og grådighet».[42]

Priser og nominasjoner rediger

År Pristittel Kategori Nominert Resultat Ref.
1959 Filmfestivalen i Venezia Gulløven Billy Wilder Nominert [43]
National Board of Review Ti beste filmer — Vant [44]
Grammy Award Beste soundtrack med skuespillerne i en film eller TV-program — Nominert [45]
1960 Oscar Beste kostymedesign – Svart-hvitt Orry-Kelly Vant [46]
Beste regi Billy Wilder Nominert
Beste mannlige hovedrolle Jack Lemmon Nominert
Beste filmatisering Billy Wilder og I.A.L. Diamond Nominert
Beste kinematografi – Svart-hvitt Charles Lang Nominert
Beste scenografi – Svart-hvitt Ted Haworth og Edward G. Boyle Nominert
Golden Globe Beste film – Komedie Billy Wilder Vant [47]
Beste mannlige skuespiller – Musikal eller komedie Jack Lemmon Vant
Beste kvinnelige skuespiller – Musikal eller komedie Marilyn Monroe Vant
BAFTA Beste utenlandske mannlige skuespiller Jack Lemmon Vant [48]
Beste internasjonale film Billy Wilder Nominert
Directors Guild of America Award Beste filmregissør Billy Wilder Nominert [49]
Writers Guild of America Award Beste manus til en amerikansk komedie Billy Wilder og I.A.L. Diamond Vant [50]
Bambi Beste utenlandske mannlige skuespiller Tony Curtis 2.-plass [43]
Golden Laurel Beste komedie — 3.-plass
Beste mannlige komedieskuespiller Jack Lemmon 2.-plass
Beste kvinnelige komedieskuespiller Marilyn Monroe 2.-plass

I ettertid rediger

 
Teksten på Billy Wilders gravstein henviser til avslutningsreplikken i Noen har det hett.
Foto: Alan Light

Bearbeidelser rediger

I mars 1961 ble piloten til en tiltenkt TV-serie basert på filmen spilt inn for NBC. Den var produsert av Mirisch Company og Ziv-United Artists og skulle handle om hva som skjedde videre med Joe og Jerry. Curtis og Lemmon spilte rollefigurene i begynnelsen av episoden, da de har bestemt seg for å gjennomgå plastisk kirurgi i håp om å unnslippe mafiaen. Etter dette ble de spilt av Dick Patterson og Vic Damone.[51] Den 9. april 1972 hadde Sugar, en musikal basert på filmen, premiere på Broadway, med Robert Morse, Tony Roberts, Elaine Joyce og Cyril Ritchard i hovedrollene. Den var skrevet av Peter Stone, med musikk av Jule Styne og tekst av Bob Merrill. Produksjonen ble avsluttet 23. juni 1973, etter 505 forestillinger.[52] En annen versjon av musikalen, med tittelen Some Like It Hot, hadde premiere på West End 19. mars 1992.[53] Tommy Steele spilte hovedrollen som Joe, som var den sentrale rollefiguren i denne versjonen. Musikalen ble godt mottatt blant publikum da Steele turnerte med den, men ble en fiasko på West End, og ble avsluttet etter fire måneder, med et tap på rundt én million pund.[54] Fra 2002 til 2003 turnerte Curtis, denne gang i rollen som Osgood Fielding III, i USA med enda en versjon av musikalen, kalt Some Like It Hot: The Musical.[55][56]

Anerkjennelse rediger

I 1989 ble Noen har det hett inkludert i National Film Registry, et utvalg av filmer til bevaring i det amerikanske nasjonalbiblioteket Library of Congress, filmer som regnes som «kulturelt, historisk og estetisk betydningsfulle».[57] Filmen har dukket opp på flere av Det amerikanske filminstituttets lister. Den er på 1.-plass på «AFI's 100 Years...100 Laughs», en liste over de 100 beste amerikanske komediene.[58] I tillegg er den på 22.-plass på «AFI's 100 Years...100 Movies», en liste over de 100 beste amerikanske filmene,[59] ned åtte plasser fra den første versjonen av listen fra 1998.[60] Sitatet «Vel, ingen er perfekt» er på 48.-plass på «AFI's 100 Years...100 Movie Quotes», deres liste over de 100 beste filmsitatene.[61] I 2005 kom filmmanuset på 9.-plass på Writers Guild of Americas liste over de 101 beste filmmanusene.[62] I 2015 kom filmmanuset på 2.-plass på deres liste over de 101 morsomste filmmanusene.[63]

Filmens avsluttende øyeblikk blir ofte nevnt som et av filmhistoriens beste.[64][65][20] Avslutningsreplikken har blitt parodiert en rekke ganger, blant annet i science fiction-filmen Independence Day (1996). I en scene mot slutten av filmen arrangerer den jødiske rollefiguren Julius Levinson en bønnesirkel og inviterer rollefiguren Albert Nimziki til å delta. Nimziki påpeker: «Jeg er ikke jødisk.» Levinson svarer da: «Ingen er perfekt.»[66] Teksten på Wilders gravstein henviser også til filmens avslutningsreplikk: «Jeg er en forfatter, men ingen er perfekt.»[67]

Referanser rediger

  1. ^ «SOME LIKE IT HOT (A)» (engelsk). British Board of Film Classification. 3. mars 1959. Arkivert fra originalen 18. mars 2016. 
  2. ^ a b Riese & Hitchens 1988, s. 489.
  3. ^ a b Eagan 2010, s. 553.
  4. ^ a b Maslon 2009, s. 26.
  5. ^ Bradshaw, Peter (2. april 2009). «Why you should watch Fanfaren Der Liebe, the original Some Like It Hot». The Guardian (engelsk). Arkivert fra originalen 15. juni 2015. Besøkt 20. mars 2016. 
  6. ^ Eagan 2010, s. 552.
  7. ^ Maslon 2009, s. 24.
  8. ^ a b Castle & Auiler 2010, s. 17.
  9. ^ Castle & Auiler 2010, s. 244.
  10. ^ Ginsberg & Mensch 2011, s. 392.
  11. ^ a b Maslon 2009, s. 28.
  12. ^ Castle & Auiler 2010, s. 245.
  13. ^ a b c Mirisch 2008, s. 101.
  14. ^ a b «Some Like It Hot» (engelsk). Det amerikanske filminstituttet. Arkivert fra originalen 22. oktober 2016. 
  15. ^ Armstrong 2004, s. 89.
  16. ^ Castle & Auiler 2010, s. 20.
  17. ^ Maslon 2009, s. 55.
  18. ^ Guiles 1984, s. 342.
  19. ^ Maslon 2009, s. 177.
  20. ^ a b c Phillips 2010, s. 229.
  21. ^ Castle & Auiler 2010, s. 249.
  22. ^ a b Castle & Auiler 2010, s. 236.
  23. ^ a b Buskin 2001, s. 215.
  24. ^ Maslon 2009, s. 43.
  25. ^ Maslon 2009, s. 44.
  26. ^ Maslon 2009, s. 48.
  27. ^ Castle & Auiler 2010, s. 238.
  28. ^ Zolotow 1960, s. 321.
  29. ^ Guiles 1984, s. 345.
  30. ^ Churchwell 2004, s. 253.
  31. ^ Riese & Hitchens 1988, s. 111.
  32. ^ Spoto 1993, s. 407.
  33. ^ Castle & Auiler 2010, s. 18.
  34. ^ Maslon 2009, s. 83.
  35. ^ Maslon 2009, s. 84.
  36. ^ Castle & Auiler 2010, s. 294.
  37. ^ McNally 2010, s. 155.
  38. ^ Maslon 2009, s. 141.
  39. ^ Zolotow 1960, s. 325.
  40. ^ «Review: ‘Some Like It Hot’». Variety (engelsk). 24. februar 1959. Arkivert fra originalen 4. mars 2016. 
  41. ^ Weiler, A.H. (30. mars 1959). «Screen: 2-Hour Comedy». The New York Times (engelsk). Arkivert fra originalen 28. september 2015. 
  42. ^ Ebert, Roger (9. januar 2000). «Some Like It Hot Movie Review (1959)» (engelsk). RogerEbert.com. Arkivert fra originalen 26. mars 2015. 
  43. ^ a b «Some Like It Hot - Awards» (engelsk). Internet Movie Database. Arkivert fra originalen 20. april 2015. 
  44. ^ «1959 Award Winners» (engelsk). National Board of Review. Arkivert fra originalen 22. oktober 2015. 
  45. ^ «1959 NARAS Nominations». Billboard (engelsk). 5. oktober 1959. s. 6. ISSN 0006-2510. 
  46. ^ «The 32nd Academy Awards» (engelsk). Academy of Motion Picture Arts and Sciences. Arkivert fra originalen 4. mars 2016. 
  47. ^ «Winners & Nominees 1960» (engelsk). Hollywood Foreign Press Association. Arkivert fra originalen 30. april 2016. Besøkt 20. mars 2016. 
  48. ^ «BAFTA Awards 1960» (engelsk). British Academy of Film and Television Arts. Arkivert fra originalen 20. mars 2016. 
  49. ^ «12th Annual DGA Awards» (engelsk). Directors Guild of America. Arkivert fra originalen 29. november 2014. 
  50. ^ «Previous Nominees & Winners - page 2» (engelsk). Writers Guild of America, West. Arkivert fra originalen 7. mars 2016. 
  51. ^ Maslon 2009, s. 157.
  52. ^ «Sugar» (engelsk). Internet Broadway Database. Arkivert fra originalen 6. september 2015. 
  53. ^ «Some Like It Hot» (engelsk). thisistheatre.com. Arkivert fra originalen 12. februar 2012. 
  54. ^ Maslon 2009, s. 172.
  55. ^ Gurewitsch, Matthew (6. oktober 2002). «THEATER; At 77, Tony Curtis Still Likes It Hot». The New York Times (engelsk). Arkivert fra originalen 27. mai 2015. Besøkt 20. mars 2016. 
  56. ^ «Tony Curtis in SOME LIKE IT HOT» (engelsk). OwenDaly.com. Arkivert fra originalen 9. desember 2013. 
  57. ^ «Complete National Film Registry Listing» (engelsk). Library of Congress. Arkivert fra originalen 5. mars 2016. 
  58. ^ «AFI's 100 Years...100 Laughs» (engelsk). Det amerikanske filminstituttet. Arkivert fra originalen 9. juni 2015. 
  59. ^ «AFI's 100 Years...100 Movies – 10th Anniversary Edition» (engelsk). Det amerikanske filminstituttet. Arkivert fra originalen 7. juni 2015. 
  60. ^ «AFI's 100 Years...100 Movies» (engelsk). Det amerikanske filminstituttet. Arkivert fra originalen 29. mai 2015. 
  61. ^ «AFI's 100 Years...100 Movie Quotes» (engelsk). Det amerikanske filminstituttet. Arkivert fra originalen 15. april 2015. 
  62. ^ «101 Greatest Screenplays» (engelsk). Writers Guild of America, West. Arkivert fra originalen 13. mars 2016. 
  63. ^ «101 Funniest Screenplays» (engelsk). Writers Guild of America, West. Arkivert fra originalen 2. februar 2016. 
  64. ^ «Classic Scene #48: Some Like It Hot». Empire (engelsk). 9. februar 2015. Arkivert fra originalen 20. mars 2015. Besøkt 20. mars 2016. 
  65. ^ French, Philip (29. januar 2012). «The 10 best last lines - in pictures». The Guardian (engelsk). Arkivert fra originalen 13. februar 2016. 
  66. ^ Brook 2006, s. 234.
  67. ^ Grierson 2013, s. 187.

Litteratur rediger

  • Armstrong, Richard (2004). Billy Wilder, American Film Realist (engelsk). McFarland. ISBN 978-0786421190. 
  • Brook, Vincent (2006). 'You Should See Yourself': Jewish Identity in Postmodern American Culture (engelsk). Rutgers University Press. ISBN 978-0813539966. 
  • Buskin, Richard (2001). Blonde Heat: The Sizzling Screen Career of Marilyn Monroe (engelsk). Billboard Books. ISBN 978-0823084142. 
  • Castle, Alison; Auiler, Dan (2010). Billy Wilder's Some Like It Hot (engelsk). Taschen. ISBN 978-3836516839. 
  • Churchwell, Sarah (2004). The Many Lives of Marilyn Monroe (engelsk). Metropolitan Books. ISBN 978-0805078183. 
  • Eagan, Daniel (2010). America's Film Legacy: The Authoritative Guide to the Landmark Movies in the National Film Registry (engelsk). A&C Black. ISBN 978-0826429773. 
  • Ginsberg, Terri; Mensch, Andrea (2011). A Companion to German Cinema (engelsk). John Wiley & Sons. ISBN 978-1444345582. 
  • Grierson, Tim (2013). FilmCraft: Screenwriting (engelsk). CRC Press. ISBN 978-1136070624. 
  • Guiles, Fred Lawrence (1984). Legend: The Life and Death of Marilyn Monroe (engelsk). Stein & Day Pub. ISBN 978-0812829839. 
  • Maslon, Laurence (2009). Some Like It Hot: The Official 50th Anniversary Companion (engelsk). Collins Design. ISBN 978-0061761232. 
  • McNally, Karen (2010). Billy Wilder, Movie-Maker: Critical Essays on the Films (engelsk). McFarland. ISBN 978-0786485208. 
  • Mirisch, Walter (2008). I Thought We Were Making Movies, Not History (engelsk). University of Wisconsin Press. ISBN 978-0299226435. 
  • Phillips, Gene (2010). Some Like It Wilder: The Life and Controversial Films of Billy Wilder (engelsk). University Press of Kentucky. ISBN 978-0813173672. 
  • Riese, Randall; Hitchens, Neal (1988). The Unabridged Marilyn: Her Life from A to Z (engelsk). Congdon & Weed, Inc. ISBN 978-0517650752. 
  • Spoto, Donald (1993). Marilyn Monroe: The Biography (engelsk). HarperCollins. ISBN 978-0060179878. 
  • Zolotow, Maurice (1960). Marilyn Monroe (engelsk). Harcourt Brace & Company. 

Eksterne lenker rediger

 
Engelsk Wikiquote har en samling sitater relatert til:
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Noen_har_det_hett&oldid=24145679»