Avitus
Avitus (latin: (Marcus Maecilius) Flavius Eparchius Avitus Augustus;[2] født ca. 380/395[3], død etter 17. oktober 456 eller i 457) var vestromersk keiser fra 8. eller 9. juli 455 og fram til 17. oktober 456. Han var en senator og offiser av høy rang i både den sivile og militære administrasjonen, foruten også biskop av Piacenza etter sitt fall.
| Avitus | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 395[1] Clermont-Ferrand | ||
| Død | 457 Myrdet | ||
| Beskjeftigelse | Prest, politiker | ||
| Embete |
| ||
| Far | Agricola | ||
| Søsken | Q12279910 | ||
| Barn | Papianilla Ecdicius Agricola | ||
| Nasjonalitet | Romerriket | ||
| Gravlagt | Brioude | ||
| Navn som keiser: | (Marcus Maecilius) Flavius Eparchius Avitus Augustus | ||
| Regjerte | 9. juli 455–17. oktober 456 | ||
| Forgjenger | Petronius Maximus | ||
| Etterfølger | Maiorianus | ||
Se også liste over romerske keisere | |||
Som en gallo-romersk aristokrat motsatte han seg at det vestromerske riket ble redusert til Italia alene, både politisk og fra en administrativ synsvinkel. Av denne grunn innførte han flere galliske senatorer i den keiserlige administrasjon; denne politikken ble motarbeidet av senatoraristokratiet og av folket i Roma, som hadde lidd fra angrep og herjinger av byen av vandalene i 455.
Avitus etablerte et godt forhold til vestgoterne, i særdeleshet med deres konge Teoderik II, som ble hans venn og utropte Avitus som keiser. Muligheten av en sterk og nyttig allianse mellom vestgoterne og romerne endte imidlertid da Teoderik invaderte romersk Hispania og deretter nektet å hjelpe Avitus mot opprørske generaler som avsatte ham. Ricimer og Maiorianus beseiret Avitus, avsatte ham og tvang ham til å bli biskop av Piacenza.[4][5]
Omstendighetene om hans død er usiker; han døde i 457 eller slutten av 456, kort tid etter sin avsettelse, og ble gravlagt ved Brioude i Gallia.[6]
Referanser rediger
- ^ Autorités BnF, oppført som Eparchus Avitus, BNF-ID 16297397x[Hentet fra Wikidata]
- ^ CVR-08, 20823: Locus Geronti presb(yteri) / depositus XIIII Kal(endas) Iul(ias) / cons(ulatu) Eparchi Aviti.
- ^ Avitus ble utnevnt til sin første politisk oppgave en gang rundt 420. Sidonius Apollinaris beskrev ham som en iuuenis, en «ungdom», på denne tiden, og var da antagelig mellom 30 og 45 år gammel. For iuuenis som en alderskategori, se Gillet, Andrew (1995): «The Birth of Ricimer» i: Historia: Zeitschrift für Alte Geschichte, 44 (3), s. 383 note 23.
- ^ «Marcus Maecilius Flavius Eparchius Avitus (died AD 455)», Roman Empire
- ^ Clay, John Henry (2015): At the Ruin of the World, Hachette UK
- ^ Murray, Alexander C. (2015): A Companion to Gregory of Tours, BRILL, s. 13
Litteratur rediger
- Jones, Arnold Hugh Martin; Martindale, John Robert; Morris, John (1992): «Eparchius Avitus 5» i: Prosopography of the Later Roman Empire, 2, Cambridge University Press, ISBN 0-521-20159-4, s. 196–198.
- Mathisen, Ralph W.: «Avitus (9/10 July 455 – 17/18 October 456)», De Imperatoribus Romanis
- Randers-Pehrson, Justine Davis (1983): Barbarians and Romans: The Birth Struggle of Europe, A.D. 400–700, Norman University of Oklahoma Press, s. 251.
Eksterne lenker rediger
- (en) Avitus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Kapittel XXXVI Arkivert 30. september 2007 hos Wayback Machine. i Edward Gibbons The History of the Decline and Fall of the Roman Empire
- Latinsk tekst til Sidonius' carmen