Terramarekulturen
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Epoker |
|
Forhistorisk tid · Terramarekulturen · Villanovakulturen· Italikere· Etruskerne · Magna Graecia Romerriket Monarkiet og første verdenskrig |
Terramarekulturen er en betegnelse på bronsealderkultur i Italia og Dalmatia fra tiden mellom 1500 og 1100 f.Kr. Den har sitt navn fra restene av «svart jord» (terremare eller terramara) i bosetningenes jordhauger.
Kjennetegn og levninger rediger
Kulturen er representert i en rekke arkeologiske funn, en antatt å være gravliknende, men kun etterlatenskaper av menneskelig bosetninger, analogt til hauger av sjøskjell eller kjøkkenmøddinger, og disse haugene med «svart jord» ble brukt av senere bønder som gjødsel. Kulturen er funnet hovedsakelig i nordlige Italia, i Podalen, i grannelaget av dagens Modena, Mantova og Parma. Et sammendrag av de tidlige resultatene fra disse svarte møddinghaugene ble publisert av Munro i Lake Dwellings i 1890, men egentlig vitenskapelige undersøkelser begynte først med utgravningen av terramare ved Fontanellato i provinsen Parma i 1889. Fra denne undersøkelsen og påfølgende forskning har man kommet til en del konklusjoner om kulturen.
Bosetninger på påler rediger
Terramarekulturen, til tross for lokale ulikheter, er i sin typiske form en bosetning, trapesformet, bygget på pæler på tørt land og beskyttet av en festningsvoll av jord som ble forsterket på innsiden med avstivninger, og omgitt av en vid vollgrav fylt med rennende vann. I størrelse kunne bosetningene dekke 20 hektar. Øst- og vestsidene var parallelle, og to veger i rett vinkler delte bosetningen opp i fore kvartaler. På utsiden av festningsvollen var det en eller to gravlunder. Spor etter brenning tyder på at når levninger ble kastet ned under pæleverket og disse ble for store ble hele bosetningen brent ned og en ny bygget på toppen av asken.
Opprinnelsen til denne type bosetning er ikke sikker, men en sannsynlig antagelse er at de ikke ble bygget for å unngå oversvømmelser, men representerte en utvikling av pælebygning.
Bronsealderkultur rediger
De levninger som har blitt oppdaget kan bli sammenfattet kort: Steinobjekter er fåtallige. Av bronse, det viktigste materialet, er det funnet økser, dolker, sverd, barberkniver og andre typer kniver, foruten også mindre objekter som sigder, nåler, låsepinner, brystnåler og brosjer, og annet. Det er også funnet gjenstander av bein og tre, foruten keramikk, både enkle og forseggjorte. Små leirfigurer av hovedsakelig dyremotiv, men menneskefigurer har blitt funnet ved Castellazzo, og er av stor interesse ved å være de tidligste spor av figurativ kunst som er funnet i Italia.
Terramarefolkenes sysselsetting sammenlignet med deres neolittiske forgjengere kan bli bestemt med en viss sikkerhet: de var fortsatt jegere, men hadde tamdyr. De var ganske dyktige metallarbeidere, støpte bronse i former av stein og leire. De kultiverte også jorden og produserte bønner, vinranker, hvete og lin.
I henhold til professor W. Ridgeway i hans bok Who were the Romans? (side 16) og Early Age of Greece (i. 496) var begravelser jordfesting, men nøyere undersøkelser har vist at gravene består av både jordfesting og kremasjon. De kremerte levningene ble plassert i beinhus, men praktisk talt ingen objekter er blitt funnet i urner, og antagelig ble kremasjon en skikk som ble praktisert ved et senere tidspunkt.
Forskningsdebatt rediger
Det har vært avvikende meninger til opprinnelsen og den etniske bakgrunnen til terramarefolkene. Brizio i hans Epoca Preistorica fremmet teorien at de var de opprinnelige ibero-ligurere som ved en tidligere periode begynte å reise pælebygning. Hvorfor denne praksisen kom i gang er vanskelig å se. En del terremare-kulturer er opplagt ikke bygget med den hensikt å unngå oversvømmelse eller flom da de sto på en åsrygg. Festningsvollene og vollgravene var til forsvar mot fiender, ikke mot oversvømmelser, og da Brizio ikke introduserer et nytt invaderende folkeslag før lenge etter terramare-perioden, er det vanskelig å se hvorfor ibero-ligurere skulle oppgi sin ubeskyttede hyttebosetninger og begynne med omfangsrike festningsverk.
Det er andre vanskeligheter av tilsvarende karakter. Luigi Pigorini anser at terramarefolkene var folk som bygde pæleverk på innsjøer og som hadde kommet inn i nordlige Italia fra sentrale Europa og Donaudalen mot slutten av steinalderen og begynnelsen av bronsealderen, og førte med seg en bygningstradisjon som fikk dem til bygge pæleverk på tørt land. Disse var indoeuropeere som snakket indoeuropeiske språk. Disse folkene kaller han Italici (italikere) og som han tilskriver villanovakulturen.
Nyere forskning har derimot tilskrevet villanovakulturen til et før-etruskisk folk som ikke snakket et indoeuropeiske språk. Det er antatt at terremarekulturen kan ha vært en tidlig manifestasjon av italikerne.
Litteratur rediger
- Mallory, J.P. (1997): «Terramare Culture», Encyclopedia of Indo-European Culture. Chicago: Fitzroy Dearborn.
- Pigorini, Luigi (1904): «Le più antiche civiltà dell'Italia». Bollettino di paleoetnologia italiana. 1883-1908