Martinus Willem Beijerinck

Martinus Willem Beijerinck (født 16. mars 1851 i Amsterdam i Nederland, død 1. januar 1931 i Gorssel) var en nederlandsk mikrobiolog og botaniker.

Martinus Willem Beijerinck
Martinus Beijerinck.png
Født16. mars 1851[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
AmsterdamRediger på Wikidata
Død1. jan. 1931[1][5][2][4]Rediger på Wikidata (79 år)
GorsselRediger på Wikidata
Beskjeftigelse
7 oppføringer
Entomolog, biolog, mikrobiolog, professor, virolog, botaniker, universitetslærer[6]Rediger på Wikidata
Utdannet ved Universitetet i Leiden, Det tekniske universitetet i DelftRediger på Wikidata
Nasjonalitet Kongeriket NederlandeneRediger på Wikidata
Medlem av Royal Society, Sovjetunionens vitenskapsakademi, Koninklijke Nederlandse Akademie van Wetenschappen, Det russiske vitenskapsakademiRediger på Wikidata
Utmerkelser Leeuwenhoek-medaljen (1905), utenlandsk medlem av Royal Society (1926)[7]Rediger på Wikidata

Martinus Willem Beijerinck
Martinus Willem Beijerinck

Han betraktes ofte som en av grunnleggerne av virologi[8][9][10][11] og miljømikrobiologi. Til tross for sine mange banebrytende og skjellsettende bidrag til vitenskaben generelt, ble han aldri tildelt Nobelprisen.

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Martinus Beijerinck Beijerinckvar den yngste av fire barn av Derk Beijerinck og Jeannette Henriëtte van Slogteren. Han vokste opp i Amsterdam, Naarden, Leiden og Haarlem. I Haarlem møtte han amatørbotanikeren Frederik Willem van Eeden, dom tok ham med på botaniske vandringer. Der utviklet han også et vennskap med barna i familien De Leeuw, blant dem Geertruida Carelsen (født Amy De Leeuw).

KarriereRediger

Beijerinck ble dr.fil. i 1877 i Leiden med avhandlingen Bijdrage tot de morphologie der plantengallen, og ble deretter lærer ved landbruksskolen og statens høyere borgerskole i Warffum, ved statens høyere borgerskole i Utrecht og i statens landbruksskole i Wageningen. Han tjenestegjorde videre som vitenskapelig arbeider ved van Markens og Wallers spritfabrikk i Delft. Fra 1895 virket han som professor ved den polytekniske skole der.

Beijerinck utgav et betydelig antall vitenskapelige arbeider, som for det meste er publisert i Det nederlandske vitenskapsakademis forhandlinger. Hans navn er knyttet til flere oppdagelser og interessante observasjoner innen bakteriologien.

Hans betydning for virologien har sin bakgrunn i hans publisering i 1898 av resultater av filtreringseksperimenter som viste at tobakkmosaikksyke forårsakes av en smitteagens som er mindre enn en bakterie kan være.[12]

Han studerte inngående nitrogenbakteriene i jorden og oppdaget da i 1901 azolobacter chroococcum. Også ølgjæret (Schizosaccharomyces octosporus) og de ekte melkesyrebakteriene, som han kalte laktokokker og laktobasiller, var gjenstand for hans forskning. Hans oppdagelser vedrørende jordbakterienes næringsbetingelser og lys- og svovelbakterier, hans iakttagelser vedrørende anaerobi og vedrørende de såkalte kjemotaktiske eller aerotaktiske figurer skulle inngå i tidens fleste større lærebøker i bakteriologi.

Beijerinck stiftet i 1911 den nederlandske forening for biologi. Han var medarbeider i foreningens tidskrift «Folia microbiologica» og dets første nummer (1912) inneholder hans artikkel Mutation bei Mikroben.

I 1970 ble månekrateret Beijerinckmånens bakside oppkalt etter ham.[13]

LitteraturRediger

  • G. van Iterson, L. E. den Dooren de Jong, A. J. Kluyver: Martinus Willem Beijerinck, his life and his work. Science Tech, Madison, Wis. 1983, ISBN 0-910239-02-9.
  • King-Thom Chung, Deam Hunter Ferris: Martinus Willem Beijerinck (1851–1931), Pioneer of general microbiology. In: ASM News. Band 62, Nr. 10, 1996, S. 539–543. (PDF) Arkivert 12. juni 2016 hos Wayback Machine.
  • M. W. Beijerinck: Über oligonitrophile Mikroben. I: Centralblatt für Bakteriologie, Parasitenkunde, Infektionskrankheiten und Hygiene. Abteilung II. Band 7, 1901, S. 561–582.
  • (sv) Beijerinck, Martinus Willem i Nordisk familjebok (2. utgave, 1922)

ReferanserRediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Martinus W. Beijerinck, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Martinus-W-Beijerinck, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b oppført som Martin Wilhelm Beijerinck, sdei.senckenberg.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Autorités BnF, BNF-ID 125601762[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Martinus Wilhelm Beijerinck, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id beijerinck-martinus-wilhelm, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ dataset Library TU Delft, besøkt 20. mai 2019[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Complete List of Royal Society Fellows 1660-2007, side(r) 30[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Lustig, Alice; Levine, Arnold J. (1992). «One Hundred Years of Virology». Journal of Virology. Washington, D.C. 66 (8): 4629–4631. PMC 241285 . PMID 1629947. doi:10.1128/JVI.66.8.4629-4631.1992. 
  9. ^ Bos, L. (1995). «The Embryonic Beginning of Virology: Unbiased Thinking and Dogmatic Stagnation». Archives of Virology. 140 (3): 613–619. PMID 7733832. doi:10.1007/bf01718437. 
  10. ^ Zaitlin, Milton (1998). «The Discovery of the Causal Agent of the Tobacco Mosaic Disease» (PDF). I Kung, S. D.; Yang, S. F. Discoveries in Plant Biology. Hong Kong: World Publishing Co. s. 105–110. ISBN 978-981-02-1313-8. 
  11. ^ Lerner, K. L.; Lerner, B. W., red. (2002). World of Microbiology and Immunology. Thomas Gage Publishing. ISBN 0-7876-6540-1. «Beijerinck asserted that the virus was liquid, but this theory was later disproved by Wendell Stanley, who demonstrated the particulate nature of viruses. Beijerinck, nevertheless, set the stage for twentieth-century virologists to uncover the secrets of viral pathogens now known to cause a wide range of plant and animal (including human) diseases» 
  12. ^ Beijerinck, M. W. (1898). «Über ein Contagium vivum fluidum als Ursache der Fleckenkrankheit der Tabaksblätter» (PDF). Verhandelingen der Koninklijke Akademie van Wetenschappen Te Amsterdam. 65: 1–22.  Translated into English in Johnson, J., Ed. (1942) Phytopathological classics. (St. Paul, Minnesota: American Phytopathological Society) No. 7, pp. 33–52 (St. Paul, Minnesota)
  13. ^ Gazetteer of Planetary Nomenclature