Wikipedia

Magna Graecia

Artikkelen inngår i serien om

Italias historie

Colosseum
Epoker

Forhistorisk tid · Terramarekulturen · Villanovakulturen· Italikere· Etruskerne · Magna Graecia

Romerriket
Kongedømmet · Republikken · Keiserriket

Senantikken og middelalderen

Renessansen

De italienske kriger

Under fremmed dominans

Italias samling

Monarkiet og første verdenskrig

Fascismen og andre verdenskrig

Republikken

Magna Graecia (latin: «Stor-Hellas», gresk: Megalê Hellas, Μεγάλη Ἑλλάς) var det navnet som romerne ga til de gresktalende kystområdene i Sør-Italia i dagens italienske regioner Calabria, Apulia, Basilicata, Campania og Sicilia; disse regionene var omfattende befolket av greske nybyggere fra 700-tallet f.Kr.[1]

Bosetningene i denne regionen, som opprinnelig ble grunnlagt av deres metropoleis (moderbyer), utviklet seg etter hvert til sterke greske bystater (poleis), som fungerte uavhengig av opphavet. Nybyggerne tok med seg sin greske sivilisasjon, og utviklet sin egen sivilisasjon på høyeste nivå,[2] på grunn av avstanden fra moderlandet og påvirkningen fra den opphavlige italiske befolkningen i Sør-Italia[2] som satte et varig avtrykk på Italia (tilsvarende som i kulturen i det gamle Roma). De påvirket også de innfødte folkene, som sikelere og enotriere, som ble preget av den greske kulturen og tok den til seg som sin egen. På noen felt som arkitektur og byplanlegging overgikk de noen ganger moderlandet.[3]

Levninger av noen av disse greske byene kan fortsatt sees i dag i stedsnavnene, for eksempel Neapolis («Ny by», nå Napoli), Syrakousai (Siracusa), Akragas (Agrigento), Taras (Taranto), Rhegion (Reggio di Calabria) og Kroton (Crotone) ). Den mest folkerike byen Magna Graecia var Sybaris (nå Sibari) med en estimert befolkning, fra 600 f.Kr. til 510 f.Kr., mellom rundt 100 000[4] til 300 000 innbyggere,[5] i henhold til antikke omtaler.[6]

Den politiske styringen av de greske bystater i Italia var vanligvis et aristokrati[7] og byene var ofte i krig med hverandre.[8] Den andre puniske krigen satte en stopper for uavhengigheten til byene Magna Graecia, som ble annektert til den romerske republikken i 205 f.Kr.[9]

Fra moderlandet Hellas påvirket kunst, litteratur og filosofi avgjørende livet til de greske bosetningene i sørlige Italia. I Magna Graecia ble det gitt store impuls til kultur, særskilt i noen byer som Taras (nå Taranto).[7] Bemerkelsesverdig var det søritalienske antikke greske keramikken, fremstilt i Magna Graecia stort sett i løpet av 300-tallet f.Kr. Nybyggerne i Magna Graecia hadde store suksesser i de gamle olympiske leker i hjemlandet. Crotones idrettsutøvere vant 18 titler i 25. OL.[10] Selv om mange av de greske innbyggerne i Magna Graecia ble fullstendig latinisert i løpet av middelalderen,[11] var det fortsatt lommer av gresk kultur og språk igjen og som har delvis overlevd til i dag. Et eksempel er griko-folket i Calabria (Bovesia) og Salento (Grecìa Salentina), hvorav noen tusen som fortsatt opprettholder en gresk dialekt (griko-språk) og skikker.[12] Griko-språket er det siste levende sporet av de greske elementene som en gang dannet Magna Graecia.[13]

Terminologi rediger

 
Etnolingvistisk kart over Italia i jernalderen, før den romerske utvidelsen og erobringen av Italia

Det opprinnelige greske uttrykket Megálē Hellás (bokstavelig «Stor-Hellas»), senere oversatt til latin som Magna Graecia, attesteres for første gang i en passasje fra 100-tallet f.Kr. av den greske historikeren Polybios[14] (skrevet rundt 150 f.Kr.), hvor han tilskrev begrepet til Pytagoras og hans filosofiske skole.[15][16]

Forfattere i antikken benyttet betegnelsen «Magna Graecia» til å bety forskjellige deler av Sør-Italia,[17][18] noe som inkluderte eller ekskluderer Sicilia. Strabon og Titus Livius er de mest framtredende talsmenn for de bredere definisjonene.[19] Strabon brukte begrepet for å referere til territoriet som hadde blitt erobret av grekerne.[20][21]

Det er forskjellige hypoteser til opprinnelsen til navnet Megálē Hellás. Begrepet kan forklares med velstanden og den kulturelle og økonomiske prakten i regionen; spesielt av akhaiere (grekere) i byen Kroton, for å referere til nettverket av kolonier de grunnla eller kontrollerte mellom slutten av 600- og midten av 500-tallet på pytagoreernes tid.[22]

Utstrekning rediger

Opprinnelig brukte romerne navnet Magna Graecia kun om strøket rundt den greske kolonien Graia (Γραία), men etterhvert dekket navnet hele det nevnte området.

Med denne koloniseringen ble gresk kultur eksportert til Sicilia og Italia, og denne forente seg opp gjennom århundrene med den lokale kulturen og den romerske og latinske sivilisasjonen.

Mange av de nye byene ble svært mektige og rike, som Kapuê (Capua), Neapolis (Νεάπολις, Napoli), Subaris (Σύβαρις, Sybaris).

Greske kolonier i Magna Grecia etter dagens italienske regioner rediger

 
Levninger av den antikke greske byen Neàpolis (nå Napoli) på Piazza Bellini, Napoli

Greske kolonier i Basilicata rediger

Greske kolonier i Calabria rediger

Greske kolonier i Campania rediger

Greske kolonier i Puglia rediger

Greske kolonier på Sicilia rediger

Greske kolonier annetsteds i Italia rediger

På Den italienske halvøy fantes det også i samme epoke enkelte andre greske kolonier, eller byer så å si overtatt av greske bosettere, men nord for det område som betegnes som Magna Graecia.

I dagens Abruzzi:

  • Hatria – Atri (Adriaterhavet er oppkalt etter denne viktige greske havnebyen)

I dagens Emilia-Romagna:

I dagens Molise:

I dagens Toscana:

  • Populonia (gresk bosetting i en opprinnelig etruskisk by)

I dagens Umbria:

Griko rediger

Griko er navnet på et blandingsspråk som forener elementer fra antikkens gresk, bysantinsk gresk og italiensk. En liten grikotalende minoritet finnes fremdeles i Calabria, for det meste i Salento.

Referanser rediger

  1. ^ Tozer, Henry Fanshawe (30. oktober 2014): A History of Ancient Geography. Cambridge University Press. ISBN 978-1-108-07875-7; s. 43.
  2. ^ a b "Magna Grecia", Dizionario enciclopedico italiano, bind VII, Treccani, 1970, s. 259
  3. ^ «L'architettura in Grecia e nelle colonie», Magnagrecia.it
  4. ^ Pseudo-Scymnus: Periodos to Nicomedes 340f
  5. ^ Diodorus Siculus, 12.9.1–2. Green, Peter, red. (2010): Books 11-12.37.1: Greek History 480-431 B.C., the Alternative Version. Austin, Texas: University of Texas Press. ISBN 978-0-292-71277-5.
  6. ^ «Sybaris And Its Empire – Part 1», 2019, Dariodavide.com
  7. ^ a b «Magna Grecia», Treccani.it
  8. ^ Lazzarini, Mario (1995): La Magna Grecia. Scorpione Editrice. ISBN 88-8099-027-6; s. 5.
  9. ^ «Le arti di Efesto. Capolavori in metallo», Archeologiaviva.it
  10. ^ «Olimpiadi antiche», Treccani.it
  11. ^ «Multilinguismo in Sicilia ea Napoli nel primo Medioevo» (PDF), Unina.it
  12. ^ «Per la difesa e la valorizzazione della Lingua e Cultura Greco-Calabra» (PDF), Affariregionali.it
  13. ^ Balduzzi, Erica (25. mai 2020): «Una lingua, un'identità: alla scoperta del griko salentino», Itinerarieluoghi.it
  14. ^ Polybius: The Histories, II 39, 1-6-
  15. ^ Polybius, ii. 39.
  16. ^ Graham, A.J. (1982): «The colonial expansion of Greece», i Boardman, John et al., Cambridge Ancient History, bind III, del 3, s. 94.
  17. ^ Lomas, Kathryn (1989): Aspects of the Relationship between Rome and the Greek Cities of Southern Italy and Campania during the Republic and Early Empire, Thesis L3473, Newcastle University; s. 9-10
  18. ^ Calderon, S. (1975): «La Conquista Romana di Magna Grecia», ACTH 15,s. 30-81
  19. ^ Momigliano, Arnaldo (1934): «Magna Graecia», Enciclopedia Italiana
  20. ^ Strabon 6.1.2
  21. ^ Cerchiai, Luca; Jannelli, Lorena; Longo, Fausto (2004): The Greek Cities of Magna Graecia and Sicily. Getty Publications. ISBN 978-0-89236-751-1; s. 7.
  22. ^ Magna Grecia, Enciclopedia Treccani

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Magna_Graecia&oldid=24387619»