Konrad av Montferrat

Konrad av Montferrat (italiensk: Corrado del Monferrato; Piemontesisk: Conrà ëd Monfrà; født ca. 1145, død 28. april 1192) var en av de mest betydningsfulle deltagere i det tredje korstog. Han var de facto konge av Jerusalem ved ekteskap fra den 24. november 1190, men ble offisielt valgt først i 1192, kun dager før han ble myrdet.

Konrad av Montferrat Konge av Kongedømmet Jerusalem
Malier av François-Édouard Picot fra 1843, henger i korsfarersalen i Slottet i Versailles
Født		Ca 1145 Monferrato
Død		28. april 1192 Akko
Beskjeftigelse		Militær leder, aristokrat, guvernør
Embete		Marquis of Montferrat (1191–1192) lord of Tyr (1187–1192) liste over monarker av Jerusalem (1192–1192)
Ektefelle		Isabella I
Far		William V, Marquess of Montferrat
Mor		Jutta von Babenberg
Søsken		William of Montferrat Bonifatius av Montferrat Renier av Montferrat Azalaïs av Montferrat Beatrice del Monferrato
Barn		Maria av Montferrat
Nasjonalitet		Kongeriket Jerusalem
Gravlagt		Tyr
Regjeringstid		1190-1192
Forgjenger		Guy av Lusignan
Etterfølger		Isabella I Henrik I
Våpenskjold
Konrad av Montferrat på Commons

Våpenskjoldet til Montferrat.

Tidlig liv

Konrad var andre sønn av marki Vilhelm V av Montferrat, «den eldre», og hans hustru Judith av Babenberg (datter av Leopold III av Østerrike). Han var fetter av Fredrik II Barbarossa (far til prins Fredrik VI av Schwaben), Ludvig VII av Frankrike (far til Filip II August), og Leopold V av Østerrike.

Konrad ble født i Montferrat som i dag er en region av Piemonte i nordvestlige Italia. Det nøyaktige stedet og fødselsåret er ikke kjent. Han ble først nevnt i et charter i 1160 da han var i tjeneste hos sin onkel på morsiden, Konrad av Babenberg, biskop av Passau, senere erkebiskop av Salzburg. Det er mulig at han ble oppkalt etter onkelen, eller morens halvbror, Konrad III av Tyskland. Han var antagelig rundt 15 år i 1160.

Han skal ha vært en kjekk ung mann med stor personlig mot og intelligens, slik han ble beskrevet med mange superlativer i Brevis Historia Occupationis et Amissionis Terræ Sanctæ:

«Konrad var sterk i armene, særlig dyktig i både sin naturlige evner og i å lære, elskverdig i sitt vesen og dåd, utrustet med alle menneskelige dyder, overlegen i hvert råd, det gode håp for de på hans egen side og et flammende lynnedslag for fienden, i stand til skuespill og forstillelse i politikken, utdannet i alle språk, i respekt for at han ble ansett for å være mindre artikulert framfor å være ekstremt flytende. Kun i en ting alene ble han ansett som klanderverdig, at han hadde forført en annens hustru fra hennes levende ektemann, og skilt henne fra ham og giftet seg med henne selv».

(Den siste setningen hentyder til hans tredje ekteskap med Isabella I av Jerusalem i 1190, se nedenfor.)

Han var aktiv i diplomatiet mens han var i tyveårene, og ble også en effektiv militær kommandant og kjempet i felten sammen med andre medlemmer av sin familie i kampene mot Den lombardiske liga. Hans første ekteskap var med en kvinne som ikke er identifisert, muligens var det en datter av grev Meinhard I av Görz (italiensk: Gorizia), en gang før 1179, men hun var død før slutten av 1186, og de fikk ingen barn som vokste opp, om enn noen.

Konrad i den bysantinske riket

I 1179, som følge av sin families allianse med Manuel I Komnenos, ledet Konrad en hær mot Fredrik II Barbarossas styrker, da kommandert av den keiserlig kansler, erkebiskop Christian I av Mainz. Han beseiret dem ved Camerino, ikke langt fra Perugia, i september, og tok kansleren til fange. Tidligere hadde han selv vært gissel hos kansleren. Han etterlot fangen hos sin bror Boniface og dro til Konstantinopel for å bli belønnet av keiseren, og dro tilbake til Italia igjen kort tid etter keiserens død i 1180. Konrad var da i midten av 30-årene, hans personlighet og gode utseende hadde gjort et godt inntrykk ved det bysantinske hoffet: Niketas Khoniates hadde beskrevet ham som «av vakker framtoning, tiltalende i livets vår, usedvanlig og uforliknelig i mannlig mot og intelligens, og i blomst av fysisk styrke».

Vinteren 1186–1187 tilbød keiser Isak II Angelos sin søster Theodora som brud for Konrads yngre bror Boniface for å fornye alliansen med familien Montferrat, men Boniface var allerede gift. Konrad, nylig enkemann, hadde tatt korset med den hensikt å komme til sin far i kongedømmet Jerusalem, aksepterte Isak IIs tilbud og kom tilbake til Konstantinopel våren 1187. Ved bryllupet ble han æret med rangen Cæsar, men imidlertid måtte han nærmest øyeblikkelig hjelpe keiseren å forsvare tronen mot et opprør ledet av general Alexios Branas. I henhold til Khoniates hadde Konrad inspirert den svake keiseren i å ta initiativet. Han skal ha kjempet heroisk i det slaget hvor Branas ble drept, uten skjold eller hjelm, og bar kun en lerretskjorte enn harnisk. Han ble noe såret i en skulder, men veltet Branas fra hesten som deretter ble drept og halshogd av hans menn.

Imidlertid følte Konrad at hans tjenester hadde blitt utilstrekkelig belønnet, trett av bysantinsk motvilje til vestlige latinere (hans yngste bror Renier hadde blitt myrdet i 1182) og muligens mente at han hadde manglende ryggdekning for hevn fra Branas’ familie. Konrad seilte mot kongedømmet Jerusalem i juli 1187 om bord i et handelsskip fra Genova. En del populære fortellinger har hevdet at han flyktet fra hevn etter å ha begått et mord, men dette er grunnet i en feil i å gjenkjenne Branas’ navn, forvansket til «Lyvernas» i manuskriptet Den gammelfranske fortsettelse av Vilhelm av Tyr (stundom kalt for Ernouls krønike), og Roger av Hovedens sammendrag av hans egen Gesta regis Henrici Secundi (tidligere tilskrevet Benedikt av Peterborough). Roger hadde opprinnelig referert til at Konrad «hadde drept en prominent adelsmann i et opprør» – i betydningen Branas; i hans Chronica hadde han sammentrengt dette til «hadde begått drap», og således utelatt sammenhengen.

Forsvaret av Tyr

Konrad kommer til Tyr: en marginal skisse fra slutten av 11-tallet i Brevis Historia Regni Hierosolymitani, en fortsettelse av Genova-annalene (Bib. Nat. Française).

Konrad hadde åpenbart til hensikt å slå seg sammen med sin far som holdt festningen St Elias. Han kom først ved Akko som nylig hadde blitt erobret av Saladin, og seilte da nord til Tyr hvor han fant restene av korsfarerhæren. Etter Saladin hadde seiret overlegent i slaget ved Hattin over Jerusalems hær hadde han marsjert nord over og erobret Akko, Sidon og Beirut. Raymond III av Tripoli og hans stesønner, Reginald av Sidon, og flere andre ledende adelige, hadde unnsluppet fra det katastrofale slaget og flyktet til Tyr, men var ivrige etter å komme tilbake til sine områder for å forsvare dem. Raymond IIIs helse var sviktende og han døde kort tid etter at han kom hjem.

I henhold til Den gammelfranske fortsettelsen av Vilhelm av Tyr hadde Reginald av Sidon tatt kommandoen av Tyr og var i gang med å forhandle om en overgivelse til Saladin. Konrad skal etter sigende ha kastet Saladins banner i vollgraven og krevd at borgerne av Tyr sverget ham total lojalitet. I virkeligheten synes det som om hans framgang til makten var mindre dramatisk. Reginald dro for å forsterke sin festning Belfort ved elven Litani. Med støtte fra de etablerte italienske handelssamfunnet i Tyr reorganiserte Konrad byens forsvar. Han satte opp et communio tilsvarende til de han så ofte hadde kjempet mot i Italia.

Da Saladins hær kom fram oppdaget de at byen var godt forsvart og trassig. Som krønikeskribenten Ibn al-Athir skrev om mannen som araberne kom til å respektere og frykte som «al-Markis»: «Han var en djevel inkarnert i hans dyktighet til å styre og forsvare en by, og en mann av særlig mot». Tyr sto imot beleiringen og da Saladin fant ut at de ønsket seg en erobring med større fortjeneste og mindre omkostninger dro de videre sørover til Cæsarea, Arsuf og Jaffa. I mellomtiden sendte Konrad erkebiskop Joscius av Tyr til Vest-Europa på et skip for å be om hjelp. Arabiske skribenter har hevdet at han også fraktet med seg propagandabilder som viste muslimer skjende krusifikser og andre hellige kristne symboler.

I november 1187 kom Saladin tilbake for en andre beleiring av Tyr. Konrad hadde fortsatt kommandoen av by som var tungt befestet og fylt av kristne flyktninger fra den nordlige delen av kongedømmet Jerusalem. Denne gangen angrep Saladin både fra land og fra sjøen og satte opp en blokade av havnen. I en hendelse beskrevet av Itinerarium Peregrinorum (som er generelt fiendtlig innstilt til Konrad), Den gammelfranske fortsettelse, og Sicardus av Cremonas' andre krønike (som nå er bevart kun i sitater fra Salimbene di Adam og Alberto Millioli) viste Saladin fram foran Tyrs bymurer Konrads aldrende far, Vilhelm V av Montferrat, som hadde blitt tatt til fange ved Hattin. Han tilbød å løslate Vilhelm og gi store gaver om Konrad overga Tyr. Den gamle mannen bønnfalt sin sønn om være standhaftig, selv om muslimene truet med å drepe ham. Konrad erklærte at Vilhelm hadde levd et langt liv allerede og siktet på ham med armbrøsten. Saladin skal da etter sigende ha sagt «Den mannen er en ikketroende og meget grusom.» Saladin løslot Vilhelm uskadd i Tortosa i 1188 og han kom tilbake til sin sønn.

Den 30. desember angrep Konrads soldater ved daggry et tokt mot trøtte egyptiske sjøfolk, og erobret mange av deres galeier. De gjenværende skipene forsøkte å unnslippe til Beirut, men skipene fra Tyr tok opp jakten og egypterne ble tvunget til sette skipene på grunn og flykte. Saladin angrep deretter bymurene i det håp om at forsvarerne var distrahert av sjøslaget, men Konrad ledet mennene i et motangrep og slo det tilbake. Hugo av Tiberias skal ha utmerket seg i slaget. Saladin ble tvunget til igjen å trekke seg tilbake, brente beleiringsmaskinene og skipene sine for at de ikke skulle havne hos fienden.

Kampen om kronen

Sommeren 1188 løslot Saladin ektefellen til dronning Sibylla av Jerusalem, Guy av Lusignan, fra fangenskapet. Et år senere kom Guy til Tyr, fulgt av sin bror Geoffrey, og forlangte at Konrad overlot byens nøkler til ham. Konrad avviste dette kravet, og erklærte at Guy hadde mistet sin rett til å være konge av Jerusalem ved å tape i slaget ved Hattin. Han sa at han ville holde byen inntil kongene i Europa kom. Med dette påkalte han vilkårene i Baudouin IVs testamente, vilkår som allerede var blitt brutt av Guy og Sibylla: om hans nevø Baudouin V døde hadde det vært Baudouin IVs vilje at «Baudouin Vs mest rettmessige arvinger» skulle holde regentskapet inntil en etterfølger kunne bli avgjort av kongen av England, kongen av Frankrike og den tysk-romerske keiser. Konrad ville ikke en gang la Guy og Sibylla komme inn i byen, men lot dem slå leir utenfor bymurene sammen med deres tjenere.

Konrad ble overtalt av sin fetter, landgreve av Thüringen, Ludvig III, om bli med Guy i beleiringen av Akko i 1189. Beleiringen varte i over to år. Sommeren 1190 reiste Konrad nord til Antiokia ved Orontes for å lede en annen slektning, Fredrik VI av Schwaben, trygt tilbake til Akko med de ynkelige restene av hans fetter Fredrik I Barbarossas keiserlige hær.

Da dronning Sibylla og hennes to døtre døde av pesten senere det samme hadde året tapte Guy Jerusalems krone som han hadde holdt i retten av sin hustru. Men han nektet å akseptere dette. Arving av Jerusalem var Sibyllas halvsøster Isabella av Jerusalem som var gift med Humphrey IV av Toron (som hun var glad i). Imidlertid hadde Konrad støtte fra hennes mor Maria Komnene og stefaren Balian av Ibelin foruten også Reginald av Sidon og andre betydelige adelige av Outremer. De krevde annullering av Isabellas ekteskap på grunnlag av at hun hadde vært umyndig da ekteskapet ble inngått og ikke i stand til å gi sitt samtykke. Konrad ble da gift med Isabella, til tross for ryktene om at han allerede var gift med Theodora som fortsatt var i live. Khoniates, som vanligvis uttrykte sterk misbilligelse av ekteskapelige og seksuelle uregelmessigheter, nevner ikke dette ryktet. Det kan innebære at en skilsmisse kanskje hadde vært gitt i Konstantinopel før 1190 ved en tid da det var opplagt at Konrad ikke ville komme tilbake. Det ble også innvendinger på grunnlag av kirkerettslig «blodskam» ettersom Konrads bror hadde tidligere vært gift med Isabellas halvsøster og kirkens lov anså det form en form for «slektskap» tilsvarende biologisk slektskap. Imidlertid ga pavens legat, Ubaldo Lanfranchi, erkebiskop av Pisa, sitt samtykke til tross for at motstanderne hevdet at han var blitt betalt. Den 24. november 1190 ble bryllupet gjennomført av Filip av Dreux, biskop av Beauvais (sønn av Konrads fetter Robert I av Dreux). Konrad var da de jure konge av Jerusalem. Imidlertid hadde han blitt såret i et slag kun ni dager tidligere og reiste tilbake til Tyr sammen med sin brud for å komme til hektene igjen. Han kom tilbake til beleiringen av Akko om våren, og forsøkte da uten hell å angripe fra sjøen mot Fluenes tårn ved havnens inngang.

Rikard lar sine fanger henrette. Illustrasjon fra 1883.

Ettersom Guy var en vasall av Rikard I av England for hans landområder i Poitou støttet Rikard ham i hans politiske kamp. Konrad fikk støtte fra sine slektninger, sine fetre Leopold V av Østerrike og Filip II August av Frankrike. Konrad fungerte som sjefsforhandler i overgivelsen av Akko, og reiste kongenes bannere over byen. Etterpå forsøkte de ulike grupperingene i å komme til en enighet. Guy ble bekreftet som konge av Jerusalem, men Konrad og hans slektninger ble gjort til hans arvinger og etterfølgere. Konrad skulle holde byene Tyr, Beirut og Sidon. I juli 1191 besluttet kong Filip II August at han ville forlate korstoget og dra tilbake til Frankrike, men før han dro overlot han halvparten av rikdommene plyndret fra Akko til Konrad sammen med alle hans prominente muslimske gisler. Kong Rikard krevde at gislene ble overlevert til ham, men Konrad nektet så lenge han kunne. Da han til slutt ga etter for Rikard, nå korstogets ubestridte leder, lot den engelske kongen samtlige gisler bli henrettet. Da Saladin så denne demonstrasjonen lot han alle sine kristne fanger bli henrettet. Konrad ble ikke med på Rikards hærtokt sørover og foretrakk å bli hos sin hustru i Tyr. På samme tid døde også hans far.

I løpet av vinteren åpnet Konrad opp for direkte forhandlinger med Saladin da han antagelig mistenkte at Rikard ville ta Tyr fra ham og overgi byen til Guy som Jerusalems konge. Han hovedmål var å bli anerkjent som herskeren i nord mens Saladin, som samtidig forhandlet med Rikard om et mulig ekteskap mellom sin bror Al-Adil og Rikards søster Joan, enkedronning av Sicilia. Det hele tok en farseaktig vending da Rikards sendebud – Isabellas tidligere ektemann Humphrey av Toron – oppdaget Konrads sendebud – Reginald av Sidon sammen med Al-Adil på falkejakt. Sluttligen fikk Konrad ingen avtale med Saladin, og Rikards søster nektet å gifte seg med en muslim

Attentat

I april 1192 ble kongedømme lagt ut til valg blant adelen. Til Rikards bestyrtelse valgte baronene enstemmig Konrad som deres konge. Rikard sørget da for at Guy fikk kjøpe herredømmet Kypros (hvor han fortsatte å benytte tittelen konge) som erstatning og forhindret ham således å reiste tilbake til Poitou hvor hans familie lenge hadde vært delaktighet i opprør. Rikards nevø Henrik II av Champagne førte nyheten om valgresultatet til Tyr den 24. april og dro deretter tilbake til Akko.

Konrad ble aldri kronet. En gang om morgenen eller midt på dagen den 28. april var Isabella, som var gravid, sent ute fra sitt bad til å spise sammen med ham. Han dro da ut for å spise i huset til sin slektning og venn, Filip, biskop av Beauvais. Biskopen hadde dog allerede spist og Konrad dro hjem igjen. På hjemvegen ble han angrepet av to mordere fra assassinersekten som hogde ham med dolker minst to ganger i siden og i ryggen. Hans vakter drepte den ene av dem og tok den andre til fange. Det er ikke kjent hvor lenge Konrad levde, men noen kilder hevder at han døde på stedet, eller i en kirke rett ved kort tid etter. Rikards krønikeskribenter hevdet at han ble fraktet til sin hjem, mottok de siste ritualer, og bønnfalt Isabella om å overgi byen kun til Rikard eller hans representanter. Denne siste scenen ved dødsleiet er meget tvilsom da Rikards politiske propaganda er åpenbar. Konrad ble gravlagt i Tyr i kirken til Hospitallerordenen (den senere Tempelridderordenen).«Den frankiske marki, herskeren over Tyr, og den største djevel av alle frankere, Konrad av Montferrat – Gud fordømme ham! – ble drept» skrev Ibn al-Athir. Unektelig var tapet av en mulig formidabel konge et mektig tilbakeslag for kongedømmet Jerusalem. Han var antagelig rundt 46 eller 47 år da han døde.

Mordet har forblitt uløst. Under tortur skal den siste angriperen ha hevdet at Rikard skal ha stått bak mordet, men dette er umulig å bevise. Svar avgitt ved tortur har ingen verdi, og et like sannsynlig ansvar kan ligge hos Humphrey IV av Toron, Isabellas første ektemann. Saladins deltagelse har også blitt nevnt, men ettersom Konrad var i forhandlinger med ham er det neppe sannsynlig. Saladin var ikke begeistret for assassiner-sekten, som har gitt opphavet til ordet assassin = snikmord. I 1970 argumenterte Patrick A. Williams for en mulig sak hvor Henrik av Champagne kunne være den skyldige, men det er fortsatt vanskelig å grunngi at han kunne gjøre det uten at hans onkel Rikards vitende.

Senere da Rikard Løvehjerte reiste tilbake fra Det hellige land tok han landevegen og reiste da i forkledningen med et lite følge, men ble gjenkjent av Meinhard II av Görz, som er blitt beskrevet som Konrads nevø (noe som gir en hentydning om identiteten til Konrads første hustru). Rikard ble tatt til fange og overlevert til Konrads fetter, Leopold V av Østerrike. Begrunnelsen for arrestasjonen av en korsfarer, noe paven lyste Leopold i bann for, var mordet på Konrad. Rikard krevde at assassiner-sekten ga sitt svar, og i et brev som ble påstått kom fra deres leder, Rashid al-Din Sinan, synes det som om de tok på seg ansvaret. Brevet hevdet at i 1191 hadde Konrad erobret et av sektens skip som hadde søkt tilflukt i Tyr i løpet av en storm. Konrad fikk kapteinen drept, fengslet mannskapet og plyndret skipet for rikdommer. Da Rashid al-Din Sinan krevde at skipets mannskap og deres rikdom skulle bli utlevert ble han avvist, og da ble det sendt ut en dødsdom på Konrad av Montferrat. Imidlertid er det antatt at dette brevet var en forfalskning. Sinan var allerede død, og med unntak av brevet og nevnelser i krøniker basert på det, er det ingen bevis for at sekten var involvert i skipsfart. Tidspunktet for mordet, og dens konsekvenser antyder at hovedmotivet var politisk. Den gravide Isabella ble for øvrig giftet bort til Henrik av Champagne kun syv dager senere.

Familie

Fra kroningen av Konrads datter Maria av Montferrat og Johan av Brienne, fra et manuskript sent på 1200-tallet av Histoire d'Outremer, malt i Akko. (Biblioteca Medicea-Laurenziana, Firenze)

Konrads bror Boniface var leder av det fjerde korstog og en betydelig patron av trubadurer, det samme var deres søster Azalaïs av Montferrat. Deres yngste bror Renier var en svigersønn av den bysantinske keiser Manuel I Komnenos, og den eldste, Vilhelm av Montferrat, greve av Jaffa og Ascalon (også kalt «Vilhelm Langsverd»), hadde vært Sibylla av Jerusalems første ektemann, og var far til Baudouin V av Jerusalem.

Konrad var også kortvarig marki av Montferrat etter at hans far døde i 1191. I Montferrat ble han etterfulgt av Boniface, men hans egen kvinnelig arving ble født etter hans død: en datter ved navn Maria av Montferrat, «La Marquise», som i 1205 ble dronning av Jerusalem ved Isabellas død, men også Maria døde svært ung i 1212. Konrads tidligere hustru, Theodora, levde fortsatt mot slutten av 1190-tallet da hun fikk munkeklosteret Dalmatios omdannet til et nonnekloster, muligens for hennes eget bosted.

I fiksjonen

Ved hoffet i Montferrat var oksitansk sentralt i den litterære kulturen, og hoffet støttet tallrike trubadurer. Både Bertran de Born og Peirol nevner Konrad i sanger som ble skrevet på tiden rundt det tredje korstoget (se eksterne lenker nedenfor). Han ble sett på som en heroisk figur, den edle forsvarer av byen Tyr – «Marqués valens e pros» – «den tapre og aktverdige marki», som Peirol kaller ham. I Carmina Burana 50: Heu, voce flebili cogor enarrare, er han beskrevet som «marchio clarissimus, vere palatinus» – «den mest berømte marki, i sannhet en ridder». Imidlertid hadde den pågående propagandaen fra fordomsfulle engelske skribenter, som ønsket å fremheve Rikard I av England og myten om «Løvehjerte», den effekt at portrettene av Konrad i den engelskspråklige litteraturen var både nedsettende og forvrengt. Ettersom Rikard og hans krønikeskribenter motsatte seg Konrads krav til Jerusalems trone er han generelt blitt beskrevet negativt, selv når Rikard selv blir behandlet med en del mistro. En sjeldent unntak til denne regelen er det episke diktet Cœur de Lion (1822), av Eleanor Anne Porden som beskriver Konrad som en tragisk byronistisk helt.

En fullstendig fiktiv, og en åpenbart ondskapsfull versjon av Konrad finnes i Walter Scotts The Talisman, feilstavet som «Conrade of Montserrat» (forfatteren har øyensynlig feillest «f» som en lang «s» i sine kilder) og beskrevet ham som en «silkeape» og «papegøye». Han er også en skurk i Maurice Hewletts fantasirike The Life and Death of Richard Yea-and-Nay (1900). Han opptrer kortvarig, igjen i et negativt lys, i Ronald Welchs Knight Crusader (1954): beskrivelsen hviler mye på portrettet i Cecil B. DeMilles film The Crusades, nevnt nedenfor. Lavpunktet, selve nadir, av Konrads fiktive framtoning finnes i Graham Shelbys roman fra 1970, The Kings of Vain Intent. Her er han gjennomført demonisert – beskrevet utelukkende som en uhyggelig figur, fysisk minner han om en vampyr; i et kapittel som er lagt av forfatteren til den amerikanske utgaven av romanen, banker han opp og brutalt voldtar Isabella. Disse verkene reflekterer senrenessansen og den gotiske romanens kulturelle og etniske stereotyper om den machiavellianske italiener: korrupt, intrigant, snobbete, giftmorder, og (som i Shelbys roman) en seksualsadist. I kontrast har den russiskfødte franske romanforfatteren Zoé Oldenbourg gitt ham en mer positiv, men flyktig cameo-rolle – stolt, sterk, og med et slikt kjekt utseende som Khoniates har beskrevet ham – i hennes roman fra 1946, Argile et Cendres (Leire og aske, utgitt på engelsk som The World Is Not Enough i 1948). Han er også en helt i Luigi Gabottos roman fra 1968, Corrado di Monferrato, som beskriver hele hans liv. Et annet sympatisk portrett er Alan Gordons kriminalroman The Widow of Jerusalem (2003) som undersøker på mordet på ham.

På film har han alltid blitt framstilt som en skurk, og med et svakt forhold til de historiske realiteter. I Cecil B. de Milles fil fra 1935, The Crusades, blir han spilt av Joseph Schildkraut som en renkefull forræder, som konspirerer sammen med Johan uten land for å få Rikard Løvehjerte drept på en tid hvor Konrad faktisk allerede forsvarte Tyr mot Saladin. I filmen King Richard and the Crusaders (1954), løst basert på Walter Scotts roman nevnt overfor, er han en tilsvarende skurk, her spilt av Michael Pate. Den egyptiske regissøren Youssef Chahines film fra 1963, Al Nasser Salah Ad-Din, viser også Scotts påvirkning i dens demonisering av Konrad (spilt av Mahmoud El-Meliguy) og Filip II August av Frankrike, mens den engelske kongen Rikard blir framstilt på et rosende vis.

I maleri og tegning har Konrad figurert i en liten samtidig manuskriptskisse av hans skip som seiler til Tyr i Genova-annalene, og i ulike fantasifulle illustrasjoner for Scotts The Talisman. Det finnes et tenkt portrett av ham fra ca. 1843 av François-Édouard Picot for Salles des Croisades at Versailles. Det viser ham som en kjekk, ganske tankefull mann i førtiårene, som bærer en adelskrone og er i kledt et fantasirikt pseudo-middelaldersk klesdrakt. Han er framstilt med mørk hår og skjegg, skjønt det er mer sannsynlig at han som sin far og minst to av sine brødre, var blond.

Eksterne lenker

• (en) Conrad of Montferrat – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Bertran de Born (med oversettelse av James H. Donalson), Folheta, vos mi prejatz que eu chan Arkivert 28. september 2007 hos Wayback Machine.
• Bertran de Born (med oversettelse av James H. Donalson), Ara sai eu de pretz quals l'a plus gran Arkivert 28. september 2007 hos Wayback Machine.
• Find A Grave: Conrad de Montferrat