National Secular Society

National Secular Society er en britisk organisasjon som arbeider for å fremme sekularisering, adskillelse av kirke og stat, og å fremme like rettigheter mellom mennesker uansett type religiøs tro, eller mangelen på en sådan (ateisme). Organisasjonen arbeider for at ingen skal ha en spesielle fordeler eller ulemper på grunn av tilhørighet til en bestemt religion. Organisasjonen ble grunnlagt av Charles Bradlaugh i 1866. Den er medlem av International Humanist and Ethical Union, og støtter Amsterdam-erklæringen fra 2002.

Logo NSS.

Målsetninger

Under banneret «Utfordring av religiøse privilegier», arbeider bevegelsen for å oppheve stats-støtten til den engelske kirke, opphør av offentlige subsidier til religiøse skoler, opphør av skattefritak for kirkesamfunn, og opphør av offentlig støtte til kapellaner i fengsler, sykehus og Storbritannias forsvar. Den ønsker likeledes å holde religiøse spørsmål utenfor helsevern, lovgivning og spørsmål som vedrører menneskerettigheter. Bevegelsen var sterkt involvert i forkastelsen av blasfemi-lovene i Storbritannia i januar 2008. En annen kampsak er å oppheve legers forbud mot å gi medisinsk hjelp, selv om dette skulle stride mot pasientens religiøse overbevisning.

Bevegelsen hevder at religiøse skoler ikke er representative for samfunnet de lever i, og at gode resultater i slike skoler skyldes foreldrenes standhaftighet i den tro de representerer, snarere enn elevenes dyktighet.

Selv om organisasjonen opprinnelig ble grunnlagt av personer som eksplisitt benektet det overnaturlige, kjemper den ikke for å oppheve religion, men for religionsfrihet såvel som friheten fra å tilhøre noen religion. Den anser dette som en menneskerett og statlig støtte til særskilte religioner som et brudd på denne rettigheten. Den anser religiøs tro som et privat anliggende for hjemmet eller kirker og templer, og et anliggende som ikke bør tilhøre den offentlige sfære.

Fanesaker

To av bevegelsens fanesaker er gjennomført: Opphevelsen av blasfemi-lovene i Storbritannia i januar 2008, og en lov som tillater elever å ikke delta i religiøse forsamlinger i skolene.

Utdannelse er et av bevegelsens grunnleggende anliggender. Den kjemper fortsatt mot statsstøtte av religiøse skoler, såvel som religionsundervisning i skolene. Den er motstander av undervisning i kreasjonisme som et alternativ til naturvitenskap. I skoleverket arbeider den også mot diskriminering av lærere som ikke tilhører en sosialt akseptert religion, såvel som ateister.

Andre fanesaker er ytringsfrihet, kvinners rettigheter, homofiles rettigheter, opphør av religiøs forkynnelse gjennom BBC som en kanal finansiert gjennom skattebetaleres lisenspenger og elimineringen av Lords Spiritual fra House of Lords. Bevegelsen arbeider også for at at religiøse ledere ikke skal ha lov til å bekjempe bruken av kondomer til bruk som prevensjon. Den har også vært opptatt av grusomme henrettelsesmetoder i religionens navn. Forsøk på å stanse speiderbevegelsens diskriminering av ikke-troende har imidlertid ikke lyktes.

Bevegelsen sponset etableringen av Konsilet for tidligere muslimer i Storbritannia – opprettet for å representere tidligere muslimer som frykter for deres liv etter å ha forkastet Islam, og en konferanse for kvinners rettigheter i muslimske miljøer.

I Europarådet har bevegelsen gjennom en sak i Strasbourg fått medhold i at dette organet skal beholde sin sekulære karakter. I Europaparlamentet er bevegelsen involvert i Arbeidsgruppen for adskillelse av religion og politikk.

Bevegelsens leder Keith Porteous Wood holdt en tale for FNs menneskerettighetskommisjon i forbindelse med Menneskerettighetserklæringen 60-årsjubileum i 2008.

Historie

Charles Bradlaugh, grunnleggeren av National Secular Society

I november 1841 innledet to ateister fra Bristol, Charles Southwell (1812–1860) og William Chilton (1815–1855) publikasjonen av Oracle for Reason, hvor de forkastet enhver religion som overtro. Da Southwell i bladets fjerde utgave skrev en artikkel som kritiserte Bibelen, ble han arrestert for blasfemi og dømt til et års fengsel i Bristol Gaol.

Under fengselsoppholdet overtok George Holyoake, en lærer fra Sheffield, som bladets redaktør. Seks måneder senere ble også han anklaget for blasfemi etter en tale i Cheltenham, og dømt til seks måneders fengsel i Gloucester Gaol.

Etter å ha blitt løslatt fra fengsel, startet Holyoake ukeavisen The Movement. Den ble tre år senere erstattet av The Reasoner. Han betraktet kristendommen som «en hindring mot rasjonelt fremskritt», og som en «irrelevant spekulasjon» som burde erstattes av et nytt trossystem som var basert på fornuft og vitenskap. Hans navn på denne nye teorien var «sekularisme», og tidlig på 1850-tallet ble flere sekulære organisasjoner grunnlagt i Storbritannia.

I 1853 hadde The Reasoner et salgstall på 5,000 og rapporterte om mer enn 40 lokale sekulære bevegelser, de fleste i Lancashire og West Riding, men også i Manchester, Leeds, Huddersfield og Halifax. James Watson, som hadde arbeidet for Richard Carlisle da han i 1819 ble dømt til tre års fengsel for blasfemi, etablerte et sekulært samfunn i London.

I Manchester ble Holyoake deretter anklaget av Robert Cooper for å være agnostiker, snarere enn ateist, og Cooper startet det nye bladet Investigator, hvor han fremmet ateistisk sekularisme.

Lederen for det sekulære samfunn i Sheffield, Charles Bradlaugh, var også uenig med Holyoake's varsomme omtale av kristendommen. Ifølge Bradlaugh blokkerte all religion fremskrittet. I 1860 startet Bradlaugh og Joseph Barker, en tidligere leder av Chartistbevegelsen i Sheffield en ny avis kalt National Reformer. Bradlaugh reiste rundt i England, holdt foredrag om politikk og religion, og ble snart ansett som den sekulære bevegelsens nye leder. Salget av National Reformer nådde 5,000 i 1861, men Barker trakk seg fra redaksjonen i 1861 fordi han var uenig med Bradlaughs forsvar av prevensjon.

I 1866 kunngjorde deretter Bradlaugh sine planer om en «nasjonal fritenker-bevegelse» med hovedkvarter i London. Under dens første møte ble Bradlaugh valgt til president, mens Charles Watts ble sekretær av det nye National Secular Society.

Bradlaugh fortsatte å tale sin sak under foredrag på reiser rundt omkring i England. I 1874 møtte han Annie Besant, en kvinnesaks-aktivist som var medlem av bevegelsens London-avdeling. Bradlaugh ansatte henne som skribent for National Reformer, og i de kommende år skrev hun flere artikler om ekteskap og kvinners politiske status.

I 1877 publiserte Bradlaugh og Besant boken The Fruits of Philosophy, en bok av Charles Knowlton som forsvarte prevensjon. De ble arresterte og anklaget for å publisere materiale som «kunne undergrave og korrumpere sinnene til de som var åpne for umoralske påvirkninger», og dømt til 6 måneders fengsel. Dommen ble imidlertid henlagt etter en anke til en høyere instans.

Saken ga både Bradlaugh og bevegelsen publisitet. I 1880 ble Bradlaugh valgt inn i det britiske parlamentet fra Northampton. Da han nektet å sverge troskapseden, ble han ekskludert fra parlamentet av dets speaker. Statsminister William Gladstone, lederen for det liberale partiet, forsvarte Bradlaugh og henviste til tankefriheten. Gladstone klarte likevel ikke å få flertallet i parlamentet med seg. Bradlaughs kritikk av både kristendommen, monarkiet og hans forsvar av prevensjon, var såpass kontroversielle at flertallet i parlamentet nedstemte Gladstones forslag om å ikke ekskludere Bradlaugh.

I løpet av de neste fem årene ble det igangsatt en nasjonal kampanje, støttet av Annie Besant og Edward Aveling, for hans rett til å sitte i parlamentet som en folkevalgt representant. Da Bradlaugh i juni 1880 prøvde å trosse ekskluderingen, ble han arrestert og fengslet i Tower of London. Den 7. februar 1882 var det samlet inn 241,970 underskrifter som forsvarte hans rett til å sitte i parlamentet. Da han enda en gang nektet å sverge troskapseden, ble han likevel på nytt kastet ut av parlamentet.

I 1884 ble han på nytt valgt inn i parlamentet fra Northampton. Etter å ha deltatt i tre avstemninger, ble han ekskludert på nytt og fikk £1,500 i bot for å ha stemt ulovlig. I 1886 ble han endelig anerkjent av den nye regjeringen til statsminister Robert Arthur Talbot Gascoyne-Cecil fra det konservative partiet. Behandlingen av Bradlaugh førte til økt sympati for hans sak. Da han endelig ble anerkjent som parlamentsmedlem den 12. januar 1886, hadde organisasjonen 6,000 medlemmer og mer enn hundre avdelinger i England.

Presidenter

#	Periode	Navn
1	1866–1890	Charles Bradlaugh (A. Trevelyan var fungerende president 1871–1872)
2	1890–1915	GW Foote
3	1915–1949	Chapman Cohen
4	1949–1951	R.H. Rosetti
5	1951–1963	F.A. Ridley
6	1963–1971	David Tribe
7	1971	Ethel Venton
8	1971–1996	Barbara Smoker
9	1996–1997	Daniel O'Hara
10	1997–2006	Denis Cobell
11	2006–	Terry Sanderson

Litteratur

• Chapman Cohen: Almost an Autobiography: confessions of a freethinker, Pioneer Press, London, 1940
• David Tribe: 100 Years of Freethought, Elek Books, London, 1967
• David Tribe: President Charles Bradlaugh, MP, Elek Books, London, 1971, ISBN 0-236-17726-5
• Edward Royle: Victorian Infidels: the origins of the British Secularist Movement, 1791-1866, Manchester University Press, Manchester, 1974, ISBN 0-7190-0557-4
• Edward Royle: Radicals, Secularists and Republicans: popular freethought in Britain, 1866-1915, Manchester University Press, Manchester, 1980, ISBN 0-7190-0783-6
• Barbara Smoker: Freethoughts: atheism, secularism, humanism – Selected Egotistically from "The Freethinker. (Selections of contributions to The Freethinker), G.W. Foote & Co, London 2002, ISBN 0-9508243-5-6.

Eksterne lenker

• Offisielt nettsted
• (en) National Secular Society – kategori av bilder, video eller lyd på Commons