Italias historie
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Epoker |
|
Forhistorisk tid · Terramarekulturen · Villanovakulturen· Italikere· Etruskerne · Magna Graecia Romerriket Monarkiet og første verdenskrig |
Italia ble forent i 1861, og har siden da hatt stor betydning kulturelt og sosialt både for hele middelhavsområdet og Europa. Viktige kulturer og riker har eksistert der siden forhistoriske tider.
Etter at Magna Graecia, den etruskiske sivilisasjonen og spesielt Den romerske republikk hadde dominert denne delen av verden i mange århundrer ble Italia et land med mennesker som bidro med uvurderlige bidrag til europeisk filosofi, vitenskap og kunst i løpet av middelalderen og renessansen. Italia var dominert av bystater i det meste av middelalderen og renessansen, og Appenninerhalvøya ble derfor ikke samlet til Italia før midten av det 19. århundret.
Tidlig historie rediger
Den første kjente italieneren er antakeligvis ismannen Ötzi som ble overrasket av dårlig vær i yngre steinalder helt nord i landet. En lang rekke folkestammer var til stede på halvøya ved overgangen til historisk tid, ca. 500-1000 f.Kr.
Den første sivilisasjon på Den italienske halvøya var den etruskiske, som ikke tilhørte de de italiske stammene, og antagelig heller ikke snakket et indoeuropeiske språk.
- I Toscana og Umbria bodde etruskerne
- På Posletta bodde det grupper av keltere
- Ulike italiske stammer bodde i Lazio og Campania. Av disse var romerne de mest kjente.
- På Sicilia bodde det ulike folkeslag, slik som sikanere og sikuler
- Greske nybyggere hadde grunnlagt en lang rekke byer i Sør-Italia og Sicilia, slik som Siracusa, Catania, Messina, Taranto og Napoli.
- Nybyggere fra Kartago hadde kontroll over den vestlige delen av Sicilia, med viktige kolonier som Mozia og Palermo.
Grekere, kartagere og romere rediger
Utdypende artikkel: Punerkrigene
På slutten av 400-tallet utkjempet grekerne og kartagerne flere kriger mot hverandre om herredømmet over Sicilia. Samtidig vokste byen Roma frem som et sentrum midt på halvøya. Herfra erobret de stadig større deler av Italia, helt til de på slutten av 200-tallet kom i konflikt med Kartago, som de utkjempet flere kriger med, de såkalte puniske krigene. Den siste krigen førte til at Kartago ble fullstendig utslettet.
Romerriket rediger
Utdypende artikkel: Romerriket
Etter å ha fjernet rivaliseringen fra Kartago, kunne romerne bygge ut sitt herredømme over Middelhavet, og i tiden omkring Kristi fødsel behersket de Europa nord til Rhinen og Donau, vest til Atlanterhavet samt Nord-Afrika, Midtøsten og Lilleasia. Samtidig forlot Roma sin republikanske styreform og ble et keiserdømme. Under Trajan nådde riket sin største utstrekning, og hadde da slukt England, Wales, Romania og Irak i tillegg til tidligere erobringer. Romerne bygde veier, akvedukter, teatre, store stadionanlegg og anla byer over hele sitt rike. Hovedstaden Roma var en millionby hvor en del av innbyggerne levde i enorm luksus.
Romerrikes fall rediger
Utdypende artikkel: Italias historie i senantikken og middelalderen
Romerriket skulle imidlertid etter hvert svekkes av indre rivninger. På 300-tallet ble riket delt i to, en vestlig med hovedstad i Roma, og en østlig med hovedstad i Konstantinopel. Samtidig ble kristendommen, som tidligere hadde vært forfulgt, tillatt og etter hvert statsreligion. Rundt år 400 ble halvøya herjet av germanske folkestammer som rev riket fra hverandre, drepte en stor del av befolkningen og satte kultur og samfunnsliv tilbake. I 476 opphørte det vestromerske riket.
Fremmede erobrere rediger
I 535 gikk så den bysantinske hærføreren Belisarius i land i Sør-Italia og erobret halvøya. Imidlertid kom nok en stamme inn i Italia få år etter, nemlig langobardene. I århundrer fremover var halvøya delt mellom disse to, inntil Nord- og Sentral-Italia ble erobret av frankerne på slutten av 700-tallet. Samtidig vokste kirken fram til å bli en maktfaktor. I 827 gikk araberne i land på Sicilia, og brukte resten av århundret på å erobre denne rike øya. Her ble en rik kultur utviklet.
Byene gjenoppstår rediger
I sumpområdene i Veneto vokste byen Venezia fram til å bli et sentrum for handelen mellom øst og vest. Konflikten mellom paven og den tysk-romerske keiseren, som overtok dominansen etter Frankerriket dominerte italiensk politikk gjennom hele middelalderen. På 1000-tallet etablerte franske normannere en stat i Sør-Italia, og derfra gjenerobret de Sicilia fra araberne. Sicilia skulle senere falle først i franske, så i spanske hender på 1200-tallet.
I middelalderen vokste også en rekke andre byer frem. Pisa og Amalfi var tidlige stormakter, men også Milano, Napoli og andre byer var viktige. På 1200-tallet og framover var Genova og Venezia de to dominerende handelsbyene i Middelhavet, mens ullproduserende byer som Firenze og Siena i Toscana også oppnådde stor rikdom.
Renessansen rediger
- Utdypende artikkel: Den italienske renessansen
I den rike handelsbyen Firenze oppsto den kulturelle, kunstneriske og filosofiske strømningen renessansen (italiensk rinascimento, «gjenfødelse») i løpet av 1400-tallet, noe som utløste en enestående kulturell blomstring. Denne blomstringen var dels basert på ullindustri, dels på handel og industri i området. Familien Medici, som kontrollerte Firenze i århundrer, var så rike at til og med den franske kongen skyldte dem penger.
En nedgangstid rediger
Utdypende artikkel: Italias historie under fremmed dominans
1500-tallet var imidlertid en nedgangstid, hvor byer som Venezia mistet innflytelse, med oppdagelsen av Amerika og sjøveien til India begynte verdenshandelen å gå andre veier. Tyrkernes styrkede stilling på Balkan var også en trussel. Imidlertid utvidet Venezia landområdene sine, og kontrollerte snart det meste av det nordøstlige Italia. Den franske invasjonen på 1520-tallet førte til store ødeleggelser. Også tyrkisk og nordafrikansk piratvirksomhet anrettet ødeleggelser, massedrap og slaveri. Spania styrket i denne perioden sitt nærvær på halvøya, og kontrollerte hele Sør-Italia, samt for eksempel byen Milano i nord. Spanjolene beholdt sitt grep om Italia på 1600-tallet, men med den spanske arvefølgekrigen på begynnelsen av 1700-tallet trådte Østerrike inn på arenaen, og kontrollerte snart store områder i Italia. I hele denne perioden blomstret imidlertid musikk, maleri og arkitektur, og Italia beholdt sin kulturelle lederposisjon i Europa. En stat som etter hvert oppnådde stor innflytelse, var den nordvestlige staten Piemonte, men sin hovedstad i Torino.
Napoleonskrigene rediger
Napoléon Bonapartes invasjon av halvøya i 1797 gjorde ende på Venezia og de øvrige statene på halvøya. Ved Wienerkongressen i 1815 ble noen av monarkiene gjenopprettet, mens andre ble oppslukt av Østerrike, som etter hvert kontrollerte det meste av Nord-Italia.
Risorgimento rediger
.jpg)
- Utdypende artikkel: Italias samling
På 1800-tallet oppsto imidlertid ideen om Italias enhet, og frihetshelten Giuseppe Garibaldi ledet på slutten av 1850-tallet en væpnet kamp for å forene Italia, basert på støtte fra Piemonte og Frankrike. Den italienske gjenforeningen ble kalt Risorgimento. Østerrike måtte etter andre italienske frigjøringskrig avstå Lombardia i 1859 etter fransk inngripen, og Veneto kom etter i 1866. I 1870 benyttet italienerne sjansen til å erobre Roma og Roma ble etablert som hovedstad i det gjenforente Kongedømmet Italia. Den nye staten var imidlertid svært sammensatt, med store språklige, kulturelle, sosiale og økonomiske forskjeller og med en velutviklet lokal identitet i regionene.
Første verdenskrig rediger
Utdypende artikkel: Italiafronten (første verdenskrig)
Etter et år av nøytralitet, trådte Italia i 1915 inn i første verdenskrig på Ententemaktenes side. Kongeriket Italia håpet at ved å slutte seg til Ententemaktene mot Sentralmaktene kunne landet få provinsene Trentino, Sør-Tirol, Istria med havnebyen Trieste og Dalmatia. Italia satset på en overraskende innledende offensiv som skulle sikre de italienske målene, men krigen endte med et skyttergravskrig ikke ulik den på vestfronten.
I 1917 gikk Tyskland inn på dette frontavsnittet for å hjelpe sine østerrikske allierte og italienerne ble drevet tilbake fra det nordøstre hjørnet av landet og helt til Piave-elven, ikke langt fra Venezia. Italia med alliert støtte gikk imidlertid til en større motoffensiv og vant det avgjørende slaget ved Vittorio Veneto, også kalt Italias Verdun.
Ved freden i Versailles fikk imidlertid Italia det som i dag er regionene Trentino-Alto Adige, inkludert en tysktalende minoritet, og Friuli-Venezia Giulia, inkludert Trieste. I tillegg sikret Italia seg Istria-halvøya i dagens Kroatia, noen av de dalmatiske øyene og noe senere byen Rijeka.
Fascistene rediger
Utdypende artikkel: Italias historie (1922–1945)
Versaillestraktaten skapte stor misnøye i Italia. Første verdenskrig var faktisk den første krig som Italia kjempet som selvstendig nasjon og som involverte alle italienere fra nord til sør. Avtalene betraktet ikke Italia som likeverdig med de andre allierte. Særlig den amerikanske president Woodrow Wilsons holdninger førte til at den italienske delegasjon måtte forlate avtalens utforming. I kjølvannet av misnøyen og ekko av den russiske revolusjon med en sosial og politisk uro ble mellomkrigsårene preget av streik, opprør og angst for revolusjon.
I 1922 utnyttet Benito Mussolini misnøyen og uroen etter første verdenskrig til å ta makten med sin fascistiske bevegelse. Han utviklet en ny type autoritær stat, og forfulgte hensynsløst opposisjonelle. I 1929 ble Lateranoverenskomsten inngått, og denne sikret Vatikanet et eget territorium innen Romas grenser. Både i USA og resten av Europa ble Mussolinis regime sett på som et moderne forsøk på å unngå bolsjevisme og for å få et land til å fungere. Børskrakket i 1929 berørte Italias økonomi i liten grad, i stedet ble 1930-årene ble storhetstid for fascismen i Italia.
I 1935 innledet Italia den italiensk-etiopiske krig som følge av den fascistiske ekspansjonstrang. Italia hadde på denne tiden allerede Eritrea og Italiensk Somaliland som kolonier, og ønsket å skape en stor italiensk koloni på Afrikas horn, med navn A.O.I.(Afrika Orientale Italiana). Erobringen av Etiopia førte til internasjonal isolering av Italia og dette resulterte i en tilnærming til Tyskland hvor Adolf Hitler på dette tidspunktet hadde tatt makten.
Etter utbruddet av andre verdenskrig angrep Italia Albania og okkuperte landet, mens invasjonen av Hellas året etter ble mislykket. Under felttoget i Frankrike gikk Italia inn i krigen på Tysklands side og okkuperte et lite område langs den franske riviera. Italia ble også innviklet i krigen i Nord-Afrika. I 1943 måtte imidlertid italienerne evakuere Nord-Afrika, og samme år invaderte de allierte Sicilia. Krigen ble dermed ført på hjemlig jord. Sommeren 1944 falt Roma, mens de nordligste delene forble under kontroll av aksemaktene gjennom Den italienske sosialrepublikk.
Etterkrigstid rediger
- Utdypende artikkel: Italias historie under republikken
I 1946 ble monarkiet avskaffet ved folkeavstemning. Etterkrigstiden var en økonomisk oppgangstid uten like, og ny industri oppsto i de rike nordlige delene. Fra det fattige sør utvandret folk til nord og til utlandet. Politisk var all makt i hendene på det kristelig-demokratiske partiet (DC), som ved hjelp av alliansebygging klarte å holde seg ved makten og hindre Vest-Europas største kommunistparti (PCI) noen som helst innflytelse. På slutten av 1980-tallet førte imidlertid en rekke korrupsjonsskandaler (Tangentopoli) til en omveltning i det politiske landskapet som førte til at kristeligdemokratene gikk i oppløsning, og nye krefter kom til.
I 1999 innførte Italia euro som felles valuta.