Wikipedia

Neshornfugl

art av hornfugler

Neshornfugl (Buceros rhinoceros) er en art i slekten Buceros, som teller fire arter (noen regner kun tre). Arten består som tre underarter. Slekten inngår i underfamilien av neshornfugler (Bucerotinae), som er én av to underfamilier i hornfuglfamilien (Bucerotidae). Arten er endemisk for Sørøst-Asia og listes som nær truet på IUCNs rødliste. Den står også oppført på CITES liste II, som omfatter arter der den internasjonale handelen må begrenses for å sikre artenes overlevelse.

Neshornfugl
Nomenklatur
Buceros rhinoceros
L., 1758
Populærnavn
neshornfugl
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenBucerotiformes
FamilieHornfuglfamilien
UnderfamilieNeshornfugler
SlektBuceros
Økologi
Habitat: trelevende, eviggrønn
Utbredelse: Sørøst-Asia

Neshornfugl er synonym med typearten, og derav opphav til gruppenavnet for underfamilien; neshornfugler.[1] Den er svært nært beslektet med storhornfugl (B. bicornis), som den også hybridiserer med, både vilt og i fangenskap.[2]

Sarawaks våpen

Neshornfugl er erklært som delstatsfugl for delstaten Sarawak på Borneo (Malaysia). En stilisert neshornfugl, som med all tydelighet viser en fugl med ekstra kraftig rekurvet hjelm (forøverig et «varemerke» for underarten B. r. borneoensis), inngår som et primærelement i Sarawaks våpen.

Etymologi rediger

Det vitenskapelige navnet på arten består av slektsnavnet Buceros og artsnavnet rhinoceros. Buceros betyr med horn som en okse og er videre forklart under beskrivelsen av slekten. Artesnavnet stammer fra gresk rhinokerōs (ῥινοκερως = neshorn) og er satt sammen av forstavelsen rhinos (ῥινος = nese) og endingen kerōs (κερως = horn). Man regner med at artsnavnet stammer fra en uidentifisert afrikansk fugl, kanskje en hornfugl av et slag, som ble notert ned av Hesychius en gang på 400-tallet.[1]

Taksonomi rediger

Det har blitt hevdet at Linnaeus beskrivelse stammer fra et eksemplar fra India, men det er feil. Den stammer derimot fra et eksemplar funnet i delstaten Malakka, i det vestre Malaysia.[2]

Fugler fra Sumatra har blitt forsøkt skilt ut som en egen underart, under betegnelsen sumatranus og med basis i å være fysisk større, men de er umulig å skille fra nominatformen og blir derfor ikke anerkjent som en egen underart.[2]

Inndeling rediger

Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Kemp (2016).[3] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008).[4] Ikke alle arter har blitt navngitt på norsk.

Treliste

Biologi rediger

Neshornfugl måler omkring 80–90 cm. Hannen veier cirka 2 465–2 960 g og hunnen cirka 2 040–2 330 g.[2] Fjærdrakten er sort med hvit gump. Stjerten er hvit med et sort tverrbånd omkring midtveis. Det enorme nebbet er blekgult og dekurvet, men det farges oransje av gumpkjertelolje. Det har en svært distinkt og prominent rekurvet hjelm på overnebbet, som har sort base. Hunnen har betydelig mindre prominent hjelm, som imidlertid er bredere enn hannens.[2] Hjelmstørrelsen varierer mellom underarten og er lengst hos silvestris (som dessuten har et bredere tverrbånd på stjerten enn de to andre) og kortest hos borneoensis. Sistnevnte er fysisk minst av underartene og har hjelm med større rekurving enn de to andre.[2]

Arten er utpreget trelevende og er stort sett bare utbredt i større områder med eviggrønn skog, i høyder opp mot 1 400 moh. Fuglene vil imidlertid fly over åpne områder mellom skogområder med eviggrønn skog.[2]

Neshornfugler eter hovedsakelig frukt, spesielt fiken. Det eter dessuten noe belg- og steinfrukt, samt et utvalg av smådyr (spesielt leddyr, men også øgler, trefrosker og fugleegg) som de fanger.[2]

Hekkingen foregår gjennom store deler av året, og det er indikasjoner på at arten av og til hekker kooperativt. Redet legges til naturlige hulrom i høye trær (av og til også i kalksteinsklipper), typisk 9–15 m over bakken. Inngangen forsegles til ei smal slisse, som hannen mater hunnen og avkommet gjennom. Hunnen legger 1–2 egg som hun ruger på i 37–46 dager. Hun bryter forseglingen av huleåpningen etter 39–51 dager. Kyllingene blir flygedyktige etter cirka 78–80 dager.[2]

Arten regnes hovedsakelig som standfugl, men fuglene (spesielt ungfugler som ikke hekker) kan gjøre lange forflytninger etter mat utenfor hekketiden. Slike forflytninger foregår som regel i flokker på opp mot 25 individer.[2]

Referanser rediger

  1. ^ a b Jobling, J. A. (2017). Key to Scientific Names in Ornithology. In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.) (2017). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
  2. ^ a b c d e f g h i j Kemp, A.C. & Boesman, P. (2017). Rhinoceros Hornbill (Buceros rhinoceros). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
  3. ^ Kemp, A.C. (2016). Hornbills (Bucerotidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. Besøkt 2016-05-06
  4. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-08-07

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Neshornfugl&oldid=23718705»