Wikipedia

Kongeriket Soissons

Kongeriket Soissons, eller besittelsen Soissons,[1] viser innen historiografien til en reststat i Vestromerriket i det nordlige Gallia, beliggende mellom elvene Somme og Seinen. Den varte i rundt tretti år i senantikken. Herskerne av denne reststaten, mest kjent er den siste herskeren Syagrius, ble omtalt som «konger av romerne» (latin: rex Romanorum) av de germanske folkene som omga Soissons, og som ble identifisert som Regnum Romanorum, «romernes kongerike», av den vestgotiske historikeren Gregorius av Tours. Om denne tittelen faktisk ble benyttet av Syagrius selv er ukjent. Han hevdet å styre en romersk provins og ikke en stat uavhengig fra den sentrale keiserlige autoritet i Italia, eller ble gitt til ham av germanere som omga hans rike på tilsvarende vis som de refererte til sine egne ledere som konger er ikke kjent.[2]

Besittelsen eller kongeriket Soissons innenfor Gallia, anslagsvis utstrekning 476.

Framveksten av besittelsen begynte da keiser Majorianus (457–461) utnevnte Aegidius som magister militum, general/guvernør, for romerske Gallia. Da Majorianus ble drept på ordre av Ricimer i 461, opprettholdt Aegidius sitt eget styre i levningene av romerske Gallia. Dette ble kjent som besittelsen eller kongeriket Soissons. I kaoset av samtidige Gallia opprettholdt han sin makt mot frankere i øst og vestgotere i sør; hans forhold til de innfødte og romersk-britonere i Bretagne kan ha vært vennligsinnet. Aegidius døde i 464 eller 465. Hans sønn Syagrius fortsatte hans styre. I 486 tapte Syagrius slaget ved Soissons til den frankiske kong Klodvig I, og besittelsen ble deretter kontrollert av frankerne.

Historie rediger

 
Kongeriket til Syagrius (nordvest) innenfor Vestromerriket (blå). Markert i rødt, Østromerriket.

Besittelsen eller kongeriket Soissons har sin opprinnelse i styret til den vestromerske keiser Majorianus (457–461) da denne utnevnte Aegidius til magister militum av de galliske provinsene. De gjenværende romerske områdene i Gallia i nordvest var forbundet med de romerske besittelsene i Auvergne, Provence og Languedoc, som igjen var knyttet til Italia. Under Majorianus’ styre ble denne korridoren underlagt og annektert av germanske stammer som okkuperte Gallia. De avskar effektivt Aegidius og hans romerske borgere fra resten av Vestromerriket.[3] Majorianus og Aegidius hadde gjenvunnet romersk posisjon i det meste av Gallia, men med Majorianus’ død i 461 ble den romerske posisjonen i sentrale og sørlige Gallia forvitret. Disse provinsene ble underlagt av vestgoterne og burgunderne i årene 462-477, og etterlot de gjenværende romerske områdene i Gallia isolert.

Aegidius allierte seg med alanerne og med Kilderik I, konge av saliske frankere i Tournai, og hjalp dem til å beseire vestgoterne ved Orléans i 463. I henhold til Gregorius av Tours, styrte Aegidius selv frankerne under tiden da Kilderik var forvist, men han kom senere tilbake fra forvisningen. Det er mulig at gemitus Britannorum, «britonernes gråt»,[4] som refererte romersk-britoneres bønn om hjelp mot nordlige invasjoner etter at det romerske militæret hadde forlatt romersk Britannia, faktisk var adressert til Aegidius. Romerne kunne uansett ikke hjelpe og folket i Britannia var etterlatt til å klare seg selv.[5]

Aegidius fortsatte å styre sitt område fram til han døde ved Somme i 464, enten ved forgiftning eller ved vold. Han kan ha blitt myrdet på ordre av en av Kilderiks fiender. Hans comes Paulus av Angers ble myrdet ikke lenge etterpå, muligens i samme kampanje. Ved det tidspunkt tok Aegidius’ sønn Syagrius hans plass som hersker. Syagrius styrte ved å benytte tittelen dux, en provinsiell militær kommandant, men de omliggende germanske stammene refererte til ham som «konge av romerne», derav et av tilnavnene for hans enklave.[6] I 476, under styret til Syagrius, aksepterte ikke kongeriket Soissons det nye styret til Odoaker, som hadde avsatt den siste vestromerske keiseren tidligere dette året. Mens både Syagrius og Odoaker sendte budbringere til Østromerriket i Konstantinopel, valgte den østromerske keiser Zenon å tilby legitimitet til Odoaker, og overså Syagrius. Kongeriket Soissons aksepterte ikke Odoaker og kuttet alle bånd til Italia, og hadde heller ingen andre nedtegnet kontakter med Østromerriket. Selv etter 476 fortsatte Syagrius å opprettholde at han kun styrte en romersk provins. Besittelsen Soissons var i all praktisk henseende en uavhengig region.[3]

Kilderik døde en gang rundt 481 og hans sønn Klodvig I ble frankernes konge. Klodvig hadde ikke det samme personlige forholdet til Syagrius som faren og startet en kontinuerlig krig med Syagrius og Soissons. Gradvis tok han kontrollen over områdene som var underlagt Syagrius’ autoritet. I det siste slaget mellom dem, slaget ved Soissons i 486, ble Syagrius beseiret. Mange historikere har betraktet det som Klodvigs største seier.[7] Syagrius flyktet til den vestgotiske kong Alarik II, men frankerne truet med krig om ikke Syagrius ble utlevert til dem. Vestgoterne sendte ham tilbake til Klodvig som henrettet ham i 486/487.[3][6][8]

Klodvig styrte frankerne fram til sin død i 511. Da han døde ble Frankerriket delt inn i fire kongeriker, et for hver av hans sønner. Klotar I fikk det området som tidligere var blitt styrt av Syagrius. Klotar hadde selv blitt født i Soissons et tiår før Syagrius’ død. Ved dyktig diplomati, krigshissing og drap på sine slektninger ble Klotar konge over hele Gallia ved 555.[6] Da Klotar døde i 561 ble Frankerriket delt i tre kongeriker, et for hver av hans sønner. Det vestlige kongeriket Neustria fortsatte å bli styrt fra Soissons fram til alle frankere atter ble forent under Klotar II i 613. Med unntak for perioden 639-673, da det ble en deling mellom Neustria og Austrasia, forble frankerne forent fram til traktaten i Verdun i 843.

Hæren rediger

Da Aegidius ble utnevnt magister militum av Gallia av keiser Majorianus, tok han kontroll over de gjenværende troppene i Gallia. I henhold til den østromerske skribenten Priskos, kommanderte både Aegidius og Syagrius det han kalte «store styrker».[3] Ved et tidspunkt skal Aegidius og/eller Syagrius ha truet Vestromerriket med en invasjon av Italia om ikke riket aksepterte deres anmodninger. Deres styrker ga også effektiv motstand til den militære makten til det vestgotiske rike beliggende sør og vest for Soissons. Det er imidlertid ingen tallmateriale tilgjengelig som gjør det mulig å bedømme den totale styrken på deres tropper. Da Soissons klarte å eksistere i tretti år er det mulig at styrken var størst i den første halvdelen av den epoken, men ble svakere i siste halvdel under presset fra frankerne og etterhvert som det besittelser ble færre.

Referanser rediger

  1. ^ MacGeorge, Penny (2002): Late Roman Warlords, Oxford University Press, ISBN 0-19-925244-0, s. 111–113
  2. ^ Fanning, S. (1992): «Emperors and empires in fifth-century Gaul», i: Drinkwater, John; Elton, Hugh: Fifth-Century Gaul: A Crisis of Identity? Cambridge: University Press, s. 288-297
  3. ^ a b c d MacGeorge, Penny (2002): Late Roman Warlords, ISBN 978-0-19-925244-2.
  4. ^ Fullstendig ordlyd, Agitio ter consuli gemitus Britannorum, betegnelsen av den siste appell som britonerne sendte til romersk militære om hjelp mot piktiske og skotske angrep. Appellen er første gang omtalt av Gildas i hans De Excidio et Conquestu Britanniæ
  5. ^ Alcock, Leslie (1971): Arthur's Britain, nyutgivelse av Penguin 2002, s. 107. Sitat: «Agitius is most reasonably identified with Aegidius... but Aegidius was never a consul.»
  6. ^ a b c Bussey, George Muir; Gaspey, Thomas; & Burette, Théodose (1850): A History of France and of the French People. W.S. Orr and Company, s. 52
  7. ^ Frassetto, Michael (2003): Encyclopedia of barbarian Europe, ABC-CLIO, ISBN 978-1-57607-263-9, s. 126
  8. ^ Bély, Lucien; Moyon, Angela (2001): The History of France. Editions Jean-paul Gisserot, ISBN 978-2-87747-563-1, s. 16

Eksterne lenker rediger

(en) Kingdom of Soissons – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kongeriket_Soissons&oldid=23490933»