Krigen mot Erik XIV

Krigen mot Erik XIV var en kort svensk borgerkrig i skyggen av den nordiske syvårskrigen fra 5. juli til 29. september 1568. Krigen ble utkjempet mellom den svenske kongen Erik XIV og hans brødre, hertugene Johan og Karl. Hertugenes opprør ble støttet av mesteparten av det svenske aristokratiet med høyadelen i spissen som en reaksjon på en rekke forverrelser i forholdet mellom kongen og høyadelen.

BakgrunnRediger

Ved Gustav Vasas død i september 1560 overtok hans eldre sønn Erik XIV, fra hans første ekteskap med dronning Katarina av Sachsen-Lauenburg, tronen. I tillegg til den unge Erik etterlot den gamle kongen seg tre sønner fra et annet ekteskap, Johan III, Magnus Vasa og Karl som ved testamentet ble hertuger over hver sitt hertugdømme. I testamentet fulgte også et viktig råd fra faren, om å ikke ha for stor tiltro til det svenske aristokratiet som man burde holde et våkent øye med. Innholdet i testamentet skulle bære i seg kimer til fremtidige politiske konfrontasjoner.

I 1561 presset Erik XIV strenge vilkår på sine yngre brødre gjennom de såkalte Arboga artikler; blant annet forbudet mot utenrikspolitiske aktiviteter. Men dette brøt hertug Johan med, som fra sitt finske hertugdømme hadde knyttet bånd til Polen-Litauen som Sverige nå hadde kommet på kollisjonskurs med. Det ledet til konflikten mellom Erik XIV og hertug Johan sommeren 1563 da hertugen ble arrestert og satt i husarrest. Husarresten varte fram til 1567. Konflikten sluttet med henrettelser av minst tretti venner og medarbeidere av den stolte hertugen som ikke hadde støtte fra en svensk opposisjon.

Erik XIV fulgte det faderlige rådet om mistenksomhet mot aristokratiet med stort alvor, valgte å sette sin lit til utenforstående personer fra ulike bakgrunner som ble hans fortrolige som f.eks. Jöran Persson som ble kongens fremste juridiske representant og anklager ved en ny rettinstans, Höga nämnden. Dette rettsinstansen ble senere en domstol som benyttes av kongen mot adelige interesser til fordel for det kongelige kanselliet. Snart ble rettsinstansen beryktet blant de svenske adelige som kunne anklages og straffes for en rekke handlinger som var overtredelser i kongens øyne. 300 dødsdommer ble avsagt, men flesteparten ble omgjort til erstatningskrav mot kongens nåde. Forholdet mellom aristokratiet og kongen ble sterkt forsuret som resultat.

SinnssykdommenRediger

Etter at den blodige krigen med Danmark-Norge, Lübeck og Polen-Litauen hadde brutt ut i sommeren 1563, ble den svenske staten satt i krigstilstand og befolkningen utsatt for store prøvelser. Store deler av det svenske aristokratiet var fredstilhengere som ikke var stemt for videre krig, så det kom fort til spenninger mellom dem og kongen. Erik XIVs mistenksomme oppførsel sammen med hans fortrolige Jöran Perssons hensynsløse fremferd som kongens anklager i Höga nämnden, gjorde forholdet stadig mer anspent ettersom det ble slått hardt ned på den minste mistanke om konspirasjon og forræderi.

I den mektige Stureslekten der Svante Sture, sønn av den kjente riksforstanderen Sten Sture den yngre, var familieoverhode, gjorde en ung mann ved navn Nils Svantesson Sture seg bemerket hos kongen. Under krigen beordret Erik XIV i 1565 Nils Svantesson til Västergötland der han sammen med hærføreren Nils Boije skulle organisere et felttog mot Båhus festning. Men angrepet på festningen i mars 1566 ble et blodig nederlag. De ansvarlige ble stilt for retten i Höga nämnden og Nils ble dømt til døden 14. juni 1566. Erik XIV benådet den unge mannen mot at han skulle toge gjennom Stockholm under skam og spott i en offentlig ydmykelse.

Stureslekten tok det skammelige opptoget meget ille opp, og det førte til at deler av høyadelen kom i konflikt med kongen. Kongens mentale tilstand ble ytterligere forverret etterhvert som krigen mot de ytre fiendene og hans kamp mot det han anså som sine indre fiender for å skape størst mulig sikkerhet for sitt eget regime, fortsatte uten noe tegn på fremgang. 1. mai 1567 var hans sterke mistenksomhet gått over i paranoia. Erik XIV var rammet av en psykisk ubalanse på samme måte som hans yngre bror, hertug Magnus Vasa, som var blitt sinnssyk året før.

Sturemordene i mai 1567 der Svante Sture og hans to sønner ble drept som følge av kongens sinnssykdom, var illevarslende faresignaler for høyadelen som mistet flere av sine viktigste persligheter. Riksrådet overtok makten i kongens navn, manøvrerte kanselliet ut på sidelinjen ved å frata det dets makt og dømte Jöran Persson til døden. Denne dødsdommen ble ikke fullbyrdet av frykt for kongens vrede. Med et slag var dermed den politiske situasjonen som hadde vart siden 1561 blitt forvandlet, mens kongen var fraværende for minst et halvt år framover.

BryllupetRediger

Riksrådet måtte gi fra seg statsledelsen etter at Erik XIV igjen var blitt bedre, men ikke før Daniel Rantzau hadde ydmyket svenskene gjennom sitt vinterfelttoget vinteren 1567-1568 der veien til Stockholm ble sprengt åpen i januar 1568. Bare mangel på forsterkninger hindret Rantzau fra å fortsette. Om våren ble Jöran Persson satt fri og kanselliet gjenopptok sin tidligere rolle. Samtidig ble det svenske aristokratiet tildelt et annet slag, for Erik XIV lot det ble kjent at hans hemmelige ekteskapet med Karin Månsdotter som var hans elskerinne, skulle bekreftes med en offentlig bryllupsseremoni.

Karin Månsdotter hadde vært kongens elskerinne før Sturemordene – fra nyttår 1565 da hun var fjorten år gammel. Hun hjalp til med å pleie den utmattede og forvirrede kongen og det førte til at et hemmelig ekteskap ble inngått den 13. juli 1567 mellom de to, noe som vakte voldsom oppmerksomhet. Et ekteskap mellom personer fra to så forskjellige stender var skandaløst etter datidens allmenne oppfatning. Bedre ble det ikke av at Erik XIV ikke hadde lagt fram sitt giftermål for Riksdagen som forventet verken før eller etter at det var inngått. De stolte hertugene var som det meste av aristokratiet motstandere av ekteskapet.

I slutten av juni var hertugene til stede ved arveprins Gustavs dåp i Storkyrkan i Stockholm. Dåpen ble feiret stort, men hertugenes fravær fra bryllupet 5. juli 1568 var blitt lagt merke til av kongen da bruden ble ført frem til alteret under bryllupsseremonien. Bryllupet ble ganske spesielt fordi brudparet hadde barn fra før, noe som var helt uhørt den gang, i og med at barna var ved alteret til offentlig beskuelse.

Ikke lenge etter bryllupsfeiringen var over fikk Erik XIV nyheten om at hanshertugbrødre, Johan og Karl, hadde gjort opprør sammen med deler av høyadelen.

KrigenRediger

Så snart opprøret var i gang, var det ingen vei tilbake for hertug Johan. Han var kommet sterkt på kant med Erik XIV som på et tidspunkt hadde vurdert å utlevere hertugens hustru til Russland. Høyadelen følte et lidenskapelig hat mot kongens rådgiver, Jöran Persson. Med støtte fra sin unge bror hertug Karl, som hadde avvist Erik XIVs forsøk på å få ham til å bytte side, tok opprørerne kontroll over indre Sverige inkludert hertug Magnus Vasas hertugdømme. Erik XIV på sin side innkalte til et riksmøte i Stockholm 27. juli, men de adelige stilte ikke opp. Riksmøtet var et forsøk fra kongen på å sikre seg et folkelig mandat mot opprørerne som uten unntak ble betraktet som forræderne og dømt til døden av kongen med stendermøtets velsignelse.

Men det ble ikke noen folkelig mobilisering på noen av sidene i borgerkrigen. Den ble en intern strid mellom kongehuset og adelen med mindre styrker på begge sider. For resten av den krigstrøtte og underkuede befolkningen var borgerkrigen et overklasseoppgjør. Ingen av partene hadde store styrker av utskrevne soldater fra folket tilgjengelig fordi slike styrker var bundet opp i forsvaret mot danskene. Västergötland, Östergötland, Dalsland, Värmland, Finland og Närke kom under opprørsstyrkenes kontroll.

I Örebro gjorde knektene mytteri mot kongen, og opprørsstyrkene kunne dermed sikre seg deler av Västmanland uten å møte motstand. De første kampene sto i Östergötland der borgene Stegeborg og Nyköpingshus ble erobret av opprørsstyrkene. I midten av august 1568 hadde opprørerne dermed åpen vei mot den sørlige veien over Södermanland til Stockholm.

I slutten av august gikk hertugene til angrep med sine tallmessig overlegne styrker, deriblant tyske leieknekter, fra vest mot den sørlige veien til Stockholm. Veien ble bevoktet av de kongelige styrker under Erik XIV. Dette førte til slaget i Hölö skog som påførte kongen et nederlag, men Erik XIV svarte raskt med et motangrep med sine beste styrker mot opprørernes hær ikke langt fra Stockholm. Slaget ved Botkyrka endte med seier for kongen som etterpå sikret adgangen til Stockholm.

Kong Erik kunne imidlertid ikke utnytte seieren ved Botkyrka fordi hans styrker var vesentlig svakere enn det opprørerne rådde over. Den svenske flåten var på kongens hender og kunne ha vært brukt som støtte i et fremstøt. I likhet med hertugene tok han kontakt med kong Frederik II av Danmark-Norge i håp om våpenhvile. Store styrker i sør kunne hentes til støtte for de kongelige, men de utskrevne bondesoldatene i styrkene i sør brøt ikke opp. De var hardt medtatt etter krigen mot Danmark-Norge og ville ikke gjøre opprør på vegne av kongen.

I mellomtiden rykket hertugene med sin hær rundt innsjøen Mälaren og nordover inn i Västmanland der de erobret Västerås med slottet der og Uppland der Uppsala falt etter svak motstand. I begynnelsen av september hadde opprørsstyrkene nådd de nordlige utkantene av hovedstaden hvor kongen var blitt isolert. Erik XIV gjorde et utfall mot hertugenes hær som hadde inntatt posisjoner på Brunkeberg, men ble slått tilbake i krigens siste større sammenstøtet.

Etter tilbakeslaget på Brunkeberg løste det kongelige partiet seg opp idet hans allierte rømte hovedstaden; blant dem hans svigermor, hans søstre og alle rådsherrene. Til slutt gjorde hans egne knekter mytteri, tok Jöran Persson til fange og sendte ham bort til hertugenes folk utenfor byen. Persson ble ført vekk fra Norreport til galgebakken på nedre del av Brunkebergsåsen der han 18. september 1568 ble lemlestet, radbrukket og halshogd. Deretter ble liket av kongens anklager satt på steile og hjul.

Den 29. september ble porten på Söderport åpnet slik at hertugenes knekter kunne storme inn i byen og fram til Stortorget. Der fant de kongen med hans styrker. Sten Eriksson (Leijonhufvud) som ledet angrepet, ble drept under den forvirrende kampen på Stortorget før Erik XIV klarte å komme seg inn i slottet der han forskanset seg.

Senere den samme dagen overgav kongen seg på oppfordring fra hertug Karl som inntok slottet kort tid etterpå.

AvsettelsenRediger

Erik XIV, konge av Sverige var styrtet gjennom hertugenes jupp som var støttet av høyadelen som straks organiserte et blodbad mot en rekke personer fra den nærmeste kretsen rundt Jöran Perssons, blant dem kongens hovmester Krister Persson. Hertug Johan tok makten fra sin bror og lot seg senere utrope til konge av riksrådet i januar 1569.

Den tidligere kongen som formelt var avsatt, satt i husarrest på diverse slott fram til sin død i 1577. Han døde formodentlig av forgiftning beordret av den nye kongen anmodning da Eriks sinnssykdom ble konstant og uhelbredelig. Johan III rettferdiggjør sitt kupp og overtakelsen av kongemakten gjennom propaganda der han erklærer at han har «reddet befolkningen fra den tyranniske Erik XIV.»

KilderRediger