Prinds Christian Augusts Minde
Prinds Christian Augusts Minde er et sosialhistorisk viktig anlegg i Oslo sentrum. Området, som i dagligtale gjerne kalles bare «Prindsen», har adresse Storgata 36. Den eldste bygninga, «Mangelsgården», blei freda i 1927, og høsten 2009 vedtok Riksantikvaren fredning av heile anlegget.
Mangelsgården rediger
Rød ramme = område freda av Riksantikvaren.
Bygninger: 1) Mangelsgårdens hovedbygning. 2) Mangelsgårdens nordfløy, dollhuset. 3) Mangelsgårdens uthus. 4) Mangelsgårdens bryggerhus. 5) Fattigsykehuset. 6) Christiania asyl. 7) Asylets mannsavdeling. 8) Asylets kvinneavdeling. 9) Fabrikkbygninga. 10) Fabrikkbygninga, sidefløy med kirkesal. 11) Maskin- og kjelehuset. 12) Vaskeribygninga. 13) Basarene.
Den eldste delen av anlegget er altså det som kalles Mangelsgården (nr. 1 på kartet). Her blei det på 1670-tallet oppført et landsted med paviljonger, dammer og fontener. Dette skilte seg nokså mye ut fra den nærliggende forstaden Fjerdingen, men hagen omkring huset gjorde at omgivelsene ikke blei for påtrengende. Dagens hovedbygning er fra ca. 1698, men den blei kraftig ombygd rundt 1770. Seinere kom det flere tilbygg, blant annet et uthus (nr. 3) som gjorde at det også blei et gårdsrom på østsida av hovedbygget.
Den første kjente eieren var den tyskfødte general Hans Ernst von Tritzschler (1647–1718), som også dreiv innen trelast og skipstransport. Neste eier, general Fredrik Ferdinand Hausmann (1693–1757), anla en hage med fiskedammer, paviljonger og nyttevekster. Foran hovedbygget blei det en periode dyrka både appelsiner og laurbær. Gården blei på denne tida regna som byens fineste, og da kong Fredrik 5. besøkte Christiania i 1749, bodde han her. Seinere kjøpte general Johan Mangelsen (1694–1769) gården, og det er etter ham Mangelsgården har fått navn.
Arbeidsanstalten rediger
I 1809 oppretta ei gruppe av byens velstående borgere den veldedige stiftelsen «Prinds Christian Augusts Minde». Navnet var til ære for den danske offiser og stattholder i Norge Christian August (1768–1810), som da skulle forlate Norge. Hensikten med stiftelsen var å hjelpe fattige og arbeidsløse. Antallet fattige hadde økt sterkt, og tukthuset i byen var gått over til å bli et reint fengsel, og ikke som før også en arbeids- og disiplineringsanstalt for løsgjengere.
Stiftelsen kjøpte i 1812 Mangelsgården, og fattigvesenets spinnerier blei flytta hit. I disse skulle folk som trengte det, kunne få arbeide. I 1819 blei den faste anstalten etablert som et arbeidshus. Fattige og arbeidsløse som ikke hadde noe å leve av, kunne her få noe lønna arbeid. I prinsippet skulle dette være frivillig, men tvangsplassering forekom allerede fra starten. «Prindsen» blei derfor raskt et sted for fattige, funksjonshemma og andre som falt utafor det vanlige livet i byen, men som myndighetene ønska en viss kontroll med. Også en del barn som ikke hadde familie som kunne ta seg av dem, blei plassert her.
Arbeidet i anstalten var hovedsakelig steinhogging, spinning og veving, samt opptrevling av gammelt tauverk (drevplukking). Ellers kunne næringslivet leie billig arbeidskraft herfra.
Etter hvert blei det for trangt i Mangelsgården, og det blei oppført flere nye bygg. I 1833 blei Fabrikkbygninga (arkitekt Christian H. Grosch; nr. 9 på kartet) tatt i bruk og i 1856 Vaskeriet (nr. 12).
Galehuset rediger
I Oslo hospital var det etablert et dollhus (galehus) for klientell som var så avvikende at de ikke kunne tvinges til å arbeide. Dette lå i Aker kommune og var administrert av stiftsdireksjonen, men blei også benytta av Christiania. Det var imidlertid få plasser, pluss at disse var nokså dyre. I 1829 blei det derfor etablert et eget dollhus med ni plasser for hovedstaden i nordfløya av Mangelsgården (nr. 2). Hva slags behandling som blei gitt her, er lite kjent, men den var neppe veldig omfattende. Kapasiteten blei fort sprengt, og alt i 1834 bygde en på en etasje på dollhusfløya.
I 1848 kom den første sinnssykeloven. Denne satte krav både til bygninger, personale og behandling. (Bl.a fikk legene monopol på behandling – uten at disse nødvendigvis hadde høyere kompetanse enn de som til da hadde drevet anstalten.) På bakgrunn av loven måtte det foretas omfattende utbedringer. I 1850 var det gjort tilstrekkelig til at asylet fikk godkjenning. De neste tiåra kom flere utvidelser av bygningsmassen (nr. 6–8).
Christiania kommunale Sindssygeasyl holdt til i Storgata 36 fram til 1905, da Dikemark sykehus i Asker overtok de mannlige pasientene, og 1908, da kvinneavdelinga der var klar. På det meste hadde asylet 120 plasser.
Andre virksomheter på 1800-tallet rediger
I 1840 blei byens fattigsykehus (nr. 5 på kartet) oppført inne på området, bak Mangelsgården. Det hadde denne funksjonen bare kort tid. Seinere var det blant annet gamlehjem (Alderdommens Hvile) og kvinneavdelinger for asylet og arbeidsanstalten. Fra 1886 til 1898 var det i drift ei sykehusavdeling for kvinner med kjønnssykdommer.
Før Stortinget fikk sitt eget bygg, var tingsamlingene i Katedralskolen hvert tredje år. Når dette pågikk, flytta skolen sine aktiviteter til Mangelsgården.
En periode hadde politilegen visitasjonslokale for prostituerte på området. Christian Krohg, som hadde atelier i nærheten, kan ha hentet inspirasjon herfra til «Albertine i politilægens venteværelse», hans kjente maleri av hovedpersonen i tendensromanen Albertine fra 1886.
1900-tallet rediger
Asylet på «Prindsen» blei altså avvikla i 1908. Etter hvert blei det også endringer i holdninga til klientellet som hørte under arbeidsanstalten. Løsgjengerloven og dens bestemmelser om tvangsarbeid var likevel gjeldende fram til 1970. I 1915 blei det imidlertid oppretta en egen statlig anstalt for dette, Opstad tvangsarbeidshus på Jæren. Denne delen av virksomheten på «Prindsen» blei derfor gradvis avvikla, og det blei i stedet etablert vernehjem og ulike rehabiliteringsinstitusjoner for rusmisbrukere. Flere av verkstedene var i bruk enda på 1970-tallet.
Rundt 1930 blei det satt opp ei funkisliknende trebygning (nr. 13) i sørenden av området – mot Storgata. Dette inneholdt handelsboder som erstatning for de som blei revet på Youngstorget (Youngstorvets basar), da Folketeaterbygninga blei oppført.
Mangelsgården blei freda i 1927.
I nyere tid rediger
De seinere år har det på området vært blant annet eldresenter, offentlige kontorer, omsorgsboliger, nattherberge og ulike sosiale institusjoner. «Prindsekjøkkenet», som blei oppretta som sentralkjøkken for anstaltene i 1833, hadde virksomhet helt fram til 2006. I basarene er det brukthandler, og i Mangelsgården drives butikken Friends Fair Trade på non-profitt basis. Videre driver Kirkens Bymisjon prosjektet Batteriet, som bekjemper fattigdom i Norge.
Kommunens eierskap har vært organisert på ulikt vis. En periode var det Bydel Grünerløkka (da med navnet Grünerløkka-Sofienberg) som forvalta området. Bydelen har fortsatt ei strektegning av Mangelsgården i sin logo. Mange mindre aktiviteter innen kultur og samfunnsliv fant i denne tida sin plass innafor murene. Det blei imidlertid bare i begrensa grad gjort utbedringsarbeider, og mye av bygningsmassen og uteområdet fortsatte å forfalle. Fra 2004 er det Omsorgsbygg KF som forvalter «Prindsen». Husleieøkninger har gjort at mange av de mindre brukerne har flytta fra stedet.
Sommeren 2007 blei det satt opp et midlertidig konteinerbygg med sprøyterom bak basarene. Denne etableringa har vært svært omstridt.
Oslos byantikvar la i 2006 fram en fredningsplan for hele området. Thon Eiendom, som eier den tilgrensende gårdrekka i Brugata, la i 2005 og 2009 fram private reguleringsforslag. Riksantikvaren la ned innsigelse mot begge disse etter protester fra kulturvernhold. Høsten 2009 fatta så Riksantikvaren fredningvedtak for området.
I 2006 blei nettverket Prindsens venner etablert.
I 2017 åpnet utserveringen Prindsen Hage i gårdsarealet.[1]
Området har også vært brukt til innspilling av TV 2-programmet «Truls à la Hellstrøms Bistro».
De fattiges kvartal rediger
Prinds Christian Augusts Minde går også under betegnelsen «De fattiges kvartal». Her har det gjennom 200 år vært aktiviteter knytta til samfunnets fattige og utstøtte. Sånn sett kan området sees som en motpol til de bygninger og steder som vanligvis vernes og tas vare på.
Arkitekturen har i utgangspunktet et svært lukka preg – de gale og fattige skulle ikke sees. Til tross for endringer i samfunnets holdninger, har området fortsatt dette preget. Det gjør «Prindsen» unik i norsk og nordisk sammenheng. Fra antikvariske myndigheter er det derfor lagt vekt på dette forholdet.
Kulturminne rediger
Prinds Christian Augusts Minde er et kulturminne og har nummer 86153 i Riksantikvarens kulturminnebase.
Referanser rediger
- ^ «– En ny park i Oslo, bare et steinkast fra Jernbanetorget». www.dn.no (norsk). Besøkt 5. august 2018.
Kilder rediger
- «Prinds Christian Augusts Minde» i Oslo byleksikon
- Wenche Blomberg: Prinds Christian Augusts Minde – historie og visjoner om de fattiges kvartal. Oslo, 2006
- Wenche Blomberg: Christiania Dollhus – mellom dårekista og asylet. Universitetet i Oslo, 2005
Eksterne lenker rediger
- (en) Prinds Christian Augusts Minde – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Prindsens venner – aksjonsgruppe for bevaring av Prinds Christian Augusts Minde
- Fra Oslo byarkiv
- Vedlegg til byantikvarens fredningsframlegg
- Riksantikvarens omtale[død lenke] – med innsigelse mot reguleringsframlegg
- «Prinds Christian Augusts Minde fredet»; fra Riksantikvarens nettsted – med fredningsvedtakets tekst
- (no) «Prinds Christian Augusts Minde». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
