Robert Gascoyne-Cecil

britisk politiker, 3. marki av Salisbury
Robert Gascoyne-Cecil
Robert-Gascoyne-Cecil-3rd-Marquess-of-Salisbury (cropped).jpg
Født3. februar 1830[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
HatfieldRediger på Wikidata
Død22. august 1903[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (73 år)
HatfieldRediger på Wikidata
Gravlagt HertfordshireRediger på Wikidata
Ektefelle Georgina Gascoyne-Cecil (1857–)[5][6]Rediger på Wikidata
Far James Gascoyne-Cecil, 2nd Marquess of SalisburyRediger på Wikidata
Mor Frances GascoyneRediger på Wikidata
Søsken Lord Eustace Cecil, Blanche Mary Harriet Gascoyne-CecilRediger på Wikidata
Barn
8 oppføringer
Hugh Cecil, 1. baron Quickswood, Edgar Algernon Robert Gascoyne-Cecil, Lord William Cecil, James Gascoyne-Cecil, 4. marki av Salisbury, Maud Palmer, Lady Gwendolen Gascoyne-Cecil, Lady Fanny Cecil, Lord Edward CecilRediger på Wikidata
Utdannet ved Christ Church, Eton CollegeRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, diplomatRediger på Wikidata
Parti Det konservative partiRediger på Wikidata
Nasjonalitet Det forente kongerike Storbritannia og IrlandRediger på Wikidata
Medlem av Royal SocietyRediger på Wikidata
Utmerkelser Fellow of the Royal Society, storkorsridder av Royal Victorian Order, HosebåndsordenenRediger på Wikidata
Signatur
Robert Gascoyne-Cecils signatur
Våpenskjold
Robert Gascoyne-Cecils våpenskjold

Robert Arthur Talbot Gascoyne-Cecil, 3. marki av Salisbury, (født 3. februar 1830Hatfield House i Hertfordshire, død 22. april 1903 samme sted) var en britisk politiker fra det konservative partiet som var Storbritannias statsminister i tre perioder: 1885–86, 1886–92 og 1895–1902. Han var også utenriksminister 1878–80, 1887–92 og 1895–1900. Salisbury var medlem av Underhuset i perioden 1853–68, og av Overhuset fra 1868. Han var den siste som var statsminister i Storbritannia mens han var medlem av Overhuset.[7]

Han var far til Robert Cecil, som ble tildelt Nobels fredspris i 1937.

Karikatur i Vanity Fair, 1869

BakgrunnRediger

Salisbury var tredje marki av Salisbury og sønn av James Gascoyne-Cecil, 2. marki av Salisbury. Han gikk først på Eton College. Fra fylte 15 år fikk han privatundervisning. Da han fylte 18 år begynte han ved University of Oxford, men studiene ble avbrutt etter kort tid som følge av sykdom. Isteden la han ut på en to år lang dannelsesreise til blant annet Sør-Afrika, New Zealand og Australia.[8]

Ved den eldre brorens død i 1865 arvet han tittelen vicomte (viscount) Cranborne. Ved farens død i 1868 ble han marki.[8]

PolitikkRediger

Han ble i en alder av 23 år i 1853 valgt inn i underhuset for valgkretsen Stamford. Han giftet seg i 1857 og livnærte seg ved å skrive politiske kommentarartikler i avisene.[9]

Hans første regjeringsoppgave var som India-minister i Edward Smith-Stanleys regjering i 1866. Han trakk seg etter et års tid, og arvet i 1868 farens sete i Overhuset.[9] Han ble på ny Indiaminister i Benjamin Disraelis regjering i 1874. Fra 1878 ble han utenriksminister.

Han ledet den britiske delegasjonen under Konstantinopelkonferansen (desember 1876 til januar 1877), der man blant annet drøftet Balkan. Der klarte han å få Det osmanske rike til å bremse de russiske ekspansjonsbestrebelser på Balkan og i Lilleasia, og vant Kypros for Storbritannia.[10] Som utenriksminister deltok han i Berlin-kongressen i 1878 der de europeiske stormaktenes interesseområder i Afrika ble bestemt.[9]

I 1880 ble han etter Disraelis bortgang de konservatives leder i Overhuset. På grunn av det liberale partis splittelse i Gladstones tid, vedrørende Irlands stilling, kunne han i lange perioder styre landet med støtte fra av liberalernes unionistiske fraksjon.

Salisbury var for det meste også utenriksminister mens han var statsminister. Han spilte en viktig rolle i oppbyggingen av det britiske imperiet, og regnes som en sterk tilhenger av imperiet.[11] Under hans ledelse ble kolonien Rhodesia (idag Zimbabwe) etablert, og hovedstaden kalt Salisbury. Hans diplomatiske evner ble demonstrert i 1890 til 1891, ved inngåelsen av en avtale mellom de øvrige europeiske kolonistatene over afrikanske kolonier. Politisk var han meget konservativ og av sterk religiøs overbevisning.[8][9]

I 1899 brøt boerkrigen løs, splittet regjeringen og ført til hans avgang i 1902. Hans nevø, Arthur Balfour, ble hans etterfølger.[9]

Salisbury var det siste medlem av overhuset som var statsminister (med et unntak i Alec Douglas-Home, som kort etter sin utnevnelse frasa seg sin adelstittel).[9]

Han innførte lov om at arbeiderne skulle få erstatning av arbeidsgiverne for ulykker i arbeidet. Han var i motsetning til Gladstone mot irsk selvstyre.[9][8] Fra 1869 til sin død var han kansler for University of Oxford.

ReferanserRediger

  1. ^ a b Autorités BnF, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb122282805
  2. ^ a b GeneaStar, Robert Gascoyne-Cecil, gascoynececilr
  3. ^ a b Find a Grave, 9. okt. 2017, Robert Gascoyne Cecil, 6640
  4. ^ a b The Peerage, 9. okt. 2017, Robert Arthur Talbot Gascoyne-Cecil, 3rd Marquess of Salisbury, p1634.htm#i16334
  5. ^ Kindred Britain
  6. ^ p1634.htm#i16334, 7. aug. 2020
  7. ^ (no) Robert Gascoyne-Cecil i Store norske leksikon
  8. ^ a b c d «Robert Arthur Talbot Gascoyne-Cecil, 3rd marquess of Salisbury | prime minister of United Kingdom». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 7. juni 2020. 
  9. ^ a b c d e f g «History of Robert Gascoyne-Cecil, 3rd Marquess of Salisbury - GOV.UK». www.gov.uk (engelsk). Besøkt 7. juni 2020. 
  10. ^ «United Kingdom - Gladstone and Disraeli». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 7. juni 2020. 
  11. ^ Andrew Roberts Salisbury, The Empire Builder Who Never Was; historytoday.com

Eksterne lenkerRediger


Forgjenger:
 William Gladstone 
Storbritannias statsminister
Etterfølger:
 William Gladstone 
Forgjenger:
 William Gladstone 
Storbritannias statsminister
Etterfølger:
 William Gladstone 
Forgjenger:
 Archibald Philip Primrose 
Storbritannias statsminister
Etterfølger:
 Arthur Balfour