Henrik av Flandern
Henrik av Flandern (født ca. 1174, død 11. juni 1216) var den andre keiser av Det latinske riket i Konstantinopel, fra 1206 til sin død i 1216.
| Henrik av Flandern | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1174[1][2][3][4] Valenciennes | ||
| Død | 11. juni 1216[5] Thessaloniki | ||
| Embete | |||
| Ektefelle | Agnes av Montferrat Maria of Bulgaria, Latin Empress (1203–) | ||
| Far | Baldvin V av Hainaut[6] | ||
| Mor | Margareta I av Flandern[6] | ||
| Søsken | Isabella av Hainaut Yolanda av Flandern Filip av Namur Balduin I av Konstantinopel | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Det latinske riket var et korsfarerrike som ble opprettet i 1204 da det fjerde korstog jaget keiseren i Østromerriket ut av Konstantinopel og tvang bysantinerne til å opprette Keiserriket Nikea i eksil. Henrik var en yngre bror til Balduin I av Konstantinopel og var sønn av Balduin V, greve av Hainaut (senere Balduin VIII, greve av Flandern) og Margaret I av Flandern.
Liv og virke
redigerEtter å ha sluttet seg til det fjerde korstog omkring 1201 utmerket han seg i kampen om Konstantinopel. I juli 1203 var Henrik en av åtte divisjonsgeneraler og kommanderte den største divisjonen. I 1204 ledet han et raid mot en festning i Filia nær Svartehavet og slo keiser Alexios V Dukas. Han erobret blant annet en hellig relikvie som han kunne returnere til korsfarerleiren og ble raskt en av de mest fremtredende lederne i Det latinske rike.
Da hans eldste bror, keiseren Balduin I, ble tatt til fange av bulgarerne under slaget ved Adrianopol i april 1205 ble Henrik først utnevnt til regent, deretter keiser. Han ble kronet 20. august 1206.
Da Henrik ble keiser nektet den lombardiske adelen i Kongeriket Thessaloniki å sverge troskap til keiseren.[7] En toårig krig mot Thessaloniki fulgte hvor Henrik til slutt slo de lombardisk-støttede tempelridderne og inntok deres festninger i Ravennika og Zetouni.[8]
Henrik var en dyktig keiser som lyktes i å beseire bulgarerne under tsar Kaloyan av Bulgaria og også keiser Teodoros I Laskaris i Nikea. Han vant også over Kaloyans etterfølger Boril av Bulgaria i et slag ved Filippopolis i 1208. Henrik utfordret også Keiserriket Nikea ved å utvide en befestning ved Pegai i 1207, og ved et slag Rhyndacus i 1211-1212 hvor han erobret viktige områder ved Nymphaion. Selv om Teodoros I var svekket etter disse tapene, ser det ut til at Henrik fokuserte mer på sine europeiske utfordringer og inngikk fredsavtale med Nikea og ga også enkelte innrømmelser til dem.[9]
Henrik skilte seg fra mange andre korsfarerledere i sitt pragmatiske syn på de bysantinske grekerne ved å behandle dem som likeverdige. Den samtidige greske historikeren Georgios Akropolites skriver om ham at: «Selv om han var franker av fødsel oppførte han seg høvisk overfor de romerske innfødte i Konstantinopel, drev forretninger med dem og vervet dem som soldater. Han behandlet innbyggerne som sitt eget folk.»[10]
Henrik ser ut til å ha vært tøff, men ikke grusom, og tolerant, men ikke svak. Han døde 11. juni 1216, og den tidligere regenten i Thessaloniki mente han var blitt forgiftet.[11] Gardner mente dette skjedde etter oppfordring fra hans kone Maria av Bulgaria.[12]
Etter hans død ble svogeren Peter II av Courtenay utnevnt til keiser, men han kom aldri fram til Konstantinopel. Han ble underveis dit tatt til fange av despoten Teodoros Komnenos Dukas i Despotatet Epirus og satt i fangenskap der til han døde i 1219. I de to årene etter Henriks død ble derfor det latinske rike styrt av hans kone Yolanda av Flandern, Henriks søster, som regent. To av hans sønner, Robert I og Balduin II ble senere keisere i riket.
Familie
redigerHenrik giftet seg første gang i 1204 med datteren til Bonifatius I av Montferrat, lederen av korstoget. Denne konen, Agnes av Montferrat, døde sannsynligvis i barsel i 1207.[13]
Samtidige historikere har hevdet at Henrik inngikk fredsavtale med bulgarerne etter at tsar Karolyan av Bulgaria døde (i 1207), og at han inngikk ekteskap med Karolyans datter Maria i 1213.[14]
Henrik hadde en datter med en ikke navngitt elskerinne. Denne datteren, som man ikke kjenner navnet til, ble gift med en bulgarsk leder ved navn Alexios Slav som etablerte et eget rike i Rodopifjellene.[15]
Referanser
rediger- ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118709739, besøkt 18. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Sapere Encyclopedia, oppført som Enrico (imperatore latino di Oriente), De Agostini ID Enrico+(imperatore+latino+di+Oriente)[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Enric I de Constantinoble, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0024098[Hentet fra Wikidata]
- ^ opac.vatlib.it, oppført som Henricus, VcBA-ID 495/362341[Hentet fra Wikidata]
- ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Henry of Hainault, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Henry-of-Hainault, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ Nicol, The Last Centuries of Byzantium, s. 12
- ^ Coureas, A Companion to Latin Greece, s. 175
- ^ Akropolites, The History, s. 148-151
- ^ Akropolites, The History, s. 155-156
- ^ Sturdza, Dictionnaire Historique, s. 477
- ^ Gardner, The Lascarids of Nicæa, s. 85-86
- ^ Joinville og Villehardouin, Chronicles of the Crusades, s. 146-148
- ^ Fine, The Late Medieval Balkans, s. 81-82
- ^ Fine, The Late Medieval Balkans, s. 94
Litteratur
rediger- Akropolites, George (2007). The History. Oxford University Press.
- Coureas, Nicholas (2015). «The Latin and Greek Churches in former Byzantine Lands under Latin Rule». A Companion to Latin Greece. Brill.
- Fine, J. V. A. (1994). The Late Medieval Balkans, A Critical Survey from the Late Twelfth Century to the Ottoman Conquest. University of Michigan Press.
- Gardner, A. (1912). The Lascarids of Nicæa, The Story of an Empire in Exile. Methuen.
- Harris, Jonathan (2014). Byzantium and the Crusades (2nd utg.). Bloomsbury.
- Joinville and Villehardouin (1963). Chronicles of the Crusades. Penguin.
- Nicol, Donald M. (2002). The Last Centuries of Byzantium, 1261-1453. Cambridge University Press.
- Sturdza, M. D. (1999). Dictionnaire Historique et Généalogique des Grandes Familles de Grèce, d'Albanie et de Constantinople (2e utg.). Chez l'auteur.