Wikipedia

Samfunnets fiende

Samfunnets fiende (originaltittel: The Public Enemy) er en amerikansk gangsterfilm fra 1931, regissert av William A. Wellman og produsert av Warner Bros. I hovedrollene spiller James Cagney, Jean Harlow, Edward Woods og Joan Blondell. Filmen handler om en manns utvikling fra en småkriminell unggutt, til en brutal og vellykket gangster. Manus er skrevet av Kubec Glasmon, John Bright og Harvey F. Thew, basert på Glasmons og Brights roman, Beer and Blood.

Samfunnets fiende
orig. The Public Enemy
Generell informasjon
SjangerGangster
Utgivelsesår
  • 23. april 1931 (1931-04-23) (USA)
Prod.landUSA
Lengde83 min[1]
SpråkEngelsk
Bak kamera
RegiWilliam A. Wellman
ProdusentDarryl F. Zanuck (ukreditert)
Manusforfatter
Basert påBeer and Blood 
av Kubec Glasmon
John Bright
MusikkDavid Mendoza (dirigent)
SjeffotografDevereaux Jennings
KlippEdward M. McDermott
Foran kamera
Medvirkende
Annen informasjon
Budsjett151 000 dollar[2]
Prod.selskapWarner Bros.
Eksterne lenker
IMDb

Samfunnets fiende ble omdiskutert på grunn av voldsbruken, brutaliteten og flere seksuelt ladede scener. Den ble likevel en suksess, både blant kritikerne og publikum og ble Cagneys gjennombrudd som skuespiller. Glasmon og Bright ble nominert til Oscar for beste historie. I 1998 ble Samfunnets fiende inkludert i Library of Congress sin filmliste National Film Registry for å være en «kulturelt, historisk og estetisk betydningsfull film».

Handling

rediger
 
James Cagney i Samfunnets fiende.

Bestekameratene Tom Powers (James Cagney) og Matt Doyle (Edward Woods) vokser opp i slummen i Chicago. Allerede som barn er de småkriminelle og selger tyvegods til gangsteren Putty Nose (Murray Kinnell). Da de blir voksne gir han dem deres første store oppdrag: De skal stjele pelser fra et lager. Dette går ikke som planlagt og en politimann ankommer stedet. Vennen deres blir skutt og drept, og de to kameratene ender opp med å skyte politimannen for å komme seg unna. Etterpå oppsøker de Putty Nose for å få hjelp, men blir fortalt at han har stukket av, selv om han hadde lovet å stille opp for dem.

Noen år senere, i forbudstiden, kommer de to kameratene i kontakt med mafialederen Samuel «Nails» Nathan (Leslie Fenton), gjennom bareieren Paddy Ryan (Robert Emmett O'Connor). Nails tjener store penger på å smugle alkohol og tvinge de lokale barene til å kjøpe hans varer, i stedet for å kjøpe av rivalen Schemer Burns. Tom og Matt begynner for første gang å tjene så mye at de kan ha en luksuriøs livsstil. Toms eldre bror, Mike (Donald Cook), er misfornøyd med lillebrorens kriminelle aktiviteter og de to ender opp med å krangle om dette hver gang de møtes. Moren deres (Beryl Mercer) synes det er trist at de ikke kommer overens, men er fullstendig naiv angående hvor Tom får alle pengene fra.

En kveld møter Tom og Matt de to venninnene Mamie (Joan Blondell) og Kitty (Mae Clarke). Matt og Mamie finner tonen øyeblikkelig og innleder et forhold. Tom innleder et forhold til Kitty, men blir raskt lei av henne og avslutter forholdet ganske brutalt. Ikke lenge etter møter han den mystiske og forførende Gwen (Jean Harlow) som han blir interessert i. Matt og Mamie bestemmer en liten stund for å gifte seg, og går ut for å feire sammen med Tom, Gwen og Nails. På restauranten får Tom øye på Putty Nose og aner en sjanse til å få tatt hevn. Tom og Matt følger etter Putty Nose og tvinger han til å slippe dem inn i leiligheten hans, der Tom til slutt dreper han.

En dag får de beskjed om at Nails har blitt drept i en rideulykke. De oppsøker stallen der den «ansvarlige» hesten står, kjøper den og dreper den. Med Nails ute av veien aner Schemer Burns en mulighet til å vinne gjengkrigen og bomber baren til Paddy Ryan. Mange av medlemmene i gjengen til Nails har allerede flyktet, så Paddy samler de som er igjen på et trygt sted og tar både penger og våpen fra dem. Det han ikke vet er at Schemer Burns vet hvor gjemmestedet deres er.

Dagen etter havner blir Tom og Matt beskutt av Schemer Burns-gjengen. Tom slipper unna, men Matt blir drept. Fast bestemt på å ta hevn skaffer Tom seg våpen og oppsøker Schemer Burns-gjengens tilholdssted. Etter en voldsom skuddutveksling kommer han ut igjen, livstruende såret og havner på sykehus. Under et besøk med familien ber han om unnskyldning til broren sin, til morens store glede.

En kveld blir Mike oppsøkt av Paddy som sier at Schemer Burns-gjengen har kidnappet Tom fra sykehuset. Paddy hadde gitt dem et tilbud: Dersom de leverte Tom hjem igjen, så skulle han selv avslutte sine aktiviteter og flytte fra byen. En stund etterpå får Mike en telefon om at Tom er på vei hjem. Han forteller det til moren, som begynner å gjøre ting klart til sønnens hjemkomst. En liten stund senere banker de på døren og Mike får levert Toms lik.

Medvirkende

rediger

Produksjon

rediger

Manus

rediger

Kubec Glasmon, John Bright og Harvey F. Thew skrev manuset, basert på Glasmons og Brights roman, Beer and Blood. Sjefen for Warner Bros., Jack L. Warner, fikk ideen til tittelen The Public Enemy fra en overskrift i en lokalavis i Chicago.[3]

Rollefiguren Tom Powers er basert på mafialederen Earl «Hymie» Weiss og alkoholsmugleren Charles Dion «Deanie» O'Banion, begge rivaler av Al Capone.[2] Scenen der Tom slår en grapefrukt i ansiktet på kjæresten Kitty, er basert på en hendelse der Weiss slo en omelett i ansiktet på sin kjæreste. Regissør William A. Wellman syntes det ville bli for grisete med en omelett, så det ble bestemt at en halv grapefrukt skulle brukes i stedet.[4] Rollefiguren Samuel «Nails» Nathans dødsfall og etterspill har flere likhetstrekk med Samuel J. «Nails» Morton, ett av medlemmene i O'Banions gjeng.[2]

Innspilling

rediger
 
James Cagney fikk sitt gjennombrudd i rollen som Tom Powers, men ble opprinnelig tildelt rollen som Matt Doyle.

Regissøren Archie Mayo ble erstattet av Wellman kort tid før innspillingen av filmen startet.[3] Wellman hadde som mål å lage «den tøffeste, voldeligste, mest realistiske filmen» som noensinne hadde blitt laget.[5] Louise Brooks ble tilbudt rollen som Gwen Allen, men da hun takket nei gikk den til slutt til Jean Harlow.[3]

Edward Woods ble opprinnelig tildelt rollen som Tom Powers, mens James Cagney ble tildelt rollen som Matt Doyle. Da Wellman så på opptakene av dem tre dager etter at innspillingen hadde startet, innså han at Cagney passet mye bedre som Tom Powers og byttet rollene.[6] Cagney baserte rolletolkningen sin på en kamerat av faren, Jack «Dirty Neck» Lafferty, en humørfylt person som også hadde en mørk side. En gang drepte Lafferty en person som han forsøkte å stjele bilen til.[7]

Cagney ble utsatt for noen farlige øyeblikk under innspillingen av filmen. I en scene skulle Donald Cook, som spilte den eldre broen hans, slå ham i kjeven. Cook slo til på virkelig, noe Cagney trodde han hadde blitt instruert til av Wellmann, og Cagney brakk en tann.[8] I en annen scene ble det brukt et maskingevær med ekte kuler, som begynte å skyte få sekunder etter at Cagney hadde kommet seg i sikkerhet.[8]

Innspillingen av filmen ble fullført på under en måned, med et budsjett på 151 000 dollar.[2]

Musikk

rediger

Filmen inneholder følgende sanger:

Musikken ble fremført av Vitaphone Orchestra, som ble dirigert av David Mendoza.[9]

Utgivelse

rediger

Samfunnets fiende ble en stor suksess, både blant kritikerne og publikum, og ble Cagneys gjennombrudd som skuespiller.[10] Den fikk mye oppmerksomhet på grunn av voldsbruken, brutaliteten og flere seksuelt ladede scener. En rekke scener ble klippet bort eller forkortet av lokale sensurmyndigheter i USA, men filmen fikk likevel massiv kritikk.[11] Den ble forbudt i både Storbritannia og Norge.[12][13]

Anmeldelser

rediger

Variety beskrev filmen som «rå og brutal», men samtidig med humoristisk og underholdende verdi.[14] Andre Sennwald i The New York Times mente filmen hadde et svakt manus, men at skuespillernes prestasjoner var gode. Spesielt Cagney og Woods ble trukket frem som «svært troverdige».[15] Richard Watts jr. i New York Herald Tribune syntes filmen var mye mer troverdig og imponerende enn de andre gansterfilmene på den tiden.[16]

Priser og nominasjoner

rediger

Kubec Glasmon og John Bright ble nominert til Oscar for beste historie under den 4. Oscar-utdelingen, men John Monk Saunders vant for krigsdramaet Luftparaden.[17]

Video

rediger

Samfunnets fiende ble utgitt på VHS i USA i juni 1989.[18]

I ettertid

rediger

Nyutgivelse i 1953

rediger

Samfunnets fiende ble forbudt i USA i 1935, som følge av Motion Picture Producers and Distributors of Americas strengere håndheving av sensurloven. I august 1953 søkte Warner Bros. om å få vise Samfunnets fiende og Lille Cæsar (1931) sammen på kino. Dette ble godkjent, men Production Code Administration tillot ikke at filmene ble eksportert til utlandet, i frykt for at de kunne misbrukes i kommunistisk propaganda mot amerikansk kultur.[19] Tre scener i Samfunnets fiende ble sensurert før nyutgivelsen: En scene der Tom Powers blir målt av en skredder, en scene der Matt Doyle får frokost på sengen av Mamie og deler av en scene med Tom og en prostituert.[20] Filmene ble først vist i New York, der de tjente 100 000 dollar på fem uker, før de ble satt opp i flere andre amerikanske storbyer, noe som resulterte i en inntjening på to millioner dollar.[21]

Analyser

rediger

Filmen forsøkte å vise hvordan slummen i de amerikanske storbyene kan bidra til å avle kriminelle, og hvilke muligheter forbudstiden gav de kriminelle.[22] Wellman skildrer miljøet som filmens hovedperson, Tom Powers, vokser opp i på en autentisk, nøytral og nærmest dokumentaraktig måte.[23] Tom trekkes fra en ung alder mot det kriminelle livet. Forfatteren Gregory D. Black påpeker imidlertid at hans eldre bror, Mike Powers, vokser opp i det samme miljøet og blir lovlydig og hardt arbeidende.[24] Forfatteren Jack Shadoian argumenterer for at begge brødrene forsøker å flykte fra det livet de er født inn i. Mike reiser ut for å kjempe i første verdenskrig, i håp om å oppnå personlig ære. Tom kjemper for å sikre seg økonomisk, og ender opp som gangster. Mike får psykiske skader som følge av sitt valg, mens Tom blir drept.[25] Forfatteren Jonathan Munby nevner at Tom opplever Mike som dobbeltmoralsk når han, en krigsveteran, fordømmer Toms voldelige livsstil. Munby skriver videre: «I motsetning til sin bror, mener Tommy at moral og borgerlig rettskaffenhet vil fordømme ham til (heller enn å lede ham ut av) kulturell og økonomisk fattigdom.»[26] Matt Goldberg skriver i en artikkel på Collider.com: «Filmen viser Tom fra barndommen og til hans død, som en ond versjon av Livet er vidunderlig.»[27]

Tom Powers' personlighet har blitt kommentert av flere. Forfatteren Chris Yogerst mener at skildringen av Toms oppvekst, der hans motvilje til loven er grunnet faren, en voldelig politimann, bidrar til å gjøre ham sympatisk: «[D]en trøblete fortiden hans menneskeliggjør Tom og begrunner frustrasjonene hans og knytter publikum til sjangeren og dens rollefigurer på et nivå man hittil ikke hadde sett.»[28] Mens John Gallagher i Between Action and Cut beskriver Tom som «den første amerikanske antihelten»,[1] mener Chris Barsanti i Slant Magazine at «han gjentatte ganger viser seg å være et slikt dumt dyr at han ikke oppleves spesielt mye som antihelt»[29]. Goldberg mener at Matt Doyle, en gangster med moral, er et diskré virkemiddel i filmen for å advare publikum mot personer som Tom.[27] Forfatteren Gene D. Phillips beskriver hvordan drapet på Putty Nose blir vist i filmen: «Det å vise Matts reaksjon på drapet er fantastisk bruk av kunstnerisk indirekthet, for det antyder den grusomme handlingen uten å vise den på skjermen.»[30]

Utypiske elementer med både selve filmen og dens hovedperson har blitt påpekt. Richard Maltby skriver i en artikkel på Senses of Cinema at Tom Powers skiller seg fra gangsterne i Lille Cæsar (1931) og Scarface (1932), ettersom han «forblir mer kjeltring enn gangster, og har en underordnet - ikke en organisatorisk - rolle i spritsmuglingsvirksomhet, adlyder instruksjoner heller enn å gi dem og er ubekymret av noen ambisjon om å unnslippe nabolaget.»[31] Forfatteren Amanda Ann Klein mener at filmens avsluttende scener, der Tom Powers unnskylder seg til familien, før han blir drept av en rivaliserende gjeng, er utypisk for gangsterfilmer. Hun konkluderer: «Toms død er ikke et resultat av gjenopprettelsen av den sosiale orden. Schemer Burns' gjeng, ikke politiet, dreper Tom. Kriminelle, ikke samfunnet, skaffer rettferdighet. [...] En slik slutt, der helten lider, angrer syndene sine, dør og vekker publikums sympati, virker mer typisk for melodrama enn for gangsterfilm.»[32] Måten sangen «I'm Forever Blowing Bubbles» brukes har også blitt tolket. Forfatteren Ina Rae Hark skriver at sangen både spilles i en scene som viser begynnelsen på Toms kriminelle liv og i filmens siste scene. Den slutter å spille når liket hans blir levert til familien.[33] Shadoian mener nålen på platespilleren, som har satt seg fast, høres ut som hjerteslag og illustrerer den dystre stemningen.[34]

Anerkjennelse

rediger

I 1998 ble Samfunnets fiende inkludert i National Film Registry, et utvalg av filmer til bevaring i det amerikanske nasjonalbiblioteket Library of Congress, filmer som regnes som «kulturelt, historisk og estetisk betydningsfulle».[35] Filmen har dukket opp på et par av Det amerikanske filminstituttets lister. Den er på åttendeplass i gangsterfilmsjangeren på «AFI's 10 Top 10», en liste over de ti beste filmene i ti ulike sjangere.[36] Rollefiguren Tom Powers er inkludert på «AFI's 100 Years...100 Heroes & Villains», der han er på 42.-plass på skurkelisten.[37]

Referanser

rediger
  1. ^ a b Gallagher, John (januar 2005). «The Public Enemy Restored». Between Action and Cut (på engelsk). National Board of Review. Arkivert fra originalen 19. oktober 2012. 
  2. ^ a b c d Dirks, Tim. «The Public Enemy (1931)» (på engelsk). Filmsite.org. Arkivert fra originalen 6. november 2016. 
  3. ^ a b c «The Public Enemy» (på engelsk). Det amerikanske filminstituttet. Arkivert fra originalen 23. april 2016. 
  4. ^ Nixon, Rob. «Articles for The Public Enemy (1931)» (på engelsk). Turner Classic Movies. Arkivert fra originalen 5. mai 2016. 
  5. ^ Black 1994, s. 116.
  6. ^ Shadoian 2003, s. 50.
  7. ^ McCabe 1999, s. 82.
  8. ^ a b Cagney 2005.
  9. ^ «The Public Enemy (1931)» (på engelsk). British Film Institute. Arkivert fra originalen 24. juni 2016. 
  10. ^ McCabe 1999, s. 86.
  11. ^ Black 1994, s. 121.
  12. ^ «THE PUBLIC ENEMY (N/A)» (på engelsk). British Board of Film Classification. 14. august 1931. Arkivert fra originalen 21. november 2016. 
  13. ^ «Samfunnets fiende». Dagbladet (på norsk). Arkivert fra originalen 19. august 2014. Besøkt 16. august 2014. 
  14. ^ «Review: ‘The Public Enemy’». Variety (på engelsk). 31. desember 1930. Arkivert fra originalen 22. april 2016. 
  15. ^ Sennwald, Andre (24. april 1931). «THE PUBLIC ENEMY». The New York Times (på engelsk). Arkivert fra originalen 25. mars 2016. 
  16. ^ Conway & Ricci 1965, s. 48.
  17. ^ «The 4th Academy Awards» (på engelsk). Academy of Motion Picture Arts and Sciences. Arkivert fra originalen 2. november 2016. 
  18. ^ Bowker 2001, s. 1388.
  19. ^ Munby 2009, s. 108.
  20. ^ Gallagher, John (februar 2005). «Martin Scorsese/Warner Brothers Gangsters». Between Action and Cut (på engelsk). National Board of Review. Arkivert fra originalen 6. desember 2012. 
  21. ^ Hannan 2016, s. 85.
  22. ^ Black 1994, s. 120.
  23. ^ Shadoian 2003, s. 51.
  24. ^ Black 1994, s. 117.
  25. ^ Shadoian 2003, s. 53.
  26. ^ Munby 2009, s. 53.
  27. ^ a b Goldberg, Matt (10. januar 2013). «Five Classic Pre-1950 Gangster Films You Should Check Out» (på engelsk). Collider.com. Arkivert fra originalen 16. mai 2016. 
  28. ^ Yogerst 2016, s. 32.
  29. ^ Barsanti, Chris (11. februar 2005). «The Public Enemy». Slant Magazine (på engelsk). Arkivert fra originalen 12. september 2015. 
  30. ^ Phillips 2014, s. 15.
  31. ^ Maltby, Richard (desember 2003). «The Public Enemy». Senses of Cinema (på engelsk). Arkivert fra originalen 6. mai 2016. 
  32. ^ Klein 2011, s. 27–28.
  33. ^ Hark 2007, s. 63.
  34. ^ Shadoian 2003, s. 58.
  35. ^ «Complete National Film Registry Listing» (på engelsk). Library of Congress. Arkivert fra originalen 31. oktober 2016. 
  36. ^ «Top 10 Gangster» (på engelsk). Det amerikanske filminstituttet. Arkivert fra originalen 18. november 2016. 
  37. ^ «AFI's 100 Years...100 Heroes & Villains» (på engelsk). Det amerikanske filminstituttet. Arkivert fra originalen 4. mars 2016. 

Litteratur

rediger
  • Black, Gregory D. (1994). Hollywood Censored: Morality Codes, Catholics, and the Movies (på engelsk). Cambridge University Press. ISBN 978-0521452991. 
  • Bowker's Complete Video Directory 2001 (på engelsk). R.R. Bowker LLC. 2001. ISBN 978-0835244220. 
  • Cagney, James (2005). Cagney by Cagney (på engelsk). Doubleday. ISBN 978-0385520263. 
  • Conway, Michael; Ricci, Mark (1965). The Films of Jean Harlow (på engelsk). Cadillac Publishing Co. 
  • Hannan, Brian (2016). Coming Back to a Theater Near You: A History of Hollywood Reissues, 1914-2014 (på engelsk). McFarland. ISBN 978-0786498130. 
  • Hark, Ina Rae (2007). American Cinema of the 1930s: Themes and Variations (på engelsk). Rutgers University Press. ISBN 978-0813540825. 
  • Klein, Amanda Ann (2011). American Film Cycles: Reframing Genres, Screening Social Problems, and Defining Subcultures (på engelsk). University of Texas Press. ISBN 978-0292742758. 
  • McCabe, John (1999). Cagney (på engelsk). Da Capo Press. ISBN 978-0786705801. 
  • Munby, Jonathan (2009). Public Enemies, Public Heroes: Screening the Gangster from Little Caesar to Touch of Evil (på engelsk). University of Chicago Press. ISBN 978-0226550343. 
  • Phillips, Gene D. (2014). Gangsters and G-Men on Screen: Crime Cinema Then and Now (på engelsk). Rowman & Littlefield. ISBN 978-1442230767. 
  • Shadoian, Jack (2003). Dreams & Dead Ends: The American Gangster Film (på engelsk). Oxford University Press. ISBN 978-0195142921. 
  • Yogerst, Chris (2016). From the Headlines to Hollywood: The Birth and Boom of Warner Bros. (på engelsk). Rowman & Littlefield. ISBN 978-1442262461. 

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Samfunnets_fiende&oldid=24531596»