Wikipedia

Konstantius I Klorus

romersk keiser 293-306

Konstantius I Klorus (latin: Marcus Flavius Valerius Constantius Herculius Augustus;[4][5] født 31. mars ca. 250, død 25. juli 306) var romersk keiser fra 293 til 306, vanligvis kjent som Konstantius Klorus (gresk: Κωνστάντιος Χλωρός, Kōnstantios Khlōrós,[6] bokstavelig «Konstantius den bleike»).[7] Han var far til Konstantin den store og grunnlegger av det konstantinske dynasti (som dog har fått navn etter hans sønn).

Konstantius I Klorus
CAESAR GAIVS FLAVIVS VALERIVS CONSTANTIVS AVGVSTVS
FødtFlavius Constantius
31. mars ca. 250
Dardania i Moesia
Død25. juli 306
Eburacum (York)
Sykdom
BeskjeftigelsePolitiker Rediger på Wikidata
Embete
  • Romersk keiser (305–306)
  • romersk senator Rediger på Wikidata
EktefelleHelena
Flavia Maximiana Theodora
FarFlavius Eutropius
Maximianus (adoptivfar)
MorClaudia Crispina
Barn
7 oppføringer
Konstantin den store[1][2]
Flavia Julia Constantia
Anastasia
Eutropia
Julius Constantius
Flavius Dalmatius[3]
Flavius Hannibalianus
NasjonalitetRomerriket
Navn før tiltredelseMarcus Flavius Valerius Constantius
Navn som keiser:Marcus Flavius Valerius Constantius Herculius Augustus
Regjerte26. juni 363 - 17. februar 364
DynastiKonstantinske dynasti
ForgjengerMaximianus (med Diokletian i øst)
EtterfølgerFlavius Valerius Severus (med Galerius i øst)
Konstantius I Klorus på Commons
Se også liste over romerske keisere

Som cæsar (keiser) beseiret han usurpatoren Allectus i Britannia og drev omfattende krigføring langs grensen av Rhinen (Limes Germanicus), beseiret de germanske stammene alamannerne og frankerne. Da han ble augustus (keiser) i 305 satte han i gang en rekke vellykte straffeangrep mot piktere på motsatt side av den antoninske mur.[8] Imidlertid døde Konstantius brått i Eburacum (York) det påfølgende året. Hans død utløste et sammenbrudd i regjeringssystemet med tetrarkiet som hadde blitt opprettet av keiser Diokletian.

Liv og virke rediger

Tidlig liv rediger

 
Byste av Konstantius.

Konstantius ble født i Dardania i Moesia som sønn av Eutropius som det noe tvilsomme historieverket Historia Augusta hevdet var en adelsmann fra nordlige Dardania i provinsen Moesia Superior. Hans mor var Claudia, en niese av keiserne Claudius II og Quintillus.[9] Moderne historikere mistenker at denne slektforbindelsen på morssiden til de romerske keiserne er en genealogisk fabrikasjon som ble skapt av hans sønn Konstantin,[10] I virkeligheten kom Konstantius fra en beskjeden opprinnelse.[11] Hans far kan imidlertid ha vært bror av Eutropia, hustru av keiser Maximianus.

Konstantius var et medlem av Protectores Augusti Nostri (bokstavelig «Beskyttere av vår augustus») under keiser Aurelianus og kjempet i øst mot det palmyrenske riket, som forsøkte å løsrive seg fra Romerriket.[12] Mens påstanden at han hadde blitt gjort til dux (militær offiser) under keiser Probus er antagelig også en fabrikasjon,[13][14] hadde han helt sikkert rangen som tribunus i hæren, og under styret til Carus ble han forfremmet til posisjonen som preses (bokstavelig «den som sitter foran», guvernør) av provinsen Dalmatia.[15] Det har blitt antatt at han endret sin lojalitet for å støtte den framtidige keiser Diokletian rett før denne beseiret Carinus, sønn av Carus, i slaget ved Margus i juli 285.[16]

I 286 opphøyde Diocletian en militær kollega, Maximianus, til purpurtronen som medkeiser av de vestlige provinsene[17] mens han selv tok seg av de østlige provinsene. Det var begynnelsen på en prosess med å innføre flere keisere for å ta seg av ulike deler av riket til en endelig deling av Romerriket i to halvdeler, Vestromerriket og Østromerriket. Ved 288 var Konstantius' periode som guvernør over og ble gjort til prefekt over pretorianergarden i vest under Maximianus.[18] Gjennom hele 287 og inn i 288 var Konstantius under Maximianus' kommando involvert i en krig mot alamannerne og utførte angrep på områdene til de germanske stammene på andre siden av elvene Rhinen og Donau.[17] For foresterke båndene mellom keiseren og hans mektige militære tjener skilte Konstantius seg i 289 fra sin hustru (eller elskerinne) Helena og giftet seg med keiser Maximianus' datter Theodora.[19]

Opphøyd til cæsar rediger

 
På motsatt side av denne mynten (argenteus) preget i Antiokia under Konstantius Klorus, tetrarkiet ofrer for å feire en seier mot sarmatere.

Ved 293 var Diocletian blitt oppmerksom på ambisjonene til hans medkeiser for hans nye svigersønn og tillot Maximianus å forfremme Konstantius til et nytt maktforedelingssystem som i dag er kjent som tetrarkiet.[20] Diocletian delte inn administrasjonen av Romerriket i to halvdeler, en vestlige og en østlig. Hver del skulle bli styrt av en keiser, støttet av en cæsar. Tittelen som cæsar innebar at var utsett som nestkommanderende og med rett til å arve tronen straks den herskende augustus var død.

Ved Milano den 1. mars 293 ble Konstantius formelt utnevnt til Maximianus' cæsar.[21] Han tok til seg navnene Flavius Valerius[4] og ble gitt kommandoen over landområdene Gallia, Britannia og muligens også Hispania. Diocletian, den østlige keiser, utnevnte Galerius som sin cæsar, antagelig for å opprettholde maktbalansen i det samlede riket.[20] Det skjedde muligens den 21. mai 293 ved Philippopolis (i dagens Bulgaria).[12] Konstantius var mer senior av de to nye cæsar, og på offisielle dokumenter hadde han alltid forrang og ble nevnt før Galerius.[4] Konstantius' hovedstad var lokalisert i Augusta Treverorum (Trier i dagens Tyskland).

Konstantius' første oppgave som cæsar var å ta seg av den romerske usurpatoren Carausius som hadde erklært seg selv som keiser i Britannia og nordlige Gallia i 286.[12] I slutten av 293 hadde Konstantius nedkjempet og beseiret styrkene til Carausius i Gallia, og erobret Bononia.[22] Det førte til at Carausius ble myrdet av sin rationalis (underoffiser) Allectus som tok og beholdt kommandoen over de britiske provinsene fram til sin død i 296.

Konstantius tilbrakte de neste to årene med å nøytralisere truslene fra frankerne, som var alliert med Allectus,[23] da nordlige Gallia forble under kontroll av den britiske usurpatoren fram til minst 295.[24] Han kjempet også mot alamannerne, oppnådde en del seire ved munningen av Rhinen i 295.[11] Administrative affærer betydde at han gjorde minst en reise til Italia på denne tiden.[23] Kun da han følte seg klar (og kun da Maximianus endelig kom og avlastet ham ved grensen langs Rhinen)[25] kunne han samle to invasjonsflåter med den hensikt å krysse Den engelske kanal. Den første flåten ble ledet av Julius Asclepiodotus, hans langvarige prefekt av petorianergarden, og som seilte ut fra munningen av Seine. Den andre flåten, ledet av Konstantius selv, ble igangsatt fra hans hovedkvarter i Bononia.[26] Flåten til Asclepiodotus gjorde landgang i nærheten av Isle of Wight, og hans hær konfronterte styrkene til Allectus. Det førte til at Allectus ble beseiret og selv drept.[27] Konstantius hadde i mellomtiden okkupert London,[28] og berget således byen fra å bli angrepet av de frankiske leiesoldatene som nå herjet rundt i provinsen uten en betalende arbeidsgiver. Konstantius forfulgte dem og drepte dem alle.[25]

Konstantius ble værende i Britannia noen få måneder, erstattet de fleste av Allectus’ offiserer, og de britiske provinsene var antagelig på denne tiden inndelt i de samme trekkene til Diocletians andre administrative reformer i Romerriket.[29] Resultatet var at Øvre Britannia ble inndelt i Maxima Caesariensis og Britannia Prima, mens Flavia Caesariensis og Britannia Secunda ble fordelt fra Nedre Britannia. Han restaurerte også Hadrians mur og dens festningsanlegg.[30]

Senere i 298 utkjempet Konstantius slaget ved Lingones (ved dagens franske by Langres) mot alamannerne. Han ble innestengt i byen, men ble avløst av hæren etter seks timer og beseiret fienden.[31] Han beseiret alamannerne på nytt ved Vindonissa (dagens sveitsiske by Windisch),[32] dermed forsterket han forsvaret av grensen langs Rhinen. I 300 kjempet han mot frankerne ved Rhinen,[33] og som en del av sin samlede plan for å stive opp grensen, bosette han frankerne i de forlatte områdene av Gallia for å befolke på nytt de ødelagte, folketomme områdene.[34] Grensen langs Rhinen fortsatte i løpet av de neste tre årene å kreve Konstantius oppmerksomhet.[33]

I 303 ble Konstantius konfrontert med de keiserlige forordninger fastsatt av Diocletian som tok opp forfølgelsen av kristne. Kampanjen ble ivrig utført av Galerius, som merket seg at Konstantius var mer vennligsinnet innstilt til de kristne, og han vurderte det som en metode å fremme sin karriere hos den aldrende Diocletian. Av de fire i tetrarkiet var det Konstantius som gjorde den minste anstrengelsen i å gjennomføre bestemmelsene i sine provinser,[35] og begrenset til å slå overende en håndfull kirker.[18]

Tiltredelse som augustus og død rediger

 
Medaljong med Konstantius som erobrer Londinium (innskrevet som LON) etter å ha beseiret Allectus. (Beaurains Treasure)

Mellom 303 og 305 begynte Galerius å manøvre seg for å sikre at ville være i en posisjon til å kunne ta makten fra Konstantius etter at Diocletian var død.[36] I 304 hadde Maximianus et møte med Galerius, antagelig for å diskutere spørsmålet om etterfølgelse, og Konstantius var verken invitert eller kunne komme grunnet situasjonen ved Rhinen.[33] Selv før 303 synes det å ha vært en stilltiende avtale mellom tetrarkiene at Konstantius' sønn Konstantin og Maximianus' sønn Maxentius skulle framheves til cæsar straks Diocletian og Maximianus hadde gitt fra seg purpurkappene,[37] og ved slutten av 304 hadde Galerius klart å overbevise Diocletian (som på sin side overbeviste Maximianus') om å utnevne både Flavius Valerius Severus og Maximinus II Daia som cæsar.[33]

Diocletian og Maximianus gikk av som medkeisere den 1. mai 305, kanskje grunnet Diocletians dårlige helse.[18] Før hærene ble samlet ved Milano, tok Maximianus av seg sin purpurkappe og ga den til Severus, den nye cæsar, og utropte Konstantius som augustus. Den samme scenen utspilte seg i Nicomedia under Diocletians myndighet.[38] Konstantius som keiser styrte de vestlige provinsene mens Galerius tok de østlige. Konstantin, skuffet over at han ikke ble cæsar, flyktet fra hoffet til Galerius etter at Konstantius hadde bedt Galerius å frigi hans sønn da han selv var blitt syk.[39] Konstantin nådde fram til Konstantius' hoff ved kysten av Gallia akkurat da faren var i ferd med å forberede en krigskampanje i Britannia.[40]

I 305 krysset Konstantius over til Britannia, reiste helt nord på De britiske øyer og satte i gang en militær ekspedisjon mot pikterne, krevde en seier over dem og tittelen Britannicus Maximus II den 7. januar 306.[41] Etter å ha trukket seg tilbake til Eboracum (York) for vinteren, hadde han planlagt å fortsette krigføringen mot de piktiske barbarene, men den 25. juli 306 døde han. Mens han lå døende, anbefalte han overfor hæren sin at de aksepterte hans sønn Konstantin som hans etterfølger.[42] Følgelig ble Konstantin erklært til keiser av legionene i York.[43]

Familie rediger

Konstantius Klorus var enten gift med, eller hadde som elskerinne, en kvinne fra antagelig Nicomedia i Antatolia. Hun het Helena.[44] De hadde en sønn: Konstantin.

I 289 hadde den politiske utviklingen tvunget ham til å skille seg fra Helena for å kunne gifte seg med Theodora, Maximianus' datter. De fikk seks barn:[13]

Legender rediger

Kristne legender rediger

Som far til Konstantin den store og den betydningen han fikk for framveksten av den kristne kirke, dannet det seg en rekke kristne legender rundt Konstantius' minne. Eusebius av Cæsareas Vita Constantini (Konstantins liv) hevder at Konstantius selv var en kristen som lot som han var en hedning, og mens han var cæsar under Diocletian deltok han ikke i keiserens forfølgelser.[45] Hans første hustru Helena hevdet å ha funnet det sanne kors.[46][47]

Britiske legender rediger

Konstantius' aktiviteter i Britannia ble husket i middelalderens walisiske legender, skjønt disse forvekslet jevnlig hans familie med familien til den senere vestromerske keiser Magnus Maximus (335–388), og som det også ble sagt ble gift med en sankt Elen (walisisk: Elen Luyddog, engelsk: Helen) og var far til en sønn ved navn Konstantin mens han var i Britannia. Den engelske middelalderhistorikeren Henry av Huntingdon (død 1160), som skrev Historia Anglorum («Historien om engelskmennene»), identifiserte Konstantius' hustru Helen(a) som britisk.[48] Den beryktede mytologen Geoffrey av Monmouth (død ca. 1155) hevdet gjentok denne påstanden i Historia Regum Britanniae («Historien om kongene i Britannia») fra 1136. Geoffrey fortalte at Konstantius ble sendt til Britannia av senatet etter at Asclepiodotus (her framstilt som en britisk konge) var blitt veltet av kong Coel Hen fra Camulodunum (Colchester). Coel underkastet seg Konstantius og sa seg villig til å betale tributt til Roma, men døde kun åtte dager senere. Konstantius giftet seg med hans datter Helena og ble konge av Britannia. Han og Helena fikk en sønn ved navn Konstantin som overtok tronen av Britannia etter at hans far hadde dødd i York 11 år senere.[49] Disse fantasifulle fortellingene har ingen historisk verdi. Faktisk hadde Konstantius skilt seg fra den historiske Helena før han dro til Britannia.

Tilsvarende nevner Historia Brittonum («Britonenes historie»), tradisjonelt tilskrevet en Nennius,[50] en gravstein med innskriften «Konstantius, keiser som fortsatt var å se på 800-tallet i Segontium (nær dagens Caernarfon i Wales). Historikeren David Nash Ford har tilskrevet monumentet til Konstantin, den antatte sønnen av Magnus Maximus og Elen, som det ble sagt hersket over området før de irske invasjonene.[51]

Referanser rediger

  1. ^ Constantine the Great (Gaius Flavius ​​Valerius)[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ ESBE/Constantine the Great[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Dalmatius[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c Southern, Patricia (2001): The Roman Empire from Severus to Constantine, s. 147
  5. ^ «Marcus Flavius Valerius Constantius», «Valerius Constantius», «Gaius Valerius Constantius», og «Gaius Fabius Constantius» har blitt funnet i inskripsjoner, men Aurelius Victor (Caes 39:24) har underforstått antydet at det kan ha vært «Julius Constantius»
  6. ^ χλωρός, Wiktionary
  7. ^ Tooke, William (1798): A new and general biographical dictionary. G. G. and J. Robinson. s. 69. Sitat: «Constantius, who from his pale complexion had acquired the denomination of Chlorus».
  8. ^ Hanson, W.S. (2002): «Roman campaigns north of the Forth-Clyde isthmus: the evidence of the temporary camps» Arkivert 5. september 2018 hos Wayback Machine. (PDF), Universitetet i York
  9. ^ Historia Augusta: Life of Claudius 13
  10. ^ Southern (2001), s. 172
  11. ^ a b Jones (1971), s. 227
  12. ^ a b c Potter (2004), s. 288
  13. ^ a b Jones (1971), s. 228
  14. ^ Historia Augusta, Life of Probus 22:3
  15. ^ Odahl, Charles Matson (2004): Constantine and the Christian Empire. New York: Routledge,. s.16
  16. ^ Potter (2004), s. 280
  17. ^ a b Southern (2001), s. 142
  18. ^ a b c DiMaio (1996): «Constantine I Chlorus»; Canduci (2010), s. 119
  19. ^ Potter (2004), s. 288; Canduci (2010), s. 119
  20. ^ a b Southern (2001), s. 145
  21. ^ Birley (2005), s. 382
  22. ^ Birley (2005), s. 385
  23. ^ a b Southern (2001), s. 149
  24. ^ Birley (2005), s. 387
  25. ^ a b Southern (2001), s. 150
  26. ^ Birley (2005), s. 388
  27. ^ Aurelius Victor: Liber de Caesaribus, 39
  28. ^ Potter (2004), s. 292
  29. ^ Birley (2005), s. 393
  30. ^ Birley (2005), s. 405
  31. ^ Eutropius: Breviarum 9.23
  32. ^ «Battle of the Third Century AD», UNRV History
  33. ^ a b c d Southern (2001), s. 152
  34. ^ Birley (2005), s. 373
  35. ^ Potter (2004), s. 339; Southern (2001), s. 168
  36. ^ Potter (2004), s. 344
  37. ^ Potter (2004), s. 340
  38. ^ Potter (2004), s. 342
  39. ^ Southern (2001), s. 169; Canduci (2010), s. 119
  40. ^ Southern (2001), s. 170; Eutropius: Breviarum 10.1; Aurelius Victor: Epitome de Caesaribus 39; Zosimus: Historia Nova 2
  41. ^ Birley (2005), s. 406
  42. ^ Potter (2004), s. 346
  43. ^ Eutropius: Breviarum 10.1–2; Canduci (2010), s. 126
  44. ^ Eutropius (historiker): Breviarum 9.22; Zosimus: Historia Nova 2; Exerpta Valesiana 1.2
  45. ^ Eusebius: Vita Constantini 1.13–18
  46. ^ Birley, A.R.: St. Helena, Discoverer of the True Cross (250-330) (PDF), Brown University
  47. ^ Saunders, William (2005): St. Helena and the True Cross, Catholic Education Resource Center
  48. ^ Henry av Huntingdon: Historia Anglorum 1.37
  49. ^ Geoffrey av Monmouth: Historia Regum Britanniae 5.6
  50. ^ Nennius (tilskrevet.), Theodor Mommsen (red.): Historia Brittonum. Skrevet etter 830 e.Kr. Latinsk tekst på Wikisource.
  51. ^ Ford, David Nash (2000): «The 28 Cities of Britain» Arkivert 15. april 2016 hos Wayback Machine., Britannia.

Litteratur rediger

Primære kilder
Sekundære kilder
  • Birley, Anthony (2005): The Roman Government in Britain, Oxford University Press, ISBN 978-0-19-925237-4
  • Canduci, Alexander (2010): Triumph & Tragedy: The Rise and Fall of Rome's Immortal Emperors, Pier 9, ISBN 978-1-74196-598-8
  • DiMaio, Robert (1996): «Constantius I Chlorus (305–306 A.D.)» i: De Imperatoribus Romanis.
  • Jones, A.H.M., Martindale, J.R. (1971): The Prosopography of the Later Roman Empire, Vol. I: AD260-395, Cambridge University Press
  • Potter, David Stone (2004): The Roman Empire at Bay, AD 180-395, Routledge
  • Southern, Patricia (2001): The Roman Empire from Severus to Constantine, Routledge

Eksterne lenker rediger


   Romersk keiser   
Konstantinske dynasti
Forgjenger:
Diokletian
Maximianus 		286–305
Medkeiser(e):
Galerius (305-306) 		Etterfølger:
Flavius Valerius Severus
Galerius
Romerriket
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Konstantius_I_Klorus&oldid=24227066»