Romersk-britonsk kultur

Romersk-britisk kultur er den kultur som oppsto i romersk Britannia under Romerriket som følge av den romerske erobring i 43 e.Kr. og opprettelsen av den romerske provinsen Britannia. Kulturen oppsto som en sammensmeltning av den importerte romerske kulturen med den innfødte, stedegne britiske eller britonske, et folk som snakket et keltisk språk og tilsvarende skikker. Kulturen utviklet seg fram til begynnelsen av 400-tallet da den romerske hæren og administrasjonen trakk seg ut av Britannia. Forskere som Christopher Snyder mener at i løpet av 400- og 500-tallet – omtrentlig år 410 da de romerske legionene trakk seg ut og til år 597 da Augustin av Canterbury og hans misjonærer kom – var det i denne tiden bevart en aktiv subromersk kultur som overlevde angrep fra angelsaksere og faktisk brukte en dialektpreget latin i sin skriving.

Relativ grad av romanisert kultur basert på arkeologisk materiale. Den var størst i sørøst, strakte seg vest og nord i mindre grad. Ved for en linje ved utløpet av elven Humber og til utløpet av elven Severn, og inkludert Cornwall og Devon, var tilpassing til romersk kultur minimal eller ikke-eksisterende.

Romernes ankomst

Romerske tropper, bestående hovedsakelig fra de nærmeste germanske provinsene, invaderte britonisk-keltisk land i 43 e.Kr. i det som i dag er England. Det skjedde under styret til keiser Claudius. I løpet av de neste få årene ble provinsen Britannia opprettet, til sist omfattet det hele det landområdet som i dag er England, foruten Wales og deler av Skottland. Tusener av romerske forretningsmenn og myndighetspersoner bosatte seg med sine familier i Britannia. Romerske tropper fra over hele Europa så langt unna som Spania, Syria og Egypt, men hovedsakelig fra de germanske provinsene som dag utgjør Nederland, Belgia og den tyske vestlige regionen Rhinland ble stasjonert i romerske byer og mange av dem giftet seg med lokale britonere. Denne prosessen omformet Britannias kulturer og religioner, mens flertallet av befolkningen forble hovedsakelig britonsk, men med et romersk levevis.

Cogidubnus' inskripsjon i Cirencester.

Romersk Britannia ble omformet på romersk vis. Rette, brosteinsbelagte veier ble bygget som omformet kommunikasjonen over land, og forble i bruk i århundrer. Handel med kontinentet økte. Byer utviklet seg som senter for administrasjon, militære og handel, viktigst var den største, hovedstaden Londinium, som utviklet seg ved det laveste stedet hvor det var mulig å bygge en bro over Themsen. Regionale hovedsteder var Eboracum (York), Lindum (Lincoln) og Corinium (Cirencester). Mange bosetninger utviklet seg fra eksisterende, som latiniserte navn med britonsk rot antyder i stedsnavnet Eboracum i nordlige England. Det meste av Britannia forble likevel rural. Grovt regnet 80 prosent av befolkningen levde i rundt 100 000 små bosetninger preget av jordbruk. Det var rundt 2000 villaer, eiendommer og gods av varierende størrelse konsentrert hovedsakelig i sørøst. Bare rundt 20 til 30 av disse villaene var palassaktige og som tilhørte en liten patrisisk samfunnsklasse av tjenestegjørende og pensjonerte romerske myndighetspersoner og soldater, og til en romerifisert, innfødt rikmannsklasse og adel som hadde beholdt arveretten til forfedres landområder. Mindre villaer tilhørte kanskje familier som enten var innenlandske eller kom utenfor Britannia, men som hadde tilpasset seg romersk levevis.

Senere ble Britannia uavhengig av resten av Romerriket for et antall år av politisk uro i Europa, først som en del av det galliske riket, tjue år senere under tronranerne Carausius og Allectus.

Kristendommen kom til Britannia på 200-tallet. En tidlig figur var Alban, som i henhold til tradisjonen ble martyr i nærheten av den romerske byen Verulamium på det sted som nå har fått navn etter helgenen, St. Albans, noen mil nord for London. Det skjedde under styret til keiser Decius.

Romersk statsborgerskap

Funn av romerske mynter som klart viser områder med størst kulturell «romanisering» og tilstedeværelse.

Et aspekt av den romerske innflytelsen i britonsk liv var innvilget romersk statsborgerskap. I begynnelsen ble statsborgerskap gitt meget selektivt: til rådsmedlemmer av bestemte samfunnsklasser i byene; til veteraner, enten legionærer eller hjelpesoldater i egne enheter; og til et antall innfødte hvis beskyttere skaffet dem borgerskap. En del lokal britonske småkonger, som Togidubnus, mottok statsborgerskap på dette vis, og tok det romerske navnet Tiberius Claudius Cogidubnus. Hans belønning for å støtte romerne var muligens det store palasset ved Fishbourne. Antallet borger økte gradvis etter hvert som folk arvet borgerskap og flere innrømmelser ble gitt. Til sist i 212 var alle, unntatt slaver og frisatte slaver, gitt borgerskap ved Constitutio Antoniniana.

Andre innbyggere som ikke hadde statsborgerskap, som Peregrini, fortsatte å leve under lovene til deres forfedre. En peregrinus var en romersk betegnelse som ble benyttet fra 30 f.Kr. og fram til 212 e.Kr. for en fri undersått i provinsene som ikke var romersk borger. De som ikke hadde statsborgerskap kunne ikke eie land med en latinsk tittel, ikke tjenestegjøre som legionær i hæren, men kunne fungere i en enhet av støttetropper, og eventuelt bli romersk borger ved utskrivning. Det store flertallet av innbyggerne, rundt 80 prosent, var bønder som var knyttet til sin jord, og statsborgerskap ville ikke endre deres dagligliv uansett.

Slutten på romersk styre

Statue av Gigdas.

Mot slutten av 300-tallet ble Romerriket stadig mer svekket konstante fraksjonskonflikter og drap i makteliten, militærkupp, blant annet fra militæret i Britannia, og parret med økonomisk nedgang, epidemiske sykdommer, og ukontrollerbar folkevandring av barbariske stammer som stanget mot Romerrikets ytre grenser. Riket begynte å fragmentere i mindre riker som ble styrt av krigsherrer.

Britannia var en av de mest lojale provinsene i Romerriket fram til dets nedgang. Grunnet barbarenes invasjoner av de romerske grensene ble det indre presset økt. Til sist beordret keiser Honorius troppene i Britannia til kontinentet for å kjempe mot barbarene. Konstantin III gjorde opprør mot Honorius og tok troppene til Gallia, men ble senere anerkjent som medkeiser.

Etter at romerne forlot Britanna ble de gjenværende romersk-britonerne bedt av Honorius til å «se til sitt eget forsvar». En skriftlig bønn fra Britannia ble rettet til general Flavius Aëtius, kjent som «det britiske stønn», gemitus Britannorum, nedtegnet av Gildas i hans verk De excidio et conquestu Britanniae («Om ødeleggelsen og erobringen av Britannia»). Romerne kunne ikke hjelpe dem. Den romerske hæren hadde forlatt Britannia for godt.

Den post-romerske perioden

Det britonske bosetningene og utvandringen på 500-tallet.

I de tidlige stadiene på lavlandet og i byene kan det ha vært en form for organisering eller «råd», og biskopen i London synes å ha spilt en viss rolle, men landet var delt politisk da tidligere soldater, leiesoldater, adel, myndighetspersoner forsøkte å slå seg opp og etablere autoritet. Da det romerske pengesystemet opphørte, smuldret også det som var romersk administrasjon opp. Bander plyndret de områdene som ikke kunne forsvare seg. Hva man kan se fra de arkeologisk materiale er en mangle på romerske hverdagsobjekter fra denne epoken, men det kan bety at handelen med utlandet smuldret opp. Den romerske overklassen og romerifiserte britonere hadde gjort seg avhengig av importerte luksusvarer, og varige materiell kultur som keramikk, glass og metall var det første som ble rammet av sammenbruddet i samfunnet. Den tradisjonelle kunnskapen og industrien for selv å produsere disse varene manglet. Antagelig ble disse erstattet av mindre varige objekter av tre, lær og tekstiler, som krevde mindre teknisk kunnskap å produsere, men som ikke lar seg lett lese i det arkeologiske materialet. I løpet mindre enn en generasjon falt Britannia tilbake til de system som fra før den romerske invasjonen. Kristendommen smuldret opp og ble erstattet av hedensk praksis. Gamle bygdeborger, slik som Cadbury Hill i Somerset, ble igjen okkupert.

Med unntak av Gildas’ moralsk tekst, skrevet et hundre år etter hendelsene, er det mangel på skriftlig dokumentasjon, men det har blitt funnet få spor i de arkeologiske materialer som støtter en betydelig konflikt som Gildas har beskrevet, hvor befolkningen ble jaget mellom havet og barbarer, druknet eller drept. Det var åpenbart en befolkningsnedgang som siden ble utjevnet ved en germansk innvandring. Den gjenværende befolkningen, uten en sentralisert administrasjon nødvendig til å bygge veier og basilika, og handel for å skaffe eksotiske varer, er de spor etterlatt i landskapet få. Det store flertallet av strukturene må ha vært av tre og tømmer, torv, og halmtak, som ikke har etterlatt seg spor.

Levningene av forsvarverket i Tintagel.

Et unntak finnes i Tintagel i nordlige Cornwall. En befestning på halvøya tilstøtende til landsbyen ved samme navn var bosatt i den romersk-britonske tiden. Dagens festning er fra overbygg av normannerne i middelalderen. En rekke gjenstander er funnet fra den post-romerske tiden, men ingen struktur fra romersk tid er blitt påvist. Før den normanniske festningen var det mindre massive steinbygg, men i hallene var det fortsatt benyttet importert høykvalitetskeramikk, og luksusvarer som krydder og vin. Utgravninger har påvist et mangfold av østromerske (bysantinske) varer, det største funnet utenfor verden rundt Middelhavet fra denne epoken. I Cornwall var det fortsatt en viss kontakt med den antikke verden for en tid.

For resten av landet kan utviklingen ført til at det oppsto to fraksjoner, en romersk-britonsk fraksjon (som fortsatt betraktet seg selv som «romere») og en «uavhengig» fraksjon. En leder som er kjent ble kalt for Vortigern (skjønt navnet kan ha vært en tittel), omtalt av Gildas. Invasjoner fra piktere i nord og skotere (scotti) fra Irland tvang befolkningen til søke hjelp fra germanske stammer. Disse germanerne, bestående av stammer som anglere, saksere, frisere og andre, i ettertid kalt for angelsaksere, begynte å bosette seg. En del britonere utvandret til Bretagne, hvilket det nå franske området fortsatt minnes i stedsnavnet, og en del utvandret kanskje videre til Gallaecia i hva som nå er nordlige Spania. Det er uansett klart at angelsakserne hadde tatt kontroll over østlige England i løpet av 400-tallet, og ved midten 500-tallet ekspanderte de inn i Midtland, og ved 600-tallet videre sørvest og nord i England. De områdene som ikke ble erobret eller direkte berørt, deler av sørlige Britannia og Wales, beholdt en del av deres romersk-britonske kultur, hovedsakelig kristendommen.

Litteratur

• Jones, Michael (1996): The End of Roman Britain. Ithaca: Cornell University Press
• Myres, John (1960): «Pelagius and the End of Roman Rule in Britain» i: Journal of Roman Studies, 50, s. 21–36.
• Myres, J.N.L. (1986): The English Settlements, Oxford: Clarendon Press
• Pollard, Justin (2005): Seven Ages of Britain, Hodder
• Pryor, Francis (2004): Britain AD: a Quest for Arthur, England and the Anglo-Saxons. London: Harper Collins ISBN 0-00-718186-8
• Radford, C. A. Ralegh (1939): Tintagel Castle. London: H.M.S.O., opptrykk av English Heritage 1985
• Tombs, Robert (2015): The English and Their History, London: Penguin Books
• Thomas, Charles (1993): Tintagel: Arthur and Archaeology. London: English Heritage

Eksterne lenker

• The Romans in Britain
• The Plague that made England
• Ethnic and cultural consequences of the war between Saxons and romanised Britons