Laura Kieler

Laura Anna Sophie Müller Kieler (født Smith Pettersen 9. januar 1849 i Tromsø, død 23. april 1932 i Ålsgårde i Danmark) var en norsk forfatter, som er kjent for sitt vennskap med Henrik Ibsen og sin tilknytning til Et dukkehjem (1879).

Laura Kieler
Født		9. jan. 1849 Tromsø
Død		23. apr. 1932 (83 år) Ålsgårde
Beskjeftigelse		Forfatter, kvinnesaksforkjemper
Far		Morten Smith Petersen
Nasjonalitet		Danmark Norge

Bakgrunn

Laura Kieler vokste opp på Øvre Lø gård i Steinkjer fra 1853, som datter av fogd/magistrat Morten Smith Petersen og hans hustru Anna Hansine Müller. Straks fogden kom til Inderøen fogderi, startet han arbeidet med å skaffe Steinkjer ladestedstatus, og kong Oscar underskrev loven om ladestedstatus 7. mai 1857. Kort tid etter fogdens død i 1872 ble han siktet for underslag, og ble dømt skyldig etter en svært lettvint rettssak.

Øvre Lø gård der fogden hadde bosatt seg med familien, fikk karakteristikken «måtelig» i 1854. Amtmannen oppnevnte et utvalg for å vurdere gården. De kom til at jorden var dårlig, skogen vanskjøttet og husene nærmest falleferdige; takene lekket, og dyrene var satt bort på en annen gård. Fogdens datter Laura fortalte om Øvre Lø at en måtte hente vannet i en brønn langt unna: «Trærne i alléen har min far plantet, liksom granhekker langsmed havegjerdet. Den veien som gikk fra Kongeveien opp til Lø gikk over den lave fryktelige myr og var så elendig, ja ufarbar, at folk som skulle til fogdkontoret knapt ville våge sine lemmer på kjøreturen. (…) Haven har min mor anlagt. Det var ikke en blomst, en busk eller et tre, der var kun sand og atter sand. Ingen grøft var gravet slik at det kunne bli avløp av «myrvannet».» Ifølge folketellingen i 1865 var Øvre Lø blitt en mønstergård. Etter Petersens nitten år på gården var gårdens verdi firdoblet.

Som barn i fogdegården hadde Laura den jevngamle Hilma Tranaas som «selskapsdame», lekekamerat og tjenestepike. Hilma ble senere gift med lensmann Carl Odin Hench i Mosvik, og Laura ga en minnebok som gave til deres datter i 1894.

Fogden hadde ingen private midler og døde fattig. Den 26. juni 1872, tre måneder etter hans død, ble det avholdt auksjon på Øvre Lø. Salg av innbo og løsøre innbrakte 650 spesidaler til amtet. Gården ble solgt på auksjon i oktober 1873. Da var Laura og hennes mor flyttet til Danmark. Advokat og stortingsmann Ole Anton Qvam skrev til Stortinget og foreslo at noe av pengene burde gå til enken og datteren, men det ble avslått. Fogden, som var utdannet jurist, hadde sett det som sitt livs oppgave å utvikle Steinkjer. «Min far brukte alle sine penger og all sin energi på Øvre Lø», skrev datteren senere, og det bekreftes av de historiske dokumentene. Etter at graven hans ble påvist, fikk historielagene i Steinkjer reist en ny gravstein til byens 150-årsjubileum i 2007.

Modell for Nora og Irene

Skikkelser i Når vi døde vågner.

Laura Kieler utga allerede 20 år gammel Brands Døtre, et Livsbillede af Lili (1869) for å berolige alle «enkle mennesker i troen», som var kommet i åndelig nød etter at Ibsen utga Brand. I sin fortelling utstyret hun Ibsen med to døtre, Maria og Helga. Alf og Agnes dør i skuespillet hans, men hos Kieler lever presten Brand videre med de to døtrene sine. Maria er den godmodiges om gir sin far en lys og forsonet alderdom. Kieler sendte boken sin til Ibsen, som rystet henne med å svare at stykket «for ham var mer estetisk enn religiøst i sin problematikk». Religionen var tilfeldig valgt for å passe inn. Men Ibsens brev inneholdt også en vennlig invitasjon til å besøke ham og familien i Dresden i 1871. Ibsens kjælenavn på Laura Kieler høres i Et dukkehjem - han kalte henne «lerkefuglen».

Hun og moren var flyttet til København i 1872, og året etter ble hun dansk gift med Victor Kieler, overlærer ved Frederiksborg lærde skole. I 1876 var Laura Kieler på vei hjem etter et lenger opphold i Italia. Underveis besøkte hun familien Ibsen i München, men traff bare Ibsens kone Suzannah. Laura Kieler betrodde henne at de hadde vært så lenge i Italia fordi mannen var syk av tuberkulose og måtte til syden for å bli frisk igjen. Et slikt opphold hadde han slett ikke råd til, men den handlekraftige Laura hadde tatt opp et lån, uten å fortelle ham det - noe en gift kvinne ikke hadde lov til. Men Victor Kieler gjenvant helsen under utenlandsoppholdet, og Laura mente hun skulle greie å tjene nok på bøkene sine til å tilbakebetale lånet. Det klarte hun ikke, og måtte ta opp enda et lån. Etter hvert ble situasjonen desperat. Hun ba derfor Ibsen om hjelp til å få utgitt en av romanene hennes, men han nektet å legge navn til en bok han mente var dårlig. Dermed kom sannheten om lånet for en dag, og Victor Kieler fantes ikke takknemlig mot sin kone. Tvert om forlangte han skilsmisse og nektet henne samvær med barna. Laura fikk et sammenbrudd og tilbrakte en måned innlagt på et psykiatrisk sykehus, etter det amtmannen i Hillerød kalte «en unødig brutal prosess». Et par år senere angret mannen seg og ba henne komme hjemme igjen, og dette godtok hun for å få være sammen med barna sine. Men så utkom Et dukkehjem i 1879, og fordi Laura Kielers historie var velkjent i København, rippet det opp i den ulykkelige fortiden hennes. Hun prøvde å få Ibsen til å skåne henne ved å gå ut med en offentlig benektelse av at hun hadde vært modell for Nora - men det ville ikke Ibsen.

I 1891 oppsøkte Laura Kieler Ibsen for siste gang og bebreidet ham at han hadde misbrukt sin kunnskap om livet hennes i Et Dukkehjem. Dette besøket anses som en viktig inspirasjonskilde til hans siste skuespill Når vi døde vågner fra 1899, om billedhuggeren Arnold Rubek og hans tidligere modell Irene. Rubek hylles for sin skulptur «Oppstandelsens dag» som Irene har stått modell for. Han gjengjeldte aldri hennes kjærlighet, men giftet seg med en annen kvinne. På et badehotell møter han Irene igjen; hun er nå skilt, har vært innlagt som sinnssyk og gir ham skylden for at livet hennes er ødelagt. Flere replikker fra Ibsens siste samtale med Kieler opptrer angivelig i stykket, og Irenes nordlandske språktrekk gjenkjennes som Laura Kielers.

Forfatterskap

Kielers romaner André fra Kautokejno (1879) og Laurekas Korhoinen (1881) har motiv fra Nord-Norge, men senere skrev hun for det meste om danske emner. Hun var særlig opptatt av danskenes situasjon i Sønderjylland. Min Broder Amtmanden om farens skjebne utkom i 1882, og skuespillet Mænd af Ære (1890) var et innspill i datidens sedelighetsdebatt ved sin skildring av en skruppelløs ung forfatters forførelse av en idealistisk kvinne. Etter å ha forlatt henne, vinner han berømmelse med sin skildring av fallet hennes - som ikke skyldes det seksuelle forholdet deres, men hennes fortvilelse over sviket hans. Historien låner trekk fra Ibsens bruk av Kieler selv som bakgrunnsmateriale da han skrev Et dukkehjem. Og Mænd af ære ergret Københavns mannlige kritikere med Georg Brandes i spissen såpass at den ene var infam nok til å signere anmeldelsen sin som «Helmer» - som en påminnelse om nettopp Laura Kielers egen tragedie.

Som foredragsholder holdt hun mer enn 1.000 foredrag, spesielt om den danske forsvarssaken og Sønderjylland, slik det skildres i romanene Sten Stensen til Stensbo og Han faldt ved Helgoland. I I en lysengels skikkelse tok hun opp pietismen som hun hadde vært vitne til i sin oppvekst i Steinkjer. Hovedpersonen Birger gjennomlever en forkvaklet oppvekst som sønn av en pietistisk prest; han blir også selv prest.

Kieler var Danmarks utsending til Den internasjonale kvinnekongressen i Chicago i 1893. Hun skrev ca. 30 litterære verk og var en ivrig debattør i kvinneorganisasjonenes tidsskrifter. I hjembyen Steinkjer er en vej opkaldt efter hende.

I ettertid

Odd Birger Grønli skrev bok om Laura Kielers liv I skyggen av Nora i 1999, med utgangspunkt i en serie radioprogrammer for NRK Trøndelag. Boka ble dramatisert som en monolog med navnet «Laura fra Lø», og ble vist på Nord-Trøndelag Teater i 2003 og med tittelen «I skyggen av Nora» på Nationaltheatret i 2008. Anitra Eriksen spilte Laura.

Inger-Margrethe Lunde har skrevet skuespillet Gi meg navnet mitt tilbake (2006) og biografien Mitt navn er ikke Nora (2009) om henne.

Legen og motstandsmannen Jørgen Kieler var en etterkommer av Laura.

Bibliografi

• 1869: Brands døtre – et Livsbillede af Lili, Cappelen, Christiania
• 1875: Skitser, Schønberg, København
• 1876: Everil, Schønberg, København
• 1879: André fra Kautokejno – en fortælling fra Ultima Thule, Schønberg, København
• 1881: Laurekas Korhoinen – en fortælling fra Ultima Thule, Schønberg, København
• 1882: Min Broder Amtmanden, Schønberg, København
• 1886: En Oppositionsmand, Schønberg, København
• 1887: Silhouetter, Milo, Odense
• 1890: Mænd af Ære, skuespill i tre akter, Cappelen, Kristiania
• 1892: I en Lysengels Skikkelse, Wroblewski, København
• 1894: Han faldt ved Helgoland, Wroblewski, København
• 1895: Paa Post!, Milo, Odense
• 1895: Festskrift udgiven i Anledning af Kvindernes Udstilling fra Fortid og Nutid i København 1895, sammen med J. Blicher-Clausen og Johanne Schørring, Odense
• 1897: Kvindernes Udstilling, Kvindernes Bygning og Dansk Kvindesamfund, udgivet i Anledning af Kammerherreinde Oxholms Aktmessige Fremstilling af Præsidentskiftet og Dansk Kvindesamfunds fem og tyve Aars Jubileum, Andersen, København
• 1901: Dit Folk skal være mit Folk – en Ægteskabssaga fra Sønderjylland, Hagerup, København
• 1903: Karen Jürgens til Egtved – en fortælling fra Sønderjylland, Hagerup, København
• 1904: Sten Stensen til Stensbo, Hagerup, København
• 1906: Hvem kastede den første Sten, Hagerup, København
• 1907: Sole – en Historie om et gammelt Hus, Hagerup, København
• 1908: Hvorfor jeg skrev «Sole», Hillerød
• 1909: Det Stenholt Gods – et Sagn fra Stormnatten 1659, Hagerup, København
• 1909: Familjen paa Skovbohus, Hagerup, København
• 1910: Højvarden, Hagerup, København
• 1910: Sønderjyske Børn efter 1864, illustrert av Luplau Janssen, Hagerup, København
• 1912: Knut Harder – Skaaningen i Dybbølskansen, Hagerup, København
• 1915: Kong Erin, Hagerup, København
• 1918: Et knippe Aks – fra den murmanske Kyst til det stille Hav, Hagerup, København

Oversatte utgivelser

• 1881: André från Kautokejno (svensk)
• 1882: André Kautokeinolainen (finsk utgave av André fra Kautokejno)
• 1899: Auf Posten! (tysk utgave av Paa Post!)
• 1901: Sinun kansasi on minun kansani (finsk utgave av Dit Folk skal være mit Folk)
• 1901: Laurekas Korhoinen (tysk utgave)
• 1904: Ditt folk skall vara mitt folk (svensk)
• 1906: Mein Volk sei dein Volk (tysk utgave av Dit Folk skal være mit Folk)

Kilder

• (da) Clausen, J.:  «Kieler, Laura Anna Sophie», i: Salmonsens konversationsleksikon, 2. utgave. Bd. XIII, København: J. H. Schultz, 1922, s. 815.
• Dette skrev kvinner. Oslo: Skolen. 1984. s. 120ff. ISBN 8257900109.