Memnonstøttene

Memnonstøttene eller Memnon-kolossene (arabiskel-Colossat eller es-Salamat) er to cirka 18 meter høye billedstøtter ved Medinet Habu ved Nilen i Egypt. De forestiller farao Amenhotep III, som styrte i oldtidens Egypt i løpet av attende dynasti på 1400-tallet f.Kr. For det siste 3 400 årene, siden rundt 1350 f.Kr., har de stått ved nekropolis i Teben på vestbredden av Nilen fra den moderne byen Luxor.

Memnonstøttene
Memnonstøttene i Egypt, 2015
Generelt
Sted		Medinet Habu ved Nilen, Egypt
Byggeår		ca. 1350 f.Kr.
Endringer		199 e.Kr.
Arkitektur
Periode		Oldtidens Egypt
Materiale		Silifisert sandstein
Mål		18 meter høye, inkl. pidestall
Beliggenhet
Memnonstøttene 25°43′14″N 32°36′38″Ø
Memnonstøttene på Commons

Statuene ble gjort av silifisert sandstein, opprinnelig var de 21 meter høye, og de to sittestatuene var plassert foran inngangspartiet til helligdommen som ikke lenger er bevart. Under jordskjelvet i 27 f.Kr. fikk den nordlige statuen en stor revne, og i årenes løp har de blitt sterkt erodert. I dag står de i fare for å ramle sammen da grunnen de står på i Kom el-Heitan (dagens stedsnavn) ikke er sikker.

Memnonstøttene figurerte i Henrik Ibsens drama Peer Gynt.

Navnet

Memnonstøttene (2003)

Memnon (gresk: Μέμνον᾽) var i henhold til gresk mytologi en helt fra Trojakrigen, som ble framstilt som konge fra Etiopia, som ledet sin hær fra Afrika og inn i Anatolia (dagens Tyrkia) for bidra med forsvaret av den beleirete byen Troja, men ble til sist drept av Akilles. Memnon (hvis navn betyr «den staute/trofaste/stødige» eller «resolutte») ble sagt å være en sønn av Eos, morgenrødens gudinne.

Memnon ble assosiert med de to store statuene ettersom det ble fortalt at det kom skrik om morgenen fra den nordlige statuen (se nedenfor), som deretter ble kjent som Memnons kolosser eller støtter. Til sist ble hele Thebans nekropolis referert til som Memnonium, noe som gjorde ham til «Hersker i vesten» slik tilfellet var med guden Osiris som ble kalt for høvding av vesten.

Beskrivelse

Detalj fra sidepanelet som viser to flankerte relieffbilder av guden Hapi og til høyre, skulptur av dronning Tiy.

Tvillingstatuene som framstiller begge farao Amenhotep III er plassert i sittende posisjon, hans hender hviler på knærne, og blikket stirrer østover (faktisk mer øst-sørøst i moderne undersøkelse) og mot elven. To mindre statuer er hogd ut foran tronen ved siden av hans bein. De er vist i verdiperspektiv og framstiller hans hustru Tiy og mor Mutemwiya. Sidepanelen har avbildet Nilguden Hapi.

Statuene ble gjort fra blokker med kvartsittsandstein som ble hogd ut ved el-Gabal el-Ahmar som i dag ligger innenfor grensen av Egypts hovedstad Kairo. De ble transportert 675 km over land til Teben (Luxor) da de var for tunge til å bli fraktet langs Nilen. Blokkene som senere ble benyttet av romerske ingeniører til å rekonstruere den nordlige søylen kan ha kommet fra Idfu, nord for Aswan. Inkludert steinplattformene som de står på, som i seg selv er rundt 4 meter, når kolossene opp til en høyde på rundt 18 meter, skjønt opprinnelig var de 21 meter, og vekten er beregnet til rundt 720 tonn hver.

Begge statuene er ganske ødelagte. Trekkene over midjen er bortimot ikke gjenkjennelige. Den sørlige statuen består av en enkel stein, men den nordlige statuen har en omfattende sprekk i nedre halvdel og over midjen består den av fem trinn med stein. Disse øvre nivåene er gjort med ulike typer sandstein og er resultatet av en senere forsøk i romersk tid på å rekonstruere dem. Det er antatt at begge statuene var identiske, men inskripsjonene og den mindre kunsten var noe forskjellig.

Den opprinnelige funksjonen til statuene var å stå som voktere ved inngangen til Amenhoteps dødstempel: en massiv konstruksjon som ble bygget i løpet av faraos levetid, og hvor han ble dyrket som en levende gud både før og etter at han døde. I sin tid var dette tempelkomplekset det største og mest overdådige i Egypt. Det dekket et område på 35 hektar. Selv senere rivaler som Ramesseum til Ramses II eller Medinet Habu til Ramses III kunne ikke overgå dette i areal; selv tempelet i Karnak, som eksisterte i Amenhoteps tid, var mindre. Takket være forskningen til Schweizer Institut für Bauforschung (Sveitsisk byggforskningsinstitutt) kunne man rekonstruere grunnplanet til den store gården på 90 x 90 meter, den eneste delen av dødstempelet hvor det var mulig. På alle sider var det gården omgitt av tre rekker med papyrusbuntsøyler, 14,2 meter høye. Mellom søylene sto det 36 kjempestatuer av kongen, 18 i hver halvdel av gården.

Med unntak av Memnon-kolossene er det imidlertid lite som i dag gjenstår av Amenhoteps tempel. Det sto ved utkanten av Nilens oversvømmelseslette, og påfølgende årlige oversvømmelser har gnagd og erodert bort dets fundamenter – et kjent litografi fra 1840-tallet av David Roberts viser hvordan Memnon-kolossene er omgitt av vann – og det var ikke ukjent for senere herskere å demontere, stjele og gjenbruke deler av deres forgjengeres monumenter.

Nordstatuens klageskrik

Memnonstøttene (ca. 1900)

Den ene av de to kjempestatuene.

I 27 f.Kr. skal et stort jordskjelv ha rystet den nordlige statuen, den raste sammen fra midjen og opp, og slo en sprekk i den nedre halvdelen. Som følge av dette skal den gjenværende halvdelen av statuen deretter ha begynt å «synge» ved flere anledninger – alltid innenfor en time eller to ved soloppgang, vanligvis rett ved daggry. Lyden ble oftest rapporert i februar eller mars, men det er antagelig mer en refleksjon av besøkende enn av noe faktisk mønster. Beskrivelsen varierte; Strabon uttalte at det lød «som et slag», Pausanias sammenlignet det med «strengene fra en lyre» som sprakk, men også at slag på messing eller plystring. Den eldste litterære omtale er den greske historikeren Strabon som hevdet å ha hørt lyden under et besøk i 20 f.Kr. på en tid da det allerede var godt kjent. Andre antikke kilder er Plinius den eldre, men ikke fra personlig erfaring da han samlet andres rapporter, Pausanias, Tacitus, Filostratos, og Juvenalis. I tillegg ble fundamentet på statuen beskrevet med rundt 90 bevarte inskripsjoner fra samtidige turister som rapporterte om de hadde hørt lyden eller ikke.

Legenden om «Memnons lyd», å høre den fikk rykte om å bringe lykke, og omdømmet om statuens orakelkraft ble kjent utenfor Egypts grenser. En jevnlig strøm av besøkende, inkludert romerske keisere, kom for å la seg bli undret av statuene. Den siste nedtegnede og pålitelige omtalen av lyden er fra 196 e.Kr. En tid senere i romersk tid ble den øvre halvdelen av statuen reparert. Når dette faktisk skjedde er usikkert, men lokal tradisjon har plassert tidspunktet til ca 199, og tilskrev det til keiser Septimius Severus i et forsøk på skaffe seg velvilje til orakelet; det er kjent at han besøkte statuene, men hørte ingenting.

Det har blitt gitt flere forklaringer til fenomenet; disse er enten naturlige eller menneskeskapte. Strabon selv var åpenbart for langt unna til å avgjøre om lyden kom fra fundamentet, den ødelagte øvre delen, eller fra «folket sto sto rundt fundamentet». Om den var naturlig var den antagelig grunnet økte temperaturer og fordampingen av dugg fra innsiden av den porøse steinen. Tilsvarende lyder, skjønt langt mer sjelden, har blitt hørt fra en del andre egyptiske monumenter; Karnak er det vanligste stedet for rapporter fra moderne tid. Kanskje er det mest overbevisende argumentet mot at det var et resultat av menneskelig innvirkning er at det faktisk opphørte, antagelig grunnet ekstra vekt fra de rekonstruerte øvre steinlagene.

Noen få omtaler av lyden i tidlig moderne tid, slutten av 1700- og tidlig på 1800-tallet, synes å ha vært svindel, enten av skribenter eller kanskje av lokale som forsøkte å gjenta fenomenet.

Den skrikende lyden som kom morgenen når temperaturen steg har blitt tolket som et klagerop, og som mytisk forklaring bel sagnet om Memnon brukt. Ved moren Eos’ inngripen ble han gjenoppvekket og gitt en plass blant de udødelige. Det er dog en viss klanglikhet med den vokaliserte formen av Amenhoteps tronenavn, som skal ha vært Nimmuria, og med Memnon, noe som kan ha spilt en rolle i opphavet til statuenes navn. Etter at «klageropet» forsvant, opphørte ikke sagnet og statuene har derfor navn etter den mytiske Memnon, og ikke etter deres rettmessige eier, Amenhotep III.

Statuenes klagerope har en framtredende rolle i en scene i fjerde akt av Henrik Ibsens Peer Gynt, skrevet i 1867:

Har Du om Memnonstøtten hørt fortælle,

Et Billed af Granit i Østerland?

Naar Morgenrøden farved´ Ørknens Sand,

En Tonestrøm fra Støtten lød med Vælde...

Det er også satt musikk til denne scenen.

Statuene er også omtalt i Oscar Wildes eventyr Den lykkelige prinsen (1888).

Bilder

• 
  Amenhotep IIIs sittende statuer
• 
  Vest- eller sørstatuen
• 
  Øst- eller nordstatuen
• 
  Restaurering i 2010
• 
  Utsyn med mennesker som målestokk på størrelsen

Litteratur

• Strabon: Book XVII, Geography
• Gould, Rupert T. (1929): «Three Strange Sounds: The Cry of Memnon» i: Enigmas: Another Book of Unexplained Facts
• Wirsching, Armin (2013): «Excursion on transport and erection of the Colossi» i: Wirsching, Armin: Obelisken transportieren und aufrichten in Aegypten und in Rom, 3. utg., ISBN 978-3-8334-8513-8

Eksterne lenker

• (en) Colossi of Memnon – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Colossus of Memnon, (Nova/PBS)
• Description by Count de Forbin
• David Roberts: Statues of Memnon Thebes Decr 4th 1838, Library of Congress