Motion Picture Association of America

Motion Picture Association (MPA), opprinnelig Motion Pictures Producers and Distributors Association, er en interesseorganisasjon i USA som ble dannet for å beskytte de store studioenes interesser. Organisasjonen består av medlemmer fra de såkalte «big seven», de største studioene i Hollywood: Walt Disney Company, Sony Pictures, Paramount Pictures (Paramount Global), Netflix, Universal Studios (NBCUniversal), og Warner Bros. Pictures (Warner Bros. Discovery). Organisasjonen har laget et velbrukt frivillig ratingsystem for filmer.

Motion Picture Association
Offisielt navnMotion Picture Producers and Distributors of America (1922–1945), Motion Picture Association of America (1945–) (MPA)
Stiftet1922[1]
LandUSA
HovedkontorWashington D.C.
MedlemskapClearingstelle Urheberrecht im Internet
Grunnlegger(e)Will H. Hays
MedlemmerWalt Disney Studios Motion Pictures
Paramount Pictures Corporation
Sony Pictures Entertainment Inc.
Netflix
Universal City Studios LLC
Warner Bros. Entertainment Inc.
Nettstedwww.motionpictures.org (en)

Mål rediger

MPAA sitt mål er å fremme interessen til filmindustrien gjennom lobbyvirksomhet. I de senere årene har fokus særlig på opphavsrett og strafferammene for dette, samt å utvikle nye systemer for digitale rettigheter.

Lederskap rediger

I 1922 ble Will H. Hays innsatt av studioene som den første presidenten av Motion Picture Producers and Distributors of America. Hays var tidligere sjef i postverket og valgkampanjeleder for president Warren G. Harding. Han sto bak Production Code i 1930. Hayes gikk av 1945, og ble erstattet av Eric Johnston. Navnet ble da forandret til Motion Picture Association of America. Johnston var president gjennom den vanskelige svartelisteperioden i Hollywood, og beholdt stillingen til sin død i 1963. Ralph Hetzel virket som midlertidig leder frem til 1966. Mellom 1966 og 2004 var Jack Valenti president for gruppen, og har i USA blitt nærmest synonym med organisasjonen takket være sin lange ledertid og høye medieprofil. Han trakk seg tilbake 1. september 2004 i en alder på 82, og fikk Dan Glickman, tidligere landbruksminister under Bill Clinton, som sin etterfølger.

Kritikk rediger

Noen av MPAA sine handlinger har vært kontroversielle. Blant annet har aldersgrensene deres mottatt mye kritikk. Det er vanlig for unge under 17 å få tilgang til filmer med R-sensur, og dermed blir denne sensuren undergravd. Mens en NC-17-sensur blir sett på som en kommersiell død for en film. Mange, deriblant filmkritiker Roger Ebert, har tatt til orde for et nytt system.

Systemet fører til at mange filmmakere og studioer klipper og redigerer filmene sine slik at de passer inn i de forskjellige sensurgruppene. Volds- og sexscener kan bli klippet bort for å komme under NC-17, men man kan også krydre en film opp fra G til PG for å vekke interessen hos eldre barn.

Sensursystemet rediger

Det er i dag fem graderinger:

  •   G — General audiences: Alle kan se filmer
  •   PG — Parental guidance suggested: Noe innhold kan være uegnet for unge barn
  •   PG-13 – Parents strongly cautioned: Noe innhold kan være uegnet for barn under 13
  •   R — Restricted: Unge under 17 må ha følge av foreldre eller foresatte
  •   NC-17: Ingen under 17 har adgang (erstattet X-ratingen)

Når systemet ble innført i 1968, besto det av fire graderinger:

  • G: Tillatt for alle
  • M: Anbefalt for modne og voksne publikummere.
  • R: Alle under 17 må ha følge av en foresatt
  • X: Ikke tillatt for noen under 18

Referanser rediger

  1. ^ www.mpa-i.org[Hentet fra Wikidata]

Eksterne lenker rediger