Brand

Brand er et drama i verseform av Henrik Ibsen, utgitt i 1866, om presten som stiller de aller største krav til seg selv og sine omgivelser, noe som går dramatisk ut over hans mor, kone og barn. Stykket hadde premiere i Stockholm 24. mars 1885.

Brand
Tekst		Henrik Ibsen
Sprog		Norsk
Tilblivelse		1865
Genre		Skuespill
Basert på		Episk Brand
Annen informasjon
Nettsted(er)		http://www.nb.no/ibsen, https://www.hf.uio.no/is/tjenester/virtuelle-ibsensenteret/ (norsk, engelsk)

Brand av Maurice Dumont, 1895

Tilblivelsen

Brand ble påbegynt i 1864 under tittelen «Kold», men formen Ibsen først valgte var ikke dramatisk, det ble skrevet som et langt episk dikt. (Se: Episk Brand).

I 1866 oppholdt Ibsen seg i Roma, og hadde i månedsvis kjempet med emnet «Brand» uten å få til noe. «Så gikk jeg en dag i Peterskirken, og der gikk det med en gang opp for meg en sterk og klar form for hva jeg hadde å si,» forteller han i et brev til Bjørnstjerne Bjørnson. Brand ble så å si forløst under Michelangelos kuppel, nesten som en parallell til at Ibsens dikt Bergmanden ble brukt av Georg Brandes som en karakteristikk av Michelangelo. I Brands samtale med maleren Einar manes frem et bilde av Gud slik han er fremstilt i det sixtinske kapell:

Men denne gud er ikke min!

Min er en storm, hvor din er vind,

ubøyelig, hvor din er døv,

allkjærlig, der hvor din er sløv.

I tillegg til Brand ble Peer Gynt (1867), Et dukkehjem (1879) og Gengangere (1881) skrevet i Roma.

Rollene

• Brand.
• Hans mor.
• Einar, en maler.
• Agnes.
• Fogden.
• Doktoren.
• Prosten.
• Klokkeren.
• Skolemesteren.
• Gerd.
• En bonde.
• Hans halvvoksne sønn.
• En annen bonde.
• En kvinne.
• En annen kvinne.
• En skriverkarl.
• Prester og embetsmenn.
• Almue, menn, kvinner og barn.
• Fristeren i ødemarken.
• De usynlige kor.
• En røst.

Handlingen

Første akt

Vi møter Brand på vei over en isbre. Bak ham følger det en bonde og sønnen hans. Bonden har tatt på seg å vise Brand veien over vidda, men kvier seg fordi Brand går raskt fram over i et usikkert område. I enden gir bonden opp og reiser hjem, selv om han har bedt Brand om å gå sognebud til en syk datter.

Etter at han er kommet over breen er Brand framme ved kanten av den dalen han vokste opp i. Nedenfor seg ser han et muntert følge av ungdommer som prater og ler. To av dem skiller seg ut og danser bortover. Det er Agnes og Einar. Brand advarer dem før de går baklengs utfor et juv, og Einar kjenner igjen Brand som en skolekamerat fra barneårene. Einar er maler, og han og Brand drøfter hvordan det et riktig å avbilde Gud. Imens avslører Brand sitt gudssyn. Han skilles fra de to, men Agnes står tankefull igjen og ser etter ham.

Mens Brand nærmer seg veien nedover mot dalen, møter han taterjenta Gerd. Hun kaster stein etter en hauk, og advarer Brand mot kirken der nede. Hun vil vise ham en større kirke oppe på heia. Brand går fra henne i tanker og erklærer at han vil ta et oppgjør med disse tre sinnelagene han har møtt, også i seg selv: Slappsinnet (bonden), lettsinnet (Einar), og villsinnet (Gerd).

Annen akt

Nede i bygda viser det seg å være stor hungersnød. Vi møter en desperat situasjon der fogden, den lokale myndigheten, deler ut matrasjoner til en nødstedt allmue. Brand kommer fram og refser fogden for innstillingen hans, og får kjeft som svar. Da dukker en fortvilet mor opp med bud om en nødlidende far som har tatt livet av de to yngste barna heller enn å se dem sulte. På den andre siden av fjorden er det enda verre stilt. Kona ber noen om å komme mannen til hjelp, og Brand stiller opp. Han tar ut i båt på fjorden, i et vær der ingen andre ville våget en slik overfart. Han ber om at en skal komme med ham for å øse, og det er bare en som stiller opp – Agnes! Sammen seiler de over, og Brand gir den arme faren syndsforlatelse. Når dette er over, kommer to av bygdens menn til ham og ber ham om å slå seg til som prest hos dem, men Brand kvier seg – han ønsker en større oppgave. Imens sitter Agnes på stranda og ser innover i seg selv, og hennes monolog her omtales ofte som et av de vakreste partiene i skuespillet.

Etter dette dukker Brands mor opp. Dermed kommer det fram at Brand vokste opp i den delen av dalen der sola aldri falt, rett under breen. Moren er pengekjær, og Brand anklager henne for det. Hun anklager Brand for å ikke ha fulgt opp farens arv, som Brand mener hun stjal fra ham på farens dødsleie. Men denne dialogen ender med at Brand likevel velger å bli i bygda som prest. Mot slutten av andre akt kommer det til avklaring mellom Brand og Einar – Agnes velger å gå med Brand.

Tredje akt

Det har gått tre år, og Brand og Agnes har fått en sønn, Alf. Men klimaet i dalen er usunt, og gutten er syk. Mens Brand sliter med et vanskelig valg, skal han bli i bygda som prest eller reise bort for å berge sønnens liv, ligger også moren hans for døden. Og her kommer den gamle konflikten fram igjen. Brand vet at morens formue er skaffet på tvilsomt vis, og vil ikke ha den. Han krever av moren at hun skal skjenke alt til de fattige. Moren nekter fordi hun vil skjenke alt til sønnen. Dermed kan ikke Brand for sin samvittighets skyld gi henne syndsforlatelse på dødsleiet. Denne konflikten følges gjennom hele akten. Imens kommer doktoren ut og stiller et ultimatum: Enten må Brand reise mot sør med Alf, eller så dør gutten. Brand ønsker mest av alt å reise, men bygda krever ham som prest. Han har nesten bestemt seg for å bryte opp da Gerd viser seg, og påpeker at når presten reiser, vil mørkemaktene rå i bygda. Dette gjør utslaget for Brand, men han lar Agnes velge for seg. Hun forstår Brands kval, men stiller seg og sønnen som offer for Brands sak. De velger å bli i bygda.

Fjerde akt

Det er jul året etter. Det er stille på prestegården, og Agnes driver ensom og rådløs omkring i stua mens hun venter på Brand. Brand har på et vis hardnet til etter sønnens død. Han har planer om å bygge en større kirke – visjonene hans får ikke plass inne i det gamle kirkerommet, mener han. Imot ham står fogden som ønsker å få bygda med på å bygge et samfunnshus med fengsel og dårekiste og derfor hadde håpet på Brands støtte ettersom han nå medgir at Brand har menigheten med seg. Men når han hører at Brand vil finansiere kirken med morsarven, snur han og støtter planen. Samtidig forteller fogden ham om moren til Brand, som i sin ungdom ble nektet å gifte seg med den hun var glad i. Gutten slo lag med et taterfølge og ble far til Gerd. Moren til Brand ble etter hennes fars ønske giftet bort til en rik bonde i bygda. Ekteskapet ble kjærlighetsløst.

Agnes kritiserer Brand fordi han tilsynelatende nekter å sørge over Alf. Brand på sin side refser Agnes for å henge ved barneklærne og trøste seg ved dem. Han ber om en løsning for Agnes, og denne kommer i form av en tatermor med et frysende spedbarn på armen. Brand krever at Agnes skal kle dette barnet i den døde sønnens klær, og Agnes gir gradvis etter. Offeret er nødvendig i en trengt situasjon, men forferdelig for Agnes. Hun beholder allikevel Alfs dåpslue som hun gjemmer på brystet. Da Brand ser dette, krever han henne igjen, og Agnes gir etter. Når offeret er gitt, erklærer Agnes seg fri, og forteller Brand at det nå er hans tur til å ofre – Agnes. Hun forteller at hun snart skal dø. Med stor overvinnelse aksepterer Brand.

Femte akt

Enda et år er gått, og Brand har fått bygget en ny kirke, mye større enn den gamle. Han merker likevel at noe er galt – kirken gir ikke det svaret han gjerne skulle hatt. Dagen er kommet for at kirken skal innvies med pomp og prakt, og prosten selv kommer for å overvære det hele. Når begivenheten inntreffer, gjør Brand opprør, låser av kirken og kaster nøkkelen i elva. Han vil ikke tjene en slik øvrighet. Han holder en flammende tale og vekker menigheten til utferd, og de reiser opp på vidda. Prost og fogd står alene igjen.

Folket spør Brand om når de skal få sin belønning. De vender seg mot ham når de får høre at det først vil skje i det hinsidige. Fogden, som sammen med prosten har tatt igjen de andre, forsterker bygdefolkets ønske om å dra tilbake til det normale livet i bygda med løgnen om en stor fiskestim like ut i fjorden som vil gjøre alle rike. Brand blir kjeppjaget ensom innover vidda. Her oppe blir han plaget av dårlig samvittighet, selvbebreidelse og usynlige stemmer om hva han har gjort med sine nærmeste. En frister kommer til ham i skikkelse av Agnes, og lokker ham til å gi opp sitt forsett. Brand avviser fristelsen med henvisning til lengselen som eneste vei tilbake til paradiset.

Den siste som følger ham er Gerd, den gale taterjenta. Hun tar ham igjen og hevder han er den lidende Kristus, og sammen kommer de til den kirken Gerd snakket om i første akt: Isbreen og en stor overhengende snøfonn. Brand forstår plutselig hvor han har havnet og bryter sammen. Gerd, som har børsa med, får hauken på skuddhold og skyter. Skuddet utløser et stort snøskred som river med seg Brand og Gerd og begraver hele dalen. Det siste spørsmålet Brand får stilt er om manneviljen ikke strakk til allikevel. Svaret gjennom bulderet er at Gud er "deus caritatis" – kjærlighetens gud.

Visningshistorie

Sitater

• Evig eies kun det tapte.
• Hvis alt du gav foruten livet,

da vit at du har intet givet.

• Intet eller alt.
• Jeg har deg sagt, at slengt i havet
  

hvert offer er, som ei er alt.

• Men hjelp er gavnløs for en mann

som ikke vil hva ei han kan.

• Human! Ja, dette slappe ord
  

er feltrop for den hele jord!

• I pusling-sjele gjør tilsist

av mennesket en humanist!

• Agnes – ga du alt?
• Knapt vet jeg, om jeg er en kristen;

men visst jeg vet, jeg er en mann.

• Vær ikke ett i dag, i går,

og noe annet om et år.

Det som du er, vær fullt og helt,

og ikke stykkevis og delt.

• men ei en blandt tusen øyner

hvilket skyldberg der seg høyner

fra det lille ord: å leve.

• Plass på hele jordens hvelv

til å være helt seg selv, -

det er lovlig rett for mannen,

og jeg krever ingen annen!

• Ett er målet: Det å blive

Tavler hvorpå Gud kan skrive.

• Det er viljen, som det gjelder:

Viljen frigjør eller feller.

• Og jeg hører røster runge

og jeg hører stemmer tolke:

Nu du skape skal og skapes

Nu du frelses eller tapes,

Gjør ditt verk, det ansvarstunge:

Denne jord skal du befolke!

Mulig inspirasjon

Hellesylt på Sunnmøre

Illustrasjon fra Norge fremstillet i Tegninger utgitt av i 1848 viser den forrige kirken på Hellesylt, revet i 1858 noen år før Ibsen besøkte Hellesylt og fikk se den nye kirken.

Bygda Sunnylven, med kirken på Hellesylt og den daværende sognepresten Ole Olsen Barman (f.1816) kan vere inspirasjon for Brand. Ibsen besøkte Hellesylt og sognepresten der på reisen på Vestlandet og gjennom Gudbrandsdalen sommeren 1862. I 1859 var det satt opp en ny kirke på Hellesylt til erstatning for kirken fra 1726 som var for liten. Før 1726 sto kirken på Korsbrekke, men ble der tatt av skred og ny kirke ble satt opp på dagens tomt. Sunnylven var fra 1861 eget prestegjeld. Andre akt av Brand beskriver en gammel kirke: «Nede ved Fjorden med bratte Bergvægge omkring. Den gamle forfaldne Kirke ligger paa en liden Bakke i Nærheden.» Femte akt beskriver innvielse av en ny kirke: «Halvandet år senere. Den nye kirke står fuldfærdig og smykket til indvielsen. Elven rinder tæt forbi.»

Peter Chr. Asbjørnsen, Ibsens venn og stoffkilde, leverte forklarende tekst til tegningene i Chr. Tønsbergs «Norge fremstillet i tegninger» (1848). For tegningen fra Hellesylt skrev Asbjørnsen: «Intet Præstegjeld i Söndmöres Fogderi er saa besværligt og fjeldrigt som dette; ingensteds ere Fjeldene saa höie og steile, og ingensteds Dalene saa indknebne og udsatte for Elvebrud, Steen – og Sneskred som her. (...) Ved Bunden af Fjorden oppe paa Bakken ved Hellesylt seer man Sönelvens Kirke. Elven styrer sin betydelige Vandmasse forbi den ud i Fjorden.»

I femte akt sier Klokkeren til Skolemesteren: «I har jo været Storthingsmand». Skoleholder og gårdbruker Ole Karl Frøysøye (1783–1823) fra Sunnylven representerte Romsdals amt 1821-1823. På gården Frøysøye er det reist bautastein til hans minne.

I Sunnylven var det på denne tiden en ung, sinnslidende kvinne, Ingeborg Hellesylt (1842–1927), kalt «Tullje-Ingebør». Ingeborg skal ha skreket fra berghamre og rullet sten ned mot bygden. Dette kan ha gitt impulser til Gerd i stykket. Ragnhild Hellesylt som kjente den aldrende Ingeborg, fortalte i et brev til Tore Segelcke om hvordan Ingeborg ofte brukte skjellsord som «styggety», et uttrykk som finnes i det første møtet mellom Gerd og Brand «der sitter han, det styggetøy».

Sommeren 1862 besøkte Ibsen også Suzannahs fetter på Solnør, Ludvig Daae, som ble valgt inn på Stortinget i 1859. Også presten Ole Barman var en bekjent av «cand. L. Daae» – «vi havde begge gjennemgaat Heltbergs studenterfabrikk».

Bebyggelsen på Midt-Åkerneset ved Sunnylvsfjorden kan ha inspirert deler av Brand.

Foto: Frode Inge Helland (2003)

I tredje akt sier Brand: «Vort hus er ingen trivsel ved; det ligger midt i urd og skred.» Agnes svarer: «Her ligger det desmere trygt. Så yderligt har bræen bygt, at når,ved løvspræts-tid den går, den skrider udenover os, og prestehuset urørt står, som inde i en hulfalds-fos.» Brand igjen: «Og sol, som aldrig rækker hid.» Agnes svarer: «Den danser jo så varm og blid på bergets skulder bent imod.» Lars Karbø drøfter om dette kan være gården Me-Åkneset, eller Midt-Åkerneset, i Sunnylvsfjorden. Da Ibsen reiste med dampbåten ut Sunnylvsfjorden kan ha sett de særpregede husene på Me-Åkneset der de ligger under en hammer beskyttet mot ras - Storfjordens Venner skriver i den forbindelse at dette nok er eneste plassen i verden der fonna (snøskredet) går over taket. Karbø tror at Ibsens samtale med prestefruen om senskred og stenskred (som gjengitt i Barmans erindringer) kan ha gitt Ibsen ideen til disse versene Brand.

Sognepresten Ole Barman skriver i sine erindringer om møtet med Ibsen på Hellesylt: «"Jo," svarede han [Ringdal], "der er kommen en rar fyr til Hellesylt. Han kalder sig Henrik Ibsen og han giver sig ud for at være student;" jeg maatte svare at dermed var vel intet at gjøre. (...) "Jo, han udspørger folk om alt muligt, og det man svarer, skriver han ned," var Ringdals svar. Ja, det er nu flere, som gjør det, mente jeg, manden har vel fornøielse af det. Ja, men det er noget med ham som er værre end det, framførte Ringdal, han er nok fritænker. (...) Nogle dage efter kom begge to, baade Ibsen og Ringdal op i røgstuen, og begge var meget hyggelig. Med præstefruen talte Ibsen om sneskred og stenskred.»

Halvdan Koht skrev i Ibsen-biografien (1954): «Sunnylven vart for han (Ibsen) den naturlege valplassen for den presten han gjorde til talsmann for seg - det har han sjølv fortalt.»

De dagene Ibsen var på Hellesylt bodde han blant annet på Korsbrekke, like ved der en tidligere ble tatt av snøskred, og i handelsmann Jessens hus like ved fossen og den nye kirken.

Fortun i Luster

Litteraturviteren Jens Braage Halvorsen skrev: «Helt uden Tilknytningspunkter til Virkelighedens Oplevelser er Digtet dog ikke. Nogle af de Ideer, som er udformet i Stykket, skriver sig fra den Stipendierejse som Forf. foretog fra Lom til Lyster i de første Dage af Juli 1962, tildels i Uveijr, over Ødemarken paa Sognefjeld under Snebræen Fanaraaken, Horungerne m.v. Nedstigningen til Fortundalen er det nærmest haves for Øje i Slutningen af 1ste Handling (Brands Monolog og Secenen med Gerd).» Ibsen var i Luster 4-5. juli 1862 før han reiste videre til Lærdal.

Referanser

Litteratur

• Brand, gratis tilgjengelig i Prosjekt Runeberg
• Brand, gratis PDF ebok med hyperlinket ordliste.
• Utgaven fra 1898 hos Nasjonalbiblioteket.

Eksterne lenker

• Brand (førsteutgave, 1866, Gyldendalske Boghandel)
• Brand-produksjoner