Åpne hovedmenyen

Maurits Hansen

norsk forfatter, lærebokforfatter og pedagog
(Omdirigert fra Mauritz Hansen)
Maurits Hansen
Maurits Hansen.jpg
Født5. juli 1794[1]
Modum
Død16. mars 1842[1] (47 år)
Kongsberg
Utdannet ved Oslo katedralskole
Beskjeftigelse Skribent, pedagog
Nasjonalitet Norge

Maurits Christopher Hansen (født 5. juli 1794Modum, død 16. mars 1842Kongsberg) var en norsk forfatter, lærebokforfatter, lærer og skolestyrer som skrev litteratur i mange ulike sjangre og er forfatteren av det som kan være verdens første detektivfortelling,[2] Mordet på maskinbygger Roolfsen (1839/1840).[f 1]

Hansen innledet det selvstendige Norges første forfatterskap. Siden det ikke eksisterte noen norsk litteraturtradisjon før ham, måtte han finne sine litterære forbilder i den europeiske romantikken,[3] spesielt hos sir Walter Scott,[4][5] og ble slik en brobygger mellom europeisk og norsk litteratur, og en banebryter for de kommende norske forfatterne.[2]

Mest kjent ble Hansen for sine noveller, hvorav flere kan karakteriseres som kriminalfortellinger. I sin diktning tok Hansen opp mange temaer som fremdeles er høyst aktuelle; forbrytelse og straff, åpenhet og forstillelse, fortrengt seksualitet, maktmisbruk og korrupsjon.

I sin egen levetid ble Maurits Hansen regnet som den fremste norske novellist og romanforfatter, og ble lest og verdsatt av en rekke av de senere norske forfatterne, som Henrik Wergeland, Camilla Collett, Jørgen Moe, Peter Christen Asbjørnsen, Jonas Lie, Henrik Ibsen, Arne Garborg og Sigrid Undset. Henrik Ibsen lærte sin retrospektive fortellerteknikk fra Hansens tekster.[2]

LivRediger

Maurits Christopher Hansen ble født på Modum 5. juli 1794. Faren, Carl Hansen, var prest og moren, Abigael, av kjøpmannslekt. Barndommen tilbrakte han i Porsgrunn og Skedsmo. I 1809 ble han innrullert ved Christiania katedralskole, hvor han var elev i 5 år inntil han tok eksamen artium i 1814. Utlånsprotokollene ved katedralskolen vitner om en utstrakt interesse for litteratur.[6]

Hansen virket siden som lærer ved en rekke skoler i Christiania, deretter noen år i Trondheim, inntil han i 1826 ble overlærer og bestyrer ved Kongsberg middelskole, hvor han underviste fram til sin død i 1842. I Morgenbladets nekrolog het det: «... den tid vil komme da han vederfares fuld Rettfærdighed.»[2]

VirkeRediger

I januar 1819 kom første nummer av Morgenbladet ut i Christiania. Pressemannen og teologen Niels Wulfsberg var redaktør og med seg i redaksjonen fikk han tremenningen, Maurits Hansen, som på denne tida allerede hadde opparbeidet seg et navn som forfatter og lyriker. Som redaktør for avisens søndagsnummer fikk Hansen anledning til å publisere sine skjønnlitterære tekster. Avisens første nummer fredag 1. januar 1819 inneholdt første kapittel av hans roman Othar av Bretagne. Etter hvert kom en rekke av Hansens noveller i avisa, blant dem Bergmanden, som ble utgitt 18. juni 1819. Novellen ble seinere publisert sammen med novellene Luren, Snedkerkonen, Svigerdatteren, Den gale Christian (1820), De to søstre (1821) og Prøvestunden i Digtninger, samlede 1825 under fellesbetegnelsen Skizzerede, nationale Fortællinger, en samling som inneholdt noveller hvor handlingen var lagt til ulike steder i Norge. Handlingen i Bergmannen er lagt til Kongsberg som var en av tidens viktige industri- og gruvebyer. Det er tvilsomt om Maurits Hansen hadde vært i byen før han skrev novellen, men på grunn av byens betydning fant han det antakeligvis naturlig å legge handlingen hit.

ForfatterskapRediger

Hansens forfatterskap faller i to helt atskilte deler: skjønnlitteratur, og lærebøker til bruk i skolen. I tillegg var han en betydelig bidragsyter til og til dels fornyer av barnelitteraturen i Norge.[7]

Som lærebokforfatter dekket Maurits Hansen høyst ulike fag, han skrev blant annet lærebøker i historie og geografi og flere grammatikkbøker, hvorav den første kom ut i 1822.

Maurits Hansen prøvde seg tidlig som lyriker og dramatiker, men slo gjennom som novellist og romanforfatter og ble den mest leste forfatter i sin samtid.[2] Han skrev over 70 fortellinger og romaner av varierende lengde. Vennen Conrad Nicolai Schwach samlet de fleste av dem i en åtte binds utgave som kom ut fra slutten av 1850-tallet. Langt de fleste av Hansens fortellinger ble først offentliggjort i aviser og magasiner, og vitner om en meget produktiv forfatter. Maurits Hansen var også en kort tid redaktør av Morgenbladets søndagssider, og ble den første betalte journalist i norsk presse.[8]

ForegangsmannRediger

Siden datidens Norge ikke hadde noen romantradisjon, måtte Maurits Hansen søke til utlandsk litteratur for å finne litterære impulser og inspirasjon. Norsk litteraturs aller første roman er Othar af Bretagne – et Riddereventyr. Professor Edvard Beyer kalte romanen den «mest filosofiske roman i norsk litteratur», mens professor Willy Dahl skrev «Dersom denne fantasiromanen hadde vært skrevet på et verdensspråk, i den europeiske romantikkens blomstringstid, ville den sannsynligvis ennå i dag blitt nevnt i verdenslitteraturhistorien.»[2]

Maurits Hansen regnes som forfatteren av den første norske bondefortellingen, novellen Luren (1819) og med den foregrep han de nasjonalromantiske ideene og Bjørnstjerne Bjørnsons bondefortellinger.

Mange av Maurits Hansens fortellinger kan klassifiseres som kriminallitteratur fordi de har en forbrytelse som utgangspunkt. Han publiserte romanen Mordet paa Maskinbygger Roolfsen i 1840, ett år før Edgar Allan Poes novelle The Murders in the Rue Morgue, som til vanlig blir regnet som verdens første detektivmysterium. Hansens roman tilfredsstiller alle ytre kjennetegn på en tradisjonell detektivroman og har klare innslag av sosial kritikk og inneholder til dels skarpe utfall mot et rigid samfunnssystem som baserer seg på gunstbevisninger og maktmisbruk.[2]

FortellerteknikkRediger

Maurits Hansens fortellerteknikk ble lenge avfeid som arkaisk og passé. Men på to punkter ble hans teknikk berømmet: den retrospektive fortellerteknikken som Ibsen stod i gjeld til, og rammefortellingen som særlig Peter Christen Asbjørnsen utviklet videre.[2]

De siste tiårene har mange av Maurits Hansens teknikker kommet til heder og verdighet igjen. Det er blitt vanlig å eksperimentere med ulike fortellemåter, synsvinkler og tidsplan, og det virker ikke lenger gammelmodig at handlingen drives fremover med innskutte forfatterkommentarer, brev og manuskripter. Et annet interessant trekk i denne forbindelsen er at Hansen ofte diskuterer den dikteriske skapelsesprosessen med leseren som dermed får et innblikk i dikterens verksted, i selve den kreative prosess.

Maurits Hansens kvinnesynRediger

I fortellingen Fødselsdagsgaven, som kom i Hansens første utgivelse, Digtninger (1816), presenterte forfatteren en selvstendig og uavhengig kvinneskikkelse, den første i en lang rekke i forfatterskapet hans. Enkelte i samtiden kritiserte ham for kvinneportrettene,[9] men langt senere – i 1893 – roste Camilla Collett Maurits Hansen som Norges største novellist noensinne, og det er nærliggende å tro at hun tenkte på Maurits Hansens kvinneskikkelser. Han mente blant annet at kvinner hadde en selvfølgelig rett til utdannelse og drev sammen med sin kone to pikeskoler, en i Christiania og en i Kongsberg. Datteren Johanne Kathrine underviste han i artiumsfag i den klare hensikt at hun skulle avlegge eksamen artium.[2]

MottakelseRediger

Maurits Hansen selv måtte se det meste av sine fortellinger utgitt i tidsskrifter. Først i 1855–1858 publiserte Conrad Nicolai Schwach Hansens samlede fortellinger og i 1882 redigerte Henrik Jæger et lite utvalg noveller – deretter varte det helt til 1969 før det ble publisert mer av ham.[10]

I sin samtid og de første årene etter sin død ble Maurits Hansen regnet som betydelig forfatter, men romantikkens sentimentale og fantastiske fortellinger gikk av mote og ble erstattet med en mer realistisk stil, og Hansens litteratur ble snart bedømt etter de nye stilidealene. Etter hvert som realismen vant fram ut over 1800-tallet hardnet dommen til, og i innledningen til Maurits Hansen: Noveller i udvalg (1882) og i Illustreret norsk litteraturhistorie (1896) nærmest harsellerer Henrik Jæger over Hansens fortellinger:[10] «Ridderromantik, Røverromantik, Sagaromantik – med disse tre Ord er Trefjerdedele af Maurits Hansens novellistiske Produktion betegnet.»[11]

I Just Bings ettbinds Norsk litteraturhistorie (1904) på nesten 300 sider er bare én av sidene viet Maurits Hansen. Ingen av momentene som dras fram er entydig positive.[12] Hansens omdømme var på et lavmål rundt århundreskiftet, blant annet ble fortellingene hans fjernet fra skolens lesebøker, men etter at realismen etterhvert ble forlatt, kom det inn en mer historisk forståelse[13] som bedømte ham etter egne premisser og så ham som et forbindelsesledd mellom to litterære epoker.[12]

Kristian Elster omtaler i Illustrert litteraturhistorie (1923) Maurits Hansen som en forfatter som kunne blitt til noe om omstendighetene hadde vært annerledes: han ble sett på som en som måtte kjempe mot harde økonomiske realiteter og «beile til publikums slette smak», men også: «Mauritz Hansen eiet et utvilsomt fortællertalent, ikke alene er han fremragende sammenlignet med sine norske samtidige, den eneste virkelige fortæller blandt dem.»[14] Også Henrik Jæger er inne på disse momentene i innledningen til Noveller (1882): etter å ha rakket ned på den gjennomgående dårlige kvaliteten til Hansens litteratur, dels som et resultat av de økonomiske omstendighetene, dels på grunn av at Hansens litteratur var en dårlig etterligning av tysk romantikk, skriven Jæger «Men midt inde mellem alt dette træffer man fra Tid til anden et lidet Stykke ægte Fortællerkunst. Under tiden er det en liden Samtale, undertiden en hel Figur, undertiden en Scene, undertiden en Beskrivelse.» […] «Det er ikke nogen glimrende Kunst, ingen moderne Virtuositet – med det er i al sin naive Fordringsløshed dog en Kunst der fængsler og gjør et behageligt Indtryk ved sit tilforladelige Virkelighedspræg.»[11]

Senere litteraturhistorikere betrakter Maurits Hansen som en etappe i en kulturhistorisk utvikling, og eldre former kritiseres vanligvis ikke fordi de er «enklere» enn dagens. Synet på Hansen var at han importerte en europeisk tradisjon og eksperimenterte med å tilpasse den til det norske landskapet og mange, særlig Dahl og Beyer, la vekt på det som peker framover.[15]

Fra 1970-tallet er Maurits Hansens litteratur blitt gjenstand for flere studier. En av dem er Bjørn Tysdahls Maurits Hansens fortellerkunst som avdekker gjennomgående temaer i Hansens litteratur, som «skinn og virkelighet» og «skjelettene i skapet» .[16] Tysdahl ser Hansen som en seriøs forfatter i den forstand at han vil noe ut over å tjene penger, og selv om han som et barn av sin tid inngår i den europeiske litteraturtradisjonen, omformer og overfører han denne tradisjonen til norske forhold. Tysdahl behandler også Maurits Hansen sosialpolitiske holdning som et annet sentralt tema. Dette kommer til uttrykk i beskrivelser av mennesker som overskrider tidens rigide klassedeling, en sosial mobilitet som følger av forelskelser, sosial oppdrift eller utarming.[17]

Verk i utvalgRediger

SkjønnlitteraturRediger

  • Digtninger, samlede (1816)
  • Luren. En Fortælling. (i Morgenbladet 1819)
  • Othar af Bretagne. Et Riddereventyr. (1819), gjenutgitt 1994: ISBN 82-7488-042-0
  • Digtninger, samlede 1825 (1825). Bind 2 inkluderer Keadan eller Klosterruinen.
  • Novellen (i Den norske Huusven 1827)
  • Eventyret ved Rigsgrændsen (1828)
  • Norsk Idylkrands (1831)
  • Cicisbeatet (i Bien 1833)
  • De trende Kusiner (i Bien 1835).
  • Jutulskoppen. En norsk Kriminal-Fortælling (i Den Constitutionelle 1836)
  • Den Forskudte (1838)
  • Mordet paa Maskinbygger Roolfsen (1840), gjenutgitt 2004: ISBN 82-05-23928-2
  • Tone. Maurits Hansens sidste Novelle (1843)
  • Mauritz Hansens Noveller og Fortællinger, 8 bd. (1855–1858)
  • Brødrene. Hidtil utrykt Novelle (1866)

LærebøkerRediger

  • Forsøg til en Grammatik i Modersmaalet (1822)
  • Practisk Veiledning i Modersmaalet (1825)
  • Kortfattet latinsk Lexikon (1831)
  • Omrids af Geographien til Brug for Begyndere, især i Borger- og Almueskoler (1831)
  • ABC instructif pour apprendre aux enfants les éléments de la langue française (1833)
  • Systematisk Fremstilling af det latinske Sprogs Combinationslære (1834)
  • Skolegrammatik i det franske Sprog (1834)
  • Almindelig Verdenshistorie fra de ældste indtil vore Tider (1838)
  • Julies Brevsamling. Praktisk Veiledning til Brevstil for unge Fruentimmer (1840)

LitteraturRediger

  • Arve Fretheim: Livets kolde prosa – Maurits Hansen og hans samtid, Aschehoug 2006, 2.opplag 2007. ISBN 978-82-03-19120-6
  • Bjørn Tysdahl: Maurits Hansens fortellerkunst , Aschehoug, 1988. ISBN 82-03-15797-1
  • Olaf Øyslebø: Maurits Hansen som forteller. En studie av fortellemåter, språk og stil i de første romaner fra norsk miljø etter 1814, Solum Forlag 2001

ReferanserRediger

  1. ^ a b Norsk biografisk leksikon, 9. okt. 2017, Maurits Christopher Hansen, Mouritz Christopher Carlsen (døpenavn), Maurits_Hansen
  2. ^ a b c d e f g h i Fretheim, forord
  3. ^ Fretheim s. 65 f
  4. ^ Tysdahl s. 62 f
  5. ^ Tysdahl s. 97 f
  6. ^ Fretheim s. 44
  7. ^ Fretheim s. 221
  8. ^ Fretheim s. 85
  9. ^ Fretheim s. 67
  10. ^ a b Øyslebø s. 16
  11. ^ a b Sitat fra innledningen til Maurits Hansen: Noveller i udvalg ved Henrik Jæger, Kristiania. Aschehoug & Co, 1882.
  12. ^ a b Øyslebø s. 19
  13. ^ Øyslebø s. 21
  14. ^ Elster, referert i Øyslebø s. 21
  15. ^ Øyslebø s. 24
  16. ^ Tysdahl, Innhold
  17. ^ Øyslebø s. 25 f

NoterRediger

  1. ^ Både tidsskriftversjonen i Norske Læsefrugter, kvartalsbind V, hefte 1, januar 1840 (også med titelen Bien kvartalsbind XXXI, hefte 1, januar 1840) og særtrykket er datert 1840, men de forelå utgitt sist i desember 1839. Fortellingen ble gjenutgitt i bokform i Schwach VI (1858), s. 285–352».

Eksterne lenkerRediger