Kunst og ukunst

«Kunst og ukunst» var en kunstutstilling som ble arrangert i Nasjonalgalleriet i Oslo i april og mai 1942 under den tyske okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig. Den viste hovedsakelig norsk billedkunst som nazistene mente var «degenerert» og mindreverdig «ukunst» (etter tysk Unkunst),[1] det vil si kunst som ikke holdt mål og var uttrykk for et åndelig forfall, sammen med et bredt utvalg kunstverk de mente var god og nasjonal. Utstillinga var et ideologisk propagandatiltak fra Nasjonal Samling (NS) direkte inspirert av kampanjen mot tilsvarende «utartet» kunst i det nasjonalsosialistiske Tyskland, på tysk kalt entartete Kunst. Der hadde en stor vandreutstilling med «usunn», «utysk» og uønsket modernistisk kunst åpnet i München sommeren 1937 samtidig med «Den store, tyske kunstutstilling» like ved, en omfattende samling av angivelig høyverdig kunst.

Fra åpninga av «Kunst og ukunst», en utstilling av «passende» og «upassende» («utartet») hovedsakelig norsk billedkunst i Nasjonalgalleriet i Oslo 1942. Fra venstre sees NS' kulturminister Fuglesang, billedhogger Wilhelm Rasmussen, propagandaminister Lunde, Minesteraldirektor Berndt og direktør Søren Onsager (med bart).

Omfang og innholdRediger

«Kunst og ukunst» ble arrangert av Søren Onsager (1878–1946), ny-impresjonistisk maler og NS-innsatt direktør for Nasjonalgalleriet, etter en såkalt opprydning i museet. Ifølge nazistisk estetikk og kultursyn ble de modernistiske stilretningene, særlig ekspresjonismen og kubismen, sett på som uforståelige, nedbrytende og uekte. Slik kunst var «ukunst» påvirket av jøder, kommunister, negre, sinnssyke og mentalt tilbakestående. Søren Onsagers utvalg av kunstverk var også et utslag av en konflikt i det norske kunstmiljøet på 1930-tallet mellom de «perverse» tilhengerne av Henri Matisse og de «nasjonale» ny-impresjonistene.

Onsager, sammen med kulturdepartementet, påla også kunstmuseene i flere større byer å arrangere lignende utstillinger. Flere direktører svarte at dette nok kunne bli komplisert, siden samlingene var blitt lagret på sikre steder og ikke uten videre kunne hentes ut igjen. Det ble likevel arrangert mindre utstillinger i Trondhjem, Bergen og Stavanger i tråd med direktivet.

Norge var forøvrig det eneste landet som arrangerte slike utstillinger utenom det stortyske riket.

Utstilte kunstnereRediger

Utstillinga inneholdt blant annet en sal kalt «Redselskabinettet» der de verste eksemplene på «degenerert» kunst ble vist, deriblant arbeider av erkeeksponenten for ukunsten, freskomaleren Aage Storstein (1900-1983). Utvalget omfattet også kunstnere med kommunistiske sympatier, deriblant Reidar Aulie (1904-1977). Slike utøvere ble svartelistet og stilte ikke ut før etter krigen. Av andre representanter for ukunsten på utstillinga kan nevnes Isaac Grünewald (1889-1946), Arne Ekeland (1908-1994), Olav Strømme (1909-1978), Finn Faaborg (1902-1995), Kai Fjell (1907-1989), Johs. Rian (1891-1981), Rolf Rude (1899-1971), kubisten Charlotte Wankel (1888-1969) og bildeveveren Hannah Ryggen (1894-1970), men også utenlandske kunstnere som Pablo Picasso (1881-1973) og Georges Braque (1882-1963).

På pedagogisk vis ble samtidig den «riktige» kunsten løftet fram som et ideal for ungdommen. Den omfattet en rekke bilder innenfor tradisjonelle, ofte mer naturalistiske retninger som etterlignet virkeligheten, for eksempel malerier av nasjonalromantikeren I. C. Dahl, men også bilder av Edvard Munch (1863-1944). Skillelinjene mellom «ekte» og «uekte» kunst gikk for øvrig litt annerledes i Norge enn i Tyskland. For eksempel ble Munchs kunst betraktet som «utartet» i Tyskland, der 82 av arbeidene hans ble beslaglagt fra tyske samlinger i 1937, mens han ble hyllet som en mester i Norge og hadde fire bilder med som «god» kunst på «Kunst og ukunst».

22 000 mennesker besøkte utstillinga.

Utstilte eksempler på «god» kunstRediger

«Kunst og ukunst» i BergenRediger

En liknende utstilling med samme tittel ble holdt i Bergen Kunstforening i januar 1943.[2] Der ble blant annet malerier av Bernt Tunold, Nikolai Astrup, I. C. Dahl, Lars Hertervig, Frits Thaulow og Gerhard Munthe vist som eksempler på «god kunst», mens verk av Reidar Aulie, Arne Ekeland, Kai Fjell, Aage Storstein, Picasso og Braque representerte «skamkunsten».[3]

I 2015 arrangerte KODE i Bergen «Kunst i kamp», en kunsthistorisk utstilling som delvis bygger på «Kunst og ukunst», for å vise hvordan nazistene brukte billedkunst i sin propaganda.[4]

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

Eksterne lenkerRediger