Alexios IV Angelos
Alexios IV Angelos (gresk: Ἀλέξιος Δʹ Ἄγγελος; født ca. 1182, død 8. februar 1204) var bysantinsk keiser fra august 1203 til januar 1204. Han var sønn av keiser Isak II Angelus og hans første kone, en ukjent kvinne av Palaiologina-slekten, som senere ble nonne med navnet Irene. Hans onkel var keiser Alexios III Angelus som styrtet sin bror Isak fra tronen i et kupp i 1195.
| Alexios IV Angelos | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1182 Konstantinopel | ||
| Død | 8. feb. 1204[1] Konstantinopel | ||
| Beskjeftigelse | Monark | ||
| Embete |
| ||
| Far | Isak II Angelos[2] | ||
| Mor | Irene Palaiologos | ||
| Søsken | Irene Angelina John Angelus of Syrmia | ||
| Nasjonalitet | Østromerriket | ||
Se også liste over østromerske keisere | |||
Prins i eksil rediger
Den unge Alexios ble fengslet i 1195 da Alexios III styrtet Isak II i et kupp. I 1201 ble to kjøpmenn fra Pisa bestukket for å smugle Alexios ut av Konstantinopel og til Det tysk-romerske rike, hvor han fikk opphold og beskyttelse hos sin svoger Filip av Schwaben som var gift med Irene Angelina, en søster av Alexios IV[3]. Ifølge den samtidige skribenten Robert de Cleri var det mens Alexios var i Schwaben at han møtte Filips fetter, marki Boniface av Montferrat som hadde blitt valgt til å lede Det fjerde korstog. Boniface hadde midlertidig forlatt armeen under beleiringen av Zadar for å dra til Filip. De diskuterte der muligheten for å la korstoget dra til Konstantinopel slik at Alexios IV kunne settes inn på sin fars keisertrone. Markien av Montferrat dro tilbake til sin arme mens den lå i vinterleir i Zadar, og snart kom utsendinger fra Alexios IV etter og tilbød store mengder med gull og soldater til å støtte korsfarerhæren. I tillegg lovet han å legge den ortodokse kirke inn under pavekirkens myndighet. Enkelte, blant annet Simon V av Montfort, jarl av Leicester, var imot planen, men de fleste aksepterte den.
Keisertiden rediger
Den 18. juli 1203 angrep korsfarerne byen, og Alexios III flyktet umiddelbart til Trakia. Morgenen etter oppdaget korsfarerne at innbyggerne hadde satt Isak II fri fra fengsel, og de proklamerte ham som keiser til tross for at han var blitt blindet for å gjøre ham uegnet til å herske. Korsfarerne ville ikke akseptere dette og tvang Isak II til å utnevne sin sønn Alexios IV til medkeiser. Dette skjedde 1. august 1203.
På tross av Alexios’ store løfter visste den mer erfarne og praktiske Isak II at de keiserlige skattkamrene ikke kunne dekke slike store utbetalinger. Alexios visste ikke hvor lite ressurser som var igjen, men han klarte å stille halvparten av sunnen han hadde lovet venetianerne (100.000 mark sølv) ved å skattlegge kirken og konfiskere eiendommer fra sine fiender. Han forsøkte å slå Alexios III i trakia, men mislyktes. Noe økonomisk utbytte fikk han likevel fra noen trakiske byer, men korsfarerne var utålmodige og fiendskapen mellom dem og innbyggerne i Konstantinopel økte.
I desember 1203 eksploderte volden mellom innbyggerne og korsfarerne. En rasende mobb angrep og drepte alle utlendinger de kunne få tak i, og korsfarerne mente at Alexios IV ikke hadde oppfylt sine løfter til dem. Alexios ville, eller kunne, ikke oppfylle korsfarernes krav. Han hadde røket uklar med sin far og var blitt svært upopulær blant folket. Den blinde og nokså maktesløse Isak II mislikte å måtte dele tronen med sønnen, og han spredte rykter om hans utsvevende og perverse livsstil. Den samtidige kronikøren Niketas Khoniates som ellers var sterkt kritisk til korsfarerne[4] avviste Alexios som «barnslig» og kritiserte hans relasjon med korsfarerne. I begynnelsen av januar 1204 prøvde Alexios IV å bekjempe korsfarerne ved å sette fyr på 17 skip fylt med brennbare materialer og sende dem mot den venetianske flåten, men forsøket mislyktes[5].
Avsettelse og død rediger
Mot slutten av januar 1204 gjorde folket i Konstantinopel opprør og forsøkte å utnevne Nikolas Canabus til keiser i Hagia Sofia. Alexios IV forsøkte en siste gang å forsone seg med korsfarerne, men natten mellom 27. og 28. januar 1204 ble både han og hans far Isak fengslet av protovestarios Alexios Dukas Murzuflos. Alexios ble henrettet ved kvelning og Isak døde av enten gift eller alderdom[6]. Alexios Dukas ble deretter utropt til keiser Alexios V Dukas. I løpet av Alexios IV’s korte regjeringstid mistet imperiet sine territorier langs Svartehavet til Trapezunt-riket.
Referanser rediger
- ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Alexius-IV-Angelus[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ Norwich, s. 314
- ^ Niketas Khoniates, The Sack of Constantinople (1204)
- ^ Nicolle, s. 65
- ^ Norwich, s. 316-317
Kilder rediger
- John Julius Norwich, Bysants’ historie, Pax Forlag A/S, 1997
- David Nicolle, The Fourth Crusade 1202-04 - the Betrayal of Byzantium, Osprey Publishing Ltd, 2011
- Alexander Canduci, Triumph & Tragedy: The Rise and Fall of Rome's Immortal Emperors, Pier 9, 2010, ISBN 978 1 84908 319 5
- Alexander Kazhdan, The Oxford Dictionary of Byzantium, Oxford University Press, 1991
- Warren Treadgold, A History of the Byzantine State and Society, Stanford University Press, 1997
- Michael Angold, The Byzantine Empire, 1025–1204: A Political History, 2. utg., London/New York, 1997
- Michael Angold, The Fourth Crusade, London/New York, 2004
- C. M. Brand, A Byzantine Plan for the Fourth Crusade, Speculum, 43 (1968), s. 462–75
- Jonathan Harris, Byzantium and the Crusades, 2. utg. London/New York, 2014, ISBN 978-1-78093-767-0
- The Oxford Dictionary of Byzantium, Oxford University Press, 1991
- Jonathan Phillips, The Fourth Crusade And The Sack Of Constantinople, London/New York, 2004
 Østromersk keiser | ||
| Angelanske dynasti | ||
| Forgjenger: Alexios III Angelos |
1203–1204 | Etterfølger: Isak II Angelos |
| Østromerriket | ||