Wikipedia

Liste over vestromerske keisere

Wikimedia-listeartikkel

Listen over vestromerske keisere henviser til de keisere som styrte den vestlige halvdelen av Romerriket ved ulike tidspunkter. Vestromerriket oppsto da Romerriket ble delt i to halvdeler, den andre var Østromerriket (det bysantinske rike) med hovedstad i Konstantinopel. Diokletianus innførte systemet med tetrarkiet («firemannsstyre»)[1] i 286. Det innebar at Romerriket ble styrt av to keisere med tittelen som augustus med ansvar for hver sin halvdel, og begge med hver sin juniorkeiser, cæsar, og utpekte etterfølgere. Det ble således bygd opp to adskilte hoff og administrasjoner. Vestromerriket kom til å eksistere i flere perioder mellom 200- og 400-tallet. Noen keisere samlet riket under en administrasjon, men etter at Theodosius den store døde i 395 ble riket delt mellom hans sønner. Romerriket ble aldri forent igjen. Etter at Romulus Augustulus var blitt avsatt, nedla den østromerske keiser Zenon det vestlige hoffet og utropte seg selv som enekeiser over Romerriket. Vestromerriket opphørte dermed å eksistere.[2]

Delingen av Romerriket etter at Theodosius døde, 395. Moderne grenser lagt på.
  Vestlig hoff under Honorius
  Østlig hoff under Arcadius

Liste over vestromerske keisere

rediger

Tetrarkiet (286–313)

rediger
 
Byste av keiser Maximianus, den første vestromerske keiser.

Maximianus ble opphøyd til cæsar av Diokletianus i 285 etter at keiseren hadde beseiret Carinus.[5] Han ble vestromersk keiser i 286 ved etableringen av tetrarkiet. Den 1. mai 305 abdiserte både Maximianus og Diokletianus, og overlot keisertittelen til Konstantius og Valerius.[6]

Konstantius Klorus ble opphøyd til cæsar i 293 under Maximiamus. Konstantius ble vestromersk keiser etter at Maximianus abdiserte.[6] Konstantius døde den 25. juli 305, og deretter ble etterfølgelsen til keisertronen bestridt av flere utfordrere.[9]

Flavius Valerius Severus ble opphøyd til cæsar av Konstantius i 305 etter at Maximiamus og Diokletianus abdiserte. Etter at Konstantius døde i 306 ble Severus den neste vestromerske keiser. Severus ble tvunget til å forholde seg til opprøret til Maxentius, sønn av Maximiamus. Maxentius invaderte med en hær i 307, greide med hell å erobre kjerneområdet til Vestromerriket,[10] og henrettet Severus.[11]

Maxentius ble utropt til keiser i 306 i opposisjon til Flavius Valerius Severus. Han lyktes å erobre Vestromerriket i 307. Vestromerriket ble invadert i 312 av Konstantin, sønn av Konstantius I Klorus, og beseiret Maxentius .[12]

Licinius ble gjort til keiser av Østromerriket og deler av Vestromerriket (alle disse områdene ble faktisk holdt av Maxentius) ved rådet i Carnuntum, som ble holdt i 308. Det var et forsøk på å komme til forsoning og få avsluttet alle innbyrdeskrigene i Vestromerriket. Konstantin invaderte Licinius’ andel av Vestromerriket i 313, og tvang ham til å signere en avtale hvor han oppga alle krav på Vestromerriket, og kun kontrollerte Østromerriket.[13]

Konstantinske dynasti (309–363)

rediger
 
Byste av keiser Konstantin den store, grunnlegger av det konstantinske dynasti.

Konstantin ble utropt til cæsar av Vestromerriket den 25. juli 306. Etter 309 erklærte han seg selv som vestromersk keiser i opposisjon til Maxentius og Licinius. Han var enekeiser av Vestromerriket fra 312–324, da han ble både vestromersk og østromersk keiser.[14]

  • Konstantin II 337–340 (keiser av Gallia, Britannia og Hispania: 337–340).[8]

Konstantin II ble proklamert som cæsar av Østromerriket i slutten av 317. Konstantin den store fordelte senere arven som hans sønner ville motta etter hans død, noe skjedde i 337. Det ga Konstantin II kontroll over Gallia, Britannia og Hispania. Konstantin IIs forhold til sin bror Konstans var anstrengt, og i 340 tok Konstantin fordelen av Konstans fravær fra Italia og invaderte halvøya. Han havnet imidlertid det sammen året i bakholdsangrep av Konstans’ styrker i Aquilea og ble drept.[15]

  • Konstans 337–350 (keiser av Italia og nordlige Afrika: 337-340, vestromersk keiser: 340–350).[8]

Konstans ble utropt til keiser av Italia og provinsen Africa i 337 etter farens død. Etter at Konstantin II ble drept i 340, tok Konstans kontroll over hele Vestromerriket. Konstans var mislikt av sin egen hær, noe som førte til at den utropte Magnentius som keiser i 350. Konstans flyktet, men ble tatt til fange ved grensen av Hispania og henrettet av en mann lojal til Magnentius.[16]

Utropt til keiser av hæren til Konstans i 350, beseiret av Konstantius II året etter

Konstantius II ble proklamert som cæsar i 334 og ble østromersk keiser i 337 etter Konstantin den store døde. Etter at Konstans ble drept av tronraneren Magnentius, gjorde Konstantius II krav på Vestromerriket, og etter at han beseiret Magnentius i 351, tok han den vestlige delen i besittelse og ble enekeiser. Konstantius II døde i 361 etter sterk feber.[17]

Julian ble utropt til cæsar i 355 før han ble keiser i 361 etter at Konstantius II døde av sykdom i 361. Julian døde i mars 363 av sår han fikk under slaget ved Samarra.[18]

Ikke-dynastiet (363–364)

rediger

Da Julian døde i 363 etterlot han seg ingen arving, noe som førte til en etterfølgerkrise. Den romerske hæren valgte Jovianus som enekeiser, men han styrte bare i sju måneder. I løpet av denne perioden signerte han en ydmykende fredsavtale med det persiske Sasanideriket under Sjahpur II. I denne avtalen overga Roma fem provinser og 18 festninger til perserne i bytte for en fred som skulle vare i 30 år. Jovianus døde den 16. februar 364 grunnet sykdom.[19]

Det valentinske dynasti (364–392)

rediger
 
Byste av keiser Valentinian II, den siste styrende medlem av det valentinske dynasti.

Etter at Jovianus var død ble Valentinian I valgt. Han delte posisjonen som keiser med sin yngre bror Valens. Han ga seg selv den vestlige delen og Valens den østlige. Valentinian tilbrakte det meste av sin tid som keiser med å forsvare Gallia mot gjentatte angrep fra germanske stammer, og forlot denne regionen kun i 373. I dette året møtte han også utsendinger fra den germanske stammen kvadere. Han døde av et slag under et heftig raserianfall.[8]

Valentinian opphøyde sin sønn, Gratianus, til cæsar i 367. På sitt dødsleie gjorde han også sin langt yngre sønn Valentinian II til medkeiser av Gratianus.[20] Gratianus fortsatte sin fars virksomhet med å forsvare Gallia mot germanerne, mens Valentinian II hersket over Italia. Gratianus viste en sterk preferanse for germanske leiesoldater i sin hær, særlig alanere. Dette opprørte den romerske befolkning i Gallia og Britannia til det punkt at romerske soldater i Britannia i 383 erklærte general Magnus Maximus som keiser i opposisjon til Gratianus. Maximus forlot Britannia og landsatte sine tropper i Gallia, og angrep Gratianus’ tropper i nærheten av Paris. Gratianus ble beseiret og flyktet til Lyons, hvor han ble myrdet den 25. august 383.[21]

Etter at Gratianus var død erklærte Valentinian II seg som enehersker av Vestromerriket. Men han kontrollerte bare Italia og Dalmatia, mens alle de øvrige provinsene anerkjente Maximus. I 387 invaderte Maximus Italia for å avsette Valentinian, som flyktet til det østromerske hoffet til Theodosius den store. Han lyktes i å overtale Theodosius til å angripe Maximus og gjeninnsette ham selv som vestromersk keiser. Maximus ble beseiret i et slag i nærheten av Aquileia i 388.[21] Valentinian II fortsatte å styre Vestromerriket fram til 392, da han ble myrdet av general Arbogast.[22]

Maximus ble kortvarig anerkjent som vestromersk medkeiser av den østromerske keiser Theodosius i 384, men denne anerkjennelsen ble trukket tilbake da Maximus invaderte Italia og avsatte Valentinian II i 387. Etter slaget i Aquileia, der han ble beseiret av den østromerske hær, ble han henrettet. .[21][23]

Det theodosiske dynasti (392–455)

rediger
 
Keiser Honorius, maleri av Jean-Paul Laurens, 1880.

Theodosius ble erklært som østromersk keiser av Gratianus den 19. januar 379 ved keiser Valens´ død, etter at han hadde knust barbarer som invaderte riket over Donau. Han ble enekeiser i august 394 etter å ha beseiret tronraner Eugenius. Theodosius døde av sykdom i januar 395.[25]

  • Honorius: 395–423.[8]
  • Honorius ble vestromersk keiser i 395 etter at hans far Theodosius døde. Hans styre ble preget av invasjoner fra barbarer, og det mest av hans tidligste styre, fram til 408, var han kontrollert av hærføreren Stilicho. Hans innflytelse over Honorius kom til å skape en standard for svake skyggekeisere. Honorius døde av sykdom i 423.[26]
    • Konstantin III: 407–411.[8] var en romersk general som erklærte seg selv som keiser av Vestromerriket i romersk Britannia, og invaderte Gallia i 407 der han okkuperte Arles. Mens han var i Gallia erklærte han sin sønn som medkeiser Konstans II og lot ham styre Britannia. Keiser Honorius ble tvunget til å akseptere ham i 409. Konstantin opplevde imidlertid militær tilbakegang og tilsvarende manglende støtte, og han abdiserte i 411. Han og hans sønn ble kort tid etter tatt til fange og henrettet.
    • Konstans II 409-11
    • Konstantius III: 421.[8]

Valentinian III var utsett som arving av Honorius i 421, skjønt han ble ikke utropt som cæsar, kun gitt tittelen nobilissimus puer. I 423, etter at Honorius var død, dukket en tronraner ved navn Joannes opp og tvang Valentinian III til å flykte med sin familie til det østromerske hoffet til keiserTheodosius II. Han ble plassert som vestromersk keiser av Theodosius II i 425 etter at Joannes ble beseiret av Theodosius i Ravenna. Valentinian ble drept den 16. mars 455 av Optila, en venn av hærføreren Flavius Aëtius, som Valentinian hadde drept.[27]

Ikke-dynasti (455–480)

rediger

Petronius Maximus ble vestromersk keiser den 17. mars 455 etter at Valentinian III ble myrdet.[28] Kort etter ble Roma herjet av vandalkongen Genserik, noe som romerne anså som et tegn på den nye keiserens udugelighet. Maximus og hans sønn Palladius forsøkte å flykte den 31. mai 455, men de ble drept av rasende menneskemengde.

Avitus ble utropt som vestromersk keiser den 9. juli 455 med støtte fra den vestgotiske kong Teoderik II. Hans styre gjorde ham til fiende av både det romerske senatet og folket. I 456 ble han avsatt av hærføreren Ricimer, og som deretter styrte Vestromerriket indirekte bak en rekke svake skyggekeisere fram til sin død i 472.[29]

Majorianus ble utropt som vestromersk keiser den 1. april 456, offisielt godkjent av den østromerske keiser Leo I, men i virkeligheten var Leos beslutning påvirket av Ricimers innflytelse. Den 7. august 461 ble Majorianus tvunget til å abdisere, og ble rapportert død fem dager senere av dysenteri, skjønt moderne historikere er mer tilbøyelig til å tro at han ble myrdet.[30]

Libius Severus ble proklamert som vestromersk keiser den 19. november 461. Hans styre, selv som skyggekeiser, strakte seg ikke utenfor Italia. Aegidius skilte seg ut fra Vestromerriket og opprettet kongeriket Soissons i det nordlige Gallia. Under Libius Severus invaderte vandalene Italia og Sicilia enda en gang. Libius Severus døde den 14. november 465, muligens forgiftet av Ricimer.[31]

Anthemius ble utropt som vestromersk keiser den 12. april 467 av den østromerske keiser Leo I. Vestromerriket var i økende grad blitt isolert fra Østromerriket, fikk nå på ny bånd mot øst, skjønt dette samarbeidet kom for sent i gang til redde Vestromerriket. Anthemius’ vennskap med Leo I og hans østromerske forbindelser førte til at general Ricimer avsatte ham i mars eller april 472.[32]

Olybrius ble utropt som keiser i april 472. Hans styre varte kun fem til seks måneder, og var dominert av Gundobad, som hadde erstattet sin onkel Ricimer som den virkelige makten-bak-makten etter at Ricimer var død. Olybrius døde av sykdom i oktober eller november 472.[33]

Etter at både Olybrius og Ricimer var døde, ble Glycerius utropt til keiser av den vestromerske hæren i mai 473.[34] Han ble avsatt av Julius Nepos i juli 474, og sendt for å leve i et kloster hvor han ble værende til sin død.[35]

Østromerriket hadde avvist proklameringen av både Olybrius og Glycerius som keisere og ga isteden sin støtte til Julius Nepos, magister militum i den romerske provinsen Dalmatia som den eneste lovlige vestromerske keiser. Med østromersk støtte avsatte Nepos Glycerius våren 474 og proklamerte seg som keiser av Vestromerriket[37]. Året etter ble han selv avsatt av sin egen magister militum Orestes. Nepos flyktet fra Ravenna til sine eiendommer i Dalmatia. Orestes proklamerte sin sønn Romulus Augustulus som sin skyggekeiser. De få gjenværende vestromerske besittelsene utenfor Italia ble fortsatt kontrollert til en viss grad av Nepos med østromersk støtte. Nepos fortsatte å styre som «vestromersk keiser» i Dalmatia inntil han ble myrdet i 480, og ble da den siste som holdt denne tittelen.[38]

Romulus Augustus ble proklamert som vestromersk keiser av sin far Orestes etter at han hadde avsatt Julius Nepos. Styret i navnet til Romulus ble kortvarig da foederati (allierte) under kontroll av den germanske hærføreren Odoaker gjorde opprør høsten 476 da deres krav på en tredjedel av landet i Italia ble avvist. Orestes ble tatt til fange og henrettet den 28. august samme år mens Romulus ble avsatt en uke senere. Livet hans ble spart og han ble sent til Castellum Lucullanum i Campania, hvor han kan ha levd så lenge som fram til 507.[39]

Med avsettelsen av Romulus Augustus av Odoaker opphørte direkte romersk kontroll i Italia. Germaneren Odoaker tok kontrollen over den italienske halvøy i Julius Nepos´ navn, men styrte selv landet. Romulus Agustus blir derfor omtalt som den siste vestromerske keiser. Da Nepos ble myrdet i 480 avskaffet den østromerske keiser Zenon tittelen og posisjonen vestromersk keiser og tok selv rollen som Odoakers overherre. Posisjonen som vestromersk keiser ble aldri opprettet igjen, skjønt en del kandidater for denne posisjonen ble foreslått under og etter den østromersk gjenerobringen av de tidligere romerske områdene i Vest-Europa på 500-tallet, blant annet Belisarius i 540 og Germanus i 582.[40]

Referanser

rediger
  1. ^ «tetrarki», NAOB
  2. ^ Mark, Joshua J. (1. desember 2011): «Western Roman Empire», Ancient History Encyclopedia
  3. ^ Potter (2008), s. 260–261.
  4. ^ Potter (2008), s. 344.
  5. ^ Grant (1997), s. 209.
  6. ^ a b Grant (1997), s. 210.
  7. ^ Potter (2008), s. 342.
  8. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x y z æ Norwich 1989, p. 384.
  9. ^ Grant (1997), s. 217–218.
  10. ^ Grant (1997), s. 223.
  11. ^ Grant (1997), s. 224.
  12. ^ Grant (1997), s. 226.
  13. ^ Grant (1997), s. 235–236.
  14. ^ Odahl (2006), s. 79–80.
  15. ^ Grant (1997), s. 240–242.
  16. ^ Grant (1997), s. 247–248.
  17. ^ Grant (1997), s. 242–246.
  18. ^ Grant (1997), s. 251–254.
  19. ^ Norwich (1989), s. 29.
  20. ^ Norwich (1989), s. 31.
  21. ^ a b c Norwich (1989), s. 32.
  22. ^ Norwich (1989), s. 34.
  23. ^ a b Adkins & Adkins (1998), s. 35
  24. ^ Hebblewhite (2016), s. 20.
  25. ^ Grant (1997), s. 270–274.
  26. ^ Grant (1997), s. 282–285.
  27. ^ Grant (1997), s. 298–302.
  28. ^ a b Drinkwater & Elton (2002), s. 116.
  29. ^ Grant (1997), s. 310–312.
  30. ^ Grant (1997), s. 315–317.
  31. ^ Grant (1997), s. 317–319.
  32. ^ Grant (1997), s. 319–321.
  33. ^ Grant (1997), s. 322–323.
  34. ^ Norwich (1989), s. 171.
  35. ^ Bury (1923), s. 274.
  36. ^ a b Norwich (1989), s. 385.
  37. ^ Mathisen, Ralph W.: «Glycerius», De Imperatoribus Romanis
  38. ^ Martindale (1980), s. 514.
  39. ^ Burns (1991), s. 74.
  40. ^ Whitby (1988), s. 7.

Litteratur

rediger
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Liste_over_vestromerske_keisere&oldid=24214080»