Lex Urbye

Lex Urbye var det populære navnet på et lovutkast som ble lagt frem av den norske justisministeren Andreas Urbye i 1917, under første verdenskrig. Det var et ukast til en lov «angående straf for visse handlinger under den nuværende krig», og gjaldt først og fremst en innskrenkning av trykkefriheten. Den som ble dømt for å skrive noe som kunne skade Norges forhold til et fremmed rike, skulle kunne straffes med bøter og fengsel. Lovforslaget vakte stor motvilje i opinionen. Det opprinnelige lovutkastet ble trukket tilbake, men også et kompromissforslag ble avvist i Odelstinget 12. april 1917. Som følge av dette nederlaget gikk justisminister Urbye av.

Andreas Urbye

NavnRediger

Lovutkastet ble oppkalt etter justisminister Urbye med en etterligning av romernes navnelovgivning. De romerske lovene ble nemlig oppkalt etter opphavsmannen (lex er latin for «lov»). Lex Claudia var for eksempel oppkalt etter Quintus Claudius. Lex Urbye betyr altså «Urbyes lov». I norsk historie har også andre lover og lovforslag blitt oppkalt etter opphavsmannen på samme måte, slik som Lex Mowinckel og Lex Thagaard.

BakgrunnRediger

Hovedartikkel: Norge under første verdenskrig

Norge var nøytralt under første verdenskrig og måtte søke å balansere mellom de krigførende maktenes ønsker. Etter hvert som krigen trakk i langdrag, ble dette stadig vanskeligere. Et av områdene som voldte den norske regjeringen under Gunnar Knudsen problemer, var de norske avisenes omtale av de krigførende maktene. Da Morgenbladet under redaktør C. J. Hambro skrev en rekke kritiske artikler om det britiske kullforbudet i januar 1917, krevde den britiske utenriksministeren Arthur Balfour for eksempel at den norske regjeringen skulle reise tiltale mot Morgenbladet eller komme med en beklagelse. Avisene fordømte også de tyske ubåtsenkningene i kraftige ordelag. Flere ganger førte skriverier i norske aviser til diplomatiske protester fra de krigførende maktene.

Lovutkastet legges fremRediger

Andreas Urbye hadde vært medlem av regjeringen helt fra begynnelsen i 1913, først som arbeidsminister. I 1916 ble han utnevnt til justisminister etter Lars Abrahamsen. Under Urbyes ledelse la justisdepartementet i mars 1917 frem et utkast til lov «angående straf for visse handlinger under den nuværende krig» (odelstingsproposisjon nr. 19, 1917). Denne loven skulle egentlig være et tillegg til en lov om salg og eksport av matvarer. Hambro antok at lovforslaget var en direkte følge av den britiske regjeringens klage over Morgenbladet.[1] Lovutkastets § 9 bestemte at den som «offentlig søker at ophidse til hat mot et fremmed land, dets overhode eller gesandt her i riket, på en måte som kan virke forstyrrende på det venskabelige forhold til vedkommende land, straffes med indtil 100 000 kroner i bot, samt indtil 2 års fengsel». I § 10 ble det fastsatt straffer for å røpe hva som ble sagt i hemmelige møter i stortinget. Lovutkastet, som fikk kallenavnet «Lex Urbye», ville altså representere et inngrep i den norske trykkefriheten dersom det ble vedtatt.

Lovutkastets behandling i stortingetRediger

Stortingets justiskomité, hvor Johan Castberg (Arbeiderdemokratene) var formann, innstilte på forkastelse av § 9. Dessuten lot komitéen samtlige paragrafer i lovutkastet omarbeide. Deretter kom saken for i odelstinget 12. april 1917. Med unntak av de mest trofaste regjeringsvennene innenfor Venstre var lovutkastet upopulært både på høyre og venstre fløy. Hovedtalerne i debatten var Castberg og Edvard Hagerup Bull (H). På grunn av motstanden trakk Urbye det opprinnelige lovutkastet og la frem et kompromissforslag, men ved avstemningen ble dette nedstemt med 66 mot 22 stemmer. Etter nederlaget gikk Urbye av som justisminister og ble etterfulgt av Otto Blehr.

OpinionenRediger

Da lovutkastet ble fremlagt, vendte hele den norske pressen seg mot det, også regjeringens organ Norske Intelligenssedler. Det akademiske kollegium vedtok enstemmig en uttalelse om at «slike undtagelseslover betegner et brudd på de frihetsprinsipper som måskje nettop i vanskelige tider kan bli av største verdi for landet».[2] Norsk Presseforbund holdt et ekstraordinært landsmøte i anledning lovforslaget, hvor Michael Puntervold fordømte utkastet som en forhånelse mot norsk presse. C. J. Hambro kalte det i ettertid «det mest nedslående lovforslag som noensinne er fremlagt i en uavhengig demokratisk stat»[3] I en leder i Morgenbladet sto det: «Norge har i den foreliggende situation ett vaaben: sin uavhengige presse og dens ytringsfrihet. Det er landets store klo[4], og den foreslaar hr. Urbye at vi skal smyge av os. Det er hans egen opfindelse. I intet andet land har man holdt den fremgangsmaate for at være klok eller ønskelig.»[5]

ReferanserRediger

  1. ^ Hambro (1958), s. 207–208.
  2. ^ Vogt (1938), s. 188.
  3. ^ Hambro (1958), s. 207.
  4. ^ Henspiller på en epistel av Nils Kjær.
  5. ^ Hambro (1958), s. 209.

KilderRediger

  • Det Norske Storting gjennom 150 år, bind IV. Oslo: Gyldendal, 1964
  • Christensen, Chr. A. R.: Fra verdenskrig til verdenskrig. Oslo: Aschehoug, 1961. Bind VIII av Vårt folks historie
  • Hambro, C. J.: Under den første verdenskrig. Oslo: Gyldendal, 1958
  • Kildal, Arne: Presse- og litteraturfronten under okkupasjonen 1940–1945. Oslo: Aschehoug, 1945
  • Vogt, Per: Jerntid og jobbetid. Oslo: Johan Grundt Tanum, 1938

LitteraturRediger

  • Omang, Reidar: Norsk utenrikstjeneste. Oslo: Gyldendal, 1955–59