Mikrointeraksjonisme

Mikrointeraksjonisme er en sosiologisk teoriretning som søker å forklare hvordan mennesker samhandler med hverandre i ansikt-til-ansiktsituasjoner. Retningen vokste frem for fullt i løpet av 1960-tallet.

Mikrointeraksjonistene var særlig kritisk til Parson's funksjonalisme som var den dominerende retningen innen sosiologien på 1950- og 1960-tallet. De var både kritisk til at han inntok et ovenfra-og-ned-perspektiv (makroperspektiv) på samfunnet, men også at han hadde det de mente var et oversosialisert menneskesyn med altfor stort fokus på institusjoner og sosialisering. Mikrointeraksjonistenes prosjekt ble å studere hvordan aktører samhandler med hverandre i ansikt-til-ansikt-situasjoner (mikrosamhandling) og responderer på nye situasjoner på nye og kreative måter.

Retninger

Det finnes to hovedretninger innen mikrointeraksjonismen:

Symbolsk interaksjonisme

Termen symbols interaksjonisme kommer fra Herbert Blumer som er retningens opphavsmann. Han var elev og svært inspirert av George Herbert Mead.

Retningen bygger på pragmatismen og prøver å ta et oppgjør med det de oppfatter som et intellektualistiske skillet mellom tenking og handling. Mennesket er for de symbolske interaksjonistene ikke et rasjonelt-tenkende dyr, men handlende og problemløsende. Tenking, kunnskap, symboler og språk er først og fremst redskaper som mennesker har utviklet for å mestre sine omgivelser og håndtere praktiske problemer i hverdagen. Språk og symboler både muliggjør og er et resultat av menneskelig praksis. Språket muliggjør selvbevisstheten og at vi kan reflektere over situasjonen vi er i, og så handle på bakgrunn av den definisjonen vi gir situasjonen. Språkevnen gjør at mennesker alltid befinner seg i en refleksiv avstand til situasjonen man er i, noe som gjør at vi ikke er determinert av situasjonen, men kan respondere på den på meningsfulle og kreative måter.

Erving Goffman prøvde å undersøke dynamikken i denne samhandlingsordenen (ansikt-til-ansikt-møter). Ifølge Goffman har en samhandlingsorden tre hovedfaser:

• åpning; man signaliserer kontakt (øyekontakt, verbal tilsnakk, fysisk nærhet, kremte, osv), ev. ikke-kontakt (lese bok, høre på musikk, ikke se noen i øynene, osv.)
• gjennomføringsfasen; samhandlingen utføres alltid på bakgrunn av en felles situasjonssituasjon. Hva skjer her? Hvem er vi nå (roller)? Om man ikke har felles svar på disse spørsmålene vil det gjøre samhandlingen vanskelig og man søker derfor mot en felles forståelse. Derfor vil man vise taktfullhet for de andre som en respektabilitetsstrategi. Det kan også inngå reperasjonsarbeid i denne prosessen om man bryter den felles situasjonsdefinisjonen.
• avslutning; man signaliserer at man skal gå (e.g. sier "nå må jeg virkelig forte meg" selv om man egentlig ikke må det)

Goffman sammenligner samhandlingsordenen med et teater, hvor skuespillerne (menneskene) spiller (oppfører seg) slik at de kan få gjennomslag for en situasjonsdefinisjon. Akkurat som teater har man frontstage og backstage som må holdes adskilt for at forestillingen skal ha troverdighet.

Fenomenologisk sosiologi

Bygger på fenomenologi og den tyske filosofen Edmund Husserls ideer om hvordan individene konstruerer mening.

Alfred Schutz regnes som teoriretningens grunnlegger og hans sosiologiske prosjekt er å gi en beskrivelse av vår førteoretiske og hverdagslige erfaring av verden - vår livsverden. Han skiller mellom naturlig og teoretisk innstilling, hvor den teoretiske handler om når vi distanserer oss fra objektene for å prøve å finne noe objektivt om dem, slik som forskere f.eks. gjør. I dageliglivet vil vi ha en naturlig innstilling hvor vi har et mer deltagende forhold til vår livsverden, som består av mye ikke-kvantifiserbare viten - hverdagskunnskap. Ifølge Schutz er det gjennom hverdagskunnskapen at verden i utgangspunktet fremstår som meningsfull.

I vår livsverden er det oss selv som er sentrum, og jo nærmere noe er i tid og rom, jo viktigere er det for oss. Vi har en naiv tiltro til at verden slik den fremstår for oss er forutsigbar. Sanseinntrykk blir typifisert slik at det vi opplever virker meningsfylt og sammenhengende (gjennom klassifisering), vi kjenner igjen objekter som ligner på det vi har sett før og kjenner igjen en typisk hest, typisk sofa, typisk hus, osv. Hvilket aspekt som blir lagt vekt på når et objekt blir klassifisert kan være forskjellig avhengig av min handling og objektenes relevans for handlingene mine. Er jeg på galleri vil jeg klassifisere objektene i forhold til estetikk og medietype, skal jeg frakte bilder vil jeg klassifisere objektene i forhold til størrelse og om de lett kan gå i stykkere eller ikke. Disse kategoriene blir stadig revidert og utvidet, men vi kan aldri helt få oversikt over det totale bildet av disse kategoriene.