Markusflue (Bibio marci) er en karakteristisk, stor art som hører til familien hårmygg (Bibionidae). Den er vanlig over det meste av Europa, men i Norge er den hittil bare funnet på varme steder ved Oslofjorden og på Sunnmøre.

Markusflue
markusflue, hunn og hann i paring.
Nomenklatur
Bibio marci
(Linnaeus, 1758)
Populærnavn
markusflue[1]
Klassifikasjon
RikeDyr
RekkeLeddyr
KlasseInsekter
OrdenTovinger
FamilieHårmygg
Miljøvern
Norsk rødliste:[2]
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

NT — Nær truet

Økologi
Habitat: På land, enger og skogkanter
Utbredelse: Europa

Utseende rediger

En stor og kraftig hårmygg (9–14 mm lang). Kroppen og beina er helt svarte. Som hos andre arter i slekten Bibio er forbeina kraftige, og tibia (leggen) er forlenget til en lang pigg ytterst. Vingene hos hannen er glassklare bortsett fra den fremste delen som er mørkere, hos hunnen er de svarte. Hårene på bakkroppen er svarte uten innslag av hvite hår. Larvene er svartgrå med svart hodekapsel.

 
Frambein av Bibio marci med en lang pigg som den bruker til å grave med.

Levevis rediger

Arten finnes i Norge bare på solvarme steder, for eksempel strandenger og sørvendte skråninger. Lenger sør i Europa er den vanlig også i skog- og veikanter. Larvene, som bruker ett år på utviklingen, lever i bakken der de spiser løvstrø og annet dødt plantemateriale. Dene arten er ikke kjent for å gjøre skade i hagebruket. De voksne myggene flyr et par uker i mai, da hannene svermer særlig rundt frittstående busker og trær. De henger i to til fem meters høyde over bakken, de kraftige bakbeina henger ned under kroppen. De bruker sine store fasettøyne, som dekker hele oversiden av hoden (såkalt holoptiske øyne) til å se etter passerende hunner, som de griper i flukten. paret parer seg så på bakken eller sittende i vegetasjonen. Særlig hunnene treffer man ofte på i blomster, der de drikker nektar. Hunnen graver et hull i bakken etter paringen, der hun legger opptil 4000 egg i en klynge før hun dør.

Utbredelse rediger

Arten forekommer over det meste av Europa, men trolig ikke utenfor Europa. Funn fra Kanariøyene blir i dag regnet som en egen art, Bibio elmoi, mens rapporterte funn fra Israel sannsynligvis dreier seg om feilbestemmelser. I Norge forekommer den bare på varme steder. Markusflue er kjent fra områder langs kysten fra Østfold til Agder. I tillegg er det registrert et isolert funn i Møre og Romsdal. Arten finnes kun på eller ved strandenger. Larven lever av døde planterester. Arten finnes hovedsakelig i et området som er sterkt påvirket av utbygging og slitasje på vegetasjonen. Utbredelsen til markusflue er trolig kraftig fragmentert og det er trolig at det finnes flere isolerte populasjoner i Oslofjordområdet og sørover langs kysten. Arten har store bestander på Tjøme og Jomfruland, utover dette er den bare funnet en gang i en sørvendt skråning på StrandaSunnmøre. Denne arten vil sannsynligvis bli favorisert av et varmere klima, og det er sannsynlig at den vil bli vanligere og videre utbredt i Norge i framtiden.[2]

Rødlistevurdering rediger

Kjent utbredelsesområde er 34.431 km2. Det antas at artens utbredelse er middels godt kartlagt og min-maks estimat er derfor satt til ± 25% (25.824 - 43.038 km2). Beregnet utbredelsesområde er dermed i underkant av 31.000 km2. Kjent forekomstareal er 20 lokaliteter (80 km2). Det er mulig at arten har forsvunnet fra noen av lokalitetene. Minimum forekomstareal er derfor satt til 76 km2. Maksimum forekomstareal er satt til 20x kjent forekomstareal (1.520 km2). Dette begrunnes i at arten kan forekomme på flere lokaliteter innen det kjente utbredelsesområdet. Beregnet forekomstareal er 509 km2. Det registreres at arten har hatt en stor økning i antall observasjoner de siste årene. Det antas at arten er trolig kraftig fragmentert, fordi habitattypen i tilstrekkelig størrelse for å opprettholde en bestand har begrenset og spredt utbredelse. I tillegg er habitattypen utsatt for pågående nedgang i kvalitet og/eller areal på grunn av skogbruk og annen arealpåvirkning. Markusflue er vurdert som nær truet (NT) i 2021 fordi arten har et middels stort forekomstareal, bestanden er trolig sterkt fragmentert og leveområdene er utsatt for pågående nedgang i kvalitet og/eller areal.[2]

Systematisk inndeling rediger

Treliste

Referanser rediger

  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 10. mars 2021. Besøkt 10. mars 2021. 
  2. ^ a b c Gammelmo Ø, Jonassen T, Kjærandsen J, Kvifte GM og Leendertse A (24. november 2021). «Tovinger. Vurdering av markusflue Bibio marci som VU→NT for Norge» . Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 29. mars 2023. 

Eksterne lenker rediger