Bonifatius av Montferrat

Bonifatius av Montferrat
Boniface-of-Montferrat.jpg
Født1150[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
PiemonteRediger på Wikidata
Død4. september 1207[3][5]Rediger på Wikidata
KomotiniRediger på Wikidata
Ektefelle Elena di Bosco (1170–), Jeanne of Antioch, Margaret av Hungary (1204–), Elena di BoscoRediger på Wikidata
Far William V, Marquess of MontferratRediger på Wikidata
Mor Judith of BabenbergRediger på Wikidata
Søsken Azalaïs av Montferrat, Konrad av Montferrat, Renier av Montferrat, William of Montferrat, Beatrice del MonferratoRediger på Wikidata
Barn William VI, Marquess of Montferrat, Demetrius av Montferrat, Agnes av MontferratRediger på Wikidata
Beskjeftigelse MarkiRediger på Wikidata
Våpenskjold
Bonifatius av Montferrats våpenskjold


Bonifatius av Montferrat, født ca. 1150, død 4. september 1207, var den niende marki av Montferrat (Monferrato, i Lombardia i dagens Italia). Han var leder for Det fjerde korstog (1201–1204) som invaderte Konstantinopel i 1204, og han ble konge i det nyetablerte korsfarerstaten Kongeriket Thessaloniki fra 1204 til sin død i 1207.

Hans tidlige livRediger

Bonifatius var tredje sønn av marki Vilhelm V av Montferrat og hans kone Judit av Babenberg. Han ble født etter at hans far kom tilbake fra Det annet korstog (1145-1149). Hans eldre søsken var Vilhelm av Montferrat, greve av korsfarerrikene Jaffa og Ascalon, og Konrad av Montferrat, konge av Jerusalem. Bonifatius’ meritter i 1170-årene er kjent for ettertiden gjennom de episke versene Valen marques, senher de Monferrat, skrevet av hans gode venn Raimbaut de Vaqueiras som var trubadur ved hoffet hans.[6]

Som resten av Montferrat-familien støttet han sin fetter keiser Fredrik I av Det tysk-romerske rike (Fredrik Barbarossa) i hans krigføring mot Den lombardiske liga, en sammenslutning av Nord-Italienske bykommuner som med støtte fra paven motarbeidet den tysk-romerske keiseren.

Bonifatius’ eldste bror, Vilhelm, døde i 1177 kort tid etter at han hadde giftet seg med Sibylla, som var tronarving til Kongedømmet Jerusalem ettersom hun var datter av kong Amalrik I av Jerusalem som døde i 1177. I 1179 tilbød den østromerske keiser Manuel I Komnenos sin datter Maria Porfyrogenita til ekteskapsallianse med Montferrat-familien. Ettersom de to eldste gjenværende sønnene til Vilhelm V, Konrad og Bonifatius allerede var gift, og sønnen Fredrik var prest, ble Maria gift med deres yngste bror Renier av Montferrat. Renier og Maria ble forgiftet og drept av tronraneren Andronikos I Komnenos i 1183.[7]

I 1183 ble Bonifatius’ nevø Balduin V av Jerusalem kronet til medkonge i Jerusalem. Vilhelm V dro dit for å støtte sitt barnebarn og overlot styringen av markisatet Montferrat til Konrad og Bonifatius. I 1187 forlot også Konrad Montferrat for å dra til Østen. Den nye keiseren Isak II Angelos hadde tilbudt søsteren sin som ektefelle til Bonifatius, men han var nylig gift for andre gang, og enkemannen Konrad dro i stedet for å gifte seg.

Bonifatius ble i 1191 marki av Montferrat etter at faren døde, ettersom det ikke kom noe krav på tittelen på vegne av datteren til den eldste broren Vilhelm. Hun var født etter at faren døde i 1177. Bror nummer to, Konrad, var i Jerusalem, og han ble i 1192 valgt til konge i korsfarerriket Kongeriket Jerusalem.

I juni 1194 ble Bonifatius utpekt til en av lederne for keiser Henrik VI av Det tysk-romerske rikes felttog mot Sicilia. Dette felttoget endte med seier for Henrik VI. Han inntok hovedstaden Palermo i oktober og ble kronet til konge i Kongedømmet Sicilia i desember samme år. Under dette felttoget opptrådte Bonifatius’ venn og hofftrubadur Vaqueiras så heltemodig at han senere ble slått til ridder.

Det fjerde korstog (1201-1204)Rediger

 
Korsfarernes inntog i Konstantinopel, maleri av Eugène Delacroix, 1840. Den mest beryktede handlingen til det fjerde korstoget var plyndringen av den kristne byen Konstantinopel.

I 1198 ble grev Theobald III av Champagne utpekt av pave Innocens III til å lede Det fjerde korstog. Organiseringen av korstoget startet i 1200, men Theobald III døde i 1201. Paven utnevnte da Bonifatius til ny leder for korstoget. Bonifatius var en erfaren soldat og han hadde gode forbindelser ettersom både hans nevø Balduin og hans bror Konrad hadde vært konger av Jerusalem.

Bonifatius’ fetter Filip av Schwaben var gift med den bysantinske prinsessen Irene Angelina, datter av den avsatte og fengslede keiser Isak II Angelos. Hun var også niese til Konrad av Montferrats andre kone Theodora. Jula 1201 tilbrakte Bonifatius sammen med Filip av Schwaben i Filips palass i Haguenau. Der møtte de også Alexios Angelos (den senere Alexios IV) som var sønn av Isak II. Alexios hadde unnsluppet fra sin onkel Alexios III Angelos som var den som avsatte og fengslet broren Isak II. De tre diskuterte muligheten for å bruke en korsfarerhær for å avsette Alexios III og gi makten til Alexios IV. Bonifatius og Alexios reiste hver for seg til Roma for å be om pave Innocens IIIs godkjenning og velsignelse av dette. Bonifatius fikk dette, men ble spesielt advart mot å angripe noen kristne, inkludert bysantinere.[8]

Korsfarerhæren sto i stor gjeld til dogen i Republikken Venezia, Enrico Dandolo som hadde finansiert flåten deres. Til gjengjeld for dette forlangte venetianerne at hæren først skulle angripe de opprørske byene Trieste, Moglia Veneto og Zadar og få dem til å godta Venezias overherredømme før hæren dro til Kairo som på dette tidspunkt var målet for korstoget. Paven ble provosert av angrepene på de kristne byene som ble utført av korsfarerne. Enrico Dandolo var nå den reelle lederen for korstoget mens Bonifatius var redusert til en gallionsfigur. Alexios IV prøvde å påvirke dogen til å dra mot Konstantinopel og lovte både rikdom og ære hvis hæren hjalp ham med å gjenvinne keisertittelen etter sin far. Dogen satte som premiss at Alexios aksepterte at den ortodokse kirken skulle anerkjenne pavens overhøyhet. Alexios lovte dette, og flåten seilte deretter mot Konstantinopel.[9]

Etter at Konstantinopel og Østromerriket ble erobret av korsfarerne var det ventet både av korsfarerne og østromerne at Bonifatius som den formelle lederen for korstoget skulle bli ny keiser i Det latinske riket som var imperiets nye navn. Enrico Dandolo mente at Bonifatius hadde for sterke bånd til østromerne ettersom to av hans brødre Konrad og Rainier av Montferrat var gift inn i den bysantinske keiserfamilien. Dandolo kunne med letthet selv ha lansert seg som ny keiser, men det ville føre til store konstitusjonelle problemer hjemme i Republikken Venezia.[10] Han lanserte derfor Balduin I, greve av Flandern, som keiser, dette var en løsning som ga Dandolo god mulighet til selv å styre utviklingen.

Etablering av latinernes rikeRediger

Korsfarerne fordelte riket mellom seg, og Bonifatius, som var rasende over å bli forbigått, fikk tildelt Anatolia som len under keiseren. Dette var han ikke fornøyd med, og han krevde å få Thessaloniki, rikets nest største by.[11] Problemet var at byen ikke var erobret, og Balduin I ønsket å dra for å erobre denne byen. Bonifatius motsatte seg dette og det utviklet seg nesten til strid mellom styrkene fra Flandern og fra Lombardia før Bonifatius fikk sin vilje og førte sine styrker mot Thessaloniki. Han erobret byen og området og etablerte det som et kongedømme selv om tittelen konge ikke ble brukt. Kilder fra det 13. og 14. århundre mener at Bonifatius begrunnet sitt krav med at hans bror Rainier hadde blitt lovet Thessaloniki da han i 1180 giftet seg med Maria Komnene, datter til keiser Manuel I Komnenos. Rainier av Montferrat ble døde eller ble drept rundt 1183.

I 1204–1205 utvidet Bonifatius sitt kongerike sørover i Hellas, gjennom Thessalia, Boiotia, Euboia og Attika. Grensene for riket ser likevel ut til å ha gått bare til byene Domokos, Pharsalus og Velestino, alle i det nordlige Thessalia. Området lenger sør, med byene Zetounion og Ravennika, lå under guvernører som var utnevnt av keiseren, og fyrstedømmene i det sørlige Hellas var vasaller under Bonifatius.[12] I 1208–1209 sendte keiser Henrik av Flandern (som hadde blitt keiser etter sin bror Balduins død i 1205) en ekspedisjon mot de opprørske lombardiske baronene og det endte med at Hertugdømmet Athen, Grevskapene Bodonitsa, Salona og triarkiet (de tre baroniene) på Euboia nå ble direkte underlagt keiseren i Konstantinopel.[13]

Det lombardiske opprøretRediger

Bonifatius’ styre varte mindre enn to år. Den 4. september 1207 ble han angrepet og drept av tsar Kaloyan av Bulgaria. Kaloyan var for øvrig den samme som to år tidligere hadde tatt keiser Balduin I til fange og drept ham. Kongetronen ble overtatt av Bonifatius’ mindreårige sønn Demetrius av Montferrat og den reelle makten havnet hos forskjellige adelsmenn av lombardisk opphav. Grev Oberto II av Biandrate (i Piemonte) var regent for barnet, og han begynte ganske snart å konspirere med den keiserlige stallmester Amadeo Buffa om å få erstattet Demetrius med hans eldre bror Vilhelm VI av Montferrat som nå var marki i Montferrat etter sin far. De var også i åpenlys opposisjon til keiseren, Henrik av Flandern. Henrik angrep Thessaloniki militært i 1209 og tvang lombardierne til underkastelse. Regenten Oberto II ble erstattet av Henriks bror Eustace av Flandern.

Titulære kongerRediger

Kongeriket Thessaloniki ble i 1224 erobret av styrker fra Despotatet Epirus og riket opphørte å eksistere. Overhodene i markisatet Montferrat fortsatte imidlerid å titulere seg som konger av Thessaloniki helt til 1284. I 1266 lovte keiser Balduin II av Courtenay bort kongetittelen i Thessaloniki til hertug Hugo IV av Burgund dersom de klarte å gjenopprette riket. Balduin II var da selv var bare titulær keiser av Det latinske rike etter at han var avsatt og jaget ut av Konstantinopel i 1261. På 1300-tallet kom det også til flere som påberopte seg tittelen.[14]

FamilieRediger

Bonifatius var første gang gift, ca. 1170, med Helena av Bosco. De hadde tre barn:

  • Vilhelm VI av Montferrat, født ca. 1173, død 17. september 1226, marki av Montferrat etter sin far.
  • Beatrise, gift med Enriko del Carretto, marki av Savona som den andre av hans tre koner. Hun var den Bel Cavalher som dikteren Vaqueira diktet om i sine sanger på 1190-tallet.
  • Agnes av Montferrat, død 1207, gift med Henrik av Flandern, keiser i Det latinske rike.[15]

Bonifatius ble gift på nytt i 1205 med Margaret av Ungarn, datter av kong Béla III av Ungarn. Hun var enke etter Isak II Angelos.[16] De hadde ett barn:

ReferanserRediger

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, 12. aug. 2015, 130803316
  2. ^ opac.vatlib.it, Bonifacio, 495/146320
  3. ^ a b Kindred Britain, Boniface I [House of Aleramici], I2701
  4. ^ The Peerage, 9. okt. 2017, Boniface I of Montferrat, King of Thessalonica, p11412.htm#i114113
  5. ^ The Peerage, 9. okt. 2017, Bonifacio Marchese del Monferrato, p61480.htm#i614800
  6. ^ Raimbaut de Vaqueiras: Valen marques (katalansk og engelsk tekst)
  7. ^ Norwich 1997 s. 307
  8. ^ Etter Det store skisma i 1054 var den kristne kirke splittet i en katolsk og en ortodoks kirke. Bysantinerne tilhørte den ortodokse delen.
  9. ^ Harris 2003 s. XIV
  10. ^ Norwich 1997 s. 318
  11. ^ Norwich 1997 s. 320
  12. ^ Van Tricht 2011 s. 161-162
  13. ^ Van Tricht 2011 s. 162-163
  14. ^ Topping 1975 s. 109
  15. ^ Van Tricht 2011 s. 81
  16. ^ Harris 2003 s. 163
  17. ^ Lock 2015 s. 58

KilderRediger

  • Norwich, John Julius (1997). Bysants’ historie. Oslo: Pax Forlag. ISBN 82-530-1912-2. 
  • Jonathan Harris (2003). Byzantium and the Crusades. Hambledon Continuum. 
  • Filip Van Tricht (2011). The Latin Renovatio of Byzantium: The Empire of Constantinople (1204–1228). Brill. ISBN 978-90-04-20323-5. 
  • Peter Topping (1975). The Morea:1311-1364, i A History of the Crusades: The Fourteenth and Fifteenth Centuries, Vol. III. University of Wisconsin Press. 
  • Peter Lock (2015). The Franks in the Aegean: 1204-1500. Routledge.