Klinkbygging

Klinkbygging er en gammel konstruksjonsteknikk for legging av kledningsbordene på skrog av båter og skip av tre, hvor underkanten av de overliggende plankene stikker ut over kanten av de underliggende plankene. Klinkbygging er den tradisjonelle nordiske byggeteknikken for trebåter. Det som skiller en klinkbygd trebåt fra andre liknende båter er utseendet på bordgangene som går oppover fra kjølen, bordgangene overlapper hverandre langs kantene vendt nedover. Teknikken som fester bordene sammen, kalles «klink». Alternativ til klinkbygde båter er kravellbygde der bordene legges kant i kant og danner en jevn flate.

Gokstadskipet, et vikingskip fra 800-tallet gravd opp i Sandefjord i 1880, er en klinkbygd båt. Nedre kant av hvert trebord i bordgangene på skroget ligger utenpå bordet nedenfor og er festet til dette med klinknagler.

Byggeteknikken spredte seg fra de nordiske landene til De britiske øyer, den franske vestkysten samt Loire-elven, østersjøkysten i Tyskland, Polen og Baltikum, Canada og USA i forbindelse med kulturelle kontakt mellom de ulike landenes båttradisjoner. I land så langt borte som Kina, India og Japan hadde båter med overlappende bord vært sett av europeiske observatører, men disse representerte forskjellige byggeteknikker.

I USA hadde klinkbygging eller klinkerbygging ofte blitt omtalt som «lapstrake» som en metode om hvordan å legge bordganger i trebåtbygging.

I desember 2021 ble den nordiske klinkbåttradisjonen innskrevet på UNESCOs liste over verdens immaterielle kulturarv.

Historikk og teknikk

Sammenligning mellom klinkbygde og kravellbygde båtsider. Kledningsbordene i båtens bunn og sider legges henholdsvis litt over hverandre eller kant i kant så de danner en glatt flate.

Innsiden av en klinkbygd fiskebåt.

Klinkbygging betyr at bordene i båtens bunn og sider legges litt over hverandre, ikke kant i kant slik som i en kravellbygd båt. For å feste bordene sammen borer man hull, setter utenfra i en nagle av jern eller kopper (som kalles båtsøm), deretter setter man på ei skive (ei roe) på innsiden. Den overflødige naglespissen klippes av, og den butte enden av naglen klinkes flat med en hammer (en klinkehammer), mens det holdes mot på naglehodet. Nagler av einer har også vært utbredt i Norge (se listring).

For å tette mellom båtbordene legger man som regel inn tetningsmateriale. Det kunne være mose eller nauthår (hår av husdyr) som var spunnet til ei snor, innsatt med tjære. I moderne tid brukes mye bomullstråd. På Sør-Østlandet var slik sisnor ikke vanlig.

Båtbyggingen starter med at kjøl og stevner blir montert på byggeplassen som gjerne er innendørs i ei båtbu, bl. a. fordi man trenger noe, som oftest en tykk bjelke i taket, en skorstokk, og skrå stokker ned fra denne, å feste stevnene mot. Deretter blir bordene festet, ett for ett. Bordenes form er viktige for hvordan båten skal bli, og båtbyggeren bruker trestenger, skorer, ned fra skorstokken for å få dette til. Båtbyggeren må ha klart for seg hvordan hvert enkelt bord skulle formes, og dessuten vite hvordan han skal oppnå riktig form med bord som er litt forskjellige i spenst, tykkelse, ved-tetthet, fordeling av kvist osv.

Båtbyggeren arbeidet lenge uten maler av noe slag, da var øyemålet det viktigste måleapparatet.

Innveden, som i dag ofte kalles spant, går på tvers av kjøl og båtbord. Band er det tradisjonelle betegnelse for innveden i en klinkbygd robåt. Delene til banda er hugget eller saget i form, og et band settes sammen av mange deler. Banda ble tidliger festet til båtbordene med trenagler, men nå brukes nesten bare søm.

Klinkbygging av båter har foregått i hvert fall siden jernalderen, og antakelig også før dette. Vikingskipene er de mest kjente båtene som er bygd med denne teknikken.

Fordelene med klinkbygging er at plankene ikke behøver å være så tykke, og at skroget derfor blir relativt lett. På grunn av den lave vekten kan båten derfor lettere trekkes på land, der det ikke finnes havner. Ulempen er, at man helst skal bruke førsteklasses treverk, noe som gjør konstruksjonen dyrere. Det er dessuten vanskelig å øke bordbredden på midten av båten, og derfor blir bordene smale ved båtens ender.

De tradisjonelle trebåtene har dels navn etter hvor i landet de ble bygd og hørte hjemme. Det var en rekke detaljer med hensyn til form og tekniske detaljer som definerte den enkelte båttype.

I tillegg ble de enkelte typene bygd i mange ulike størrelser, og metodene for å betegne størrelsen varierte noe etter hvor man var i landet. Man teller årer, par årer eller antall rom i båten. Eksempelvis har en færing fire årer, og en femrøring har fem par årer.

Begrepet klinking brukes også i forbindelse med jernkonstruksjoner som sammenføyes med en nagle.

Klinkesøm

Båtsøm og ro.

Foto: Andreas Vartdal

Søm betegner spiker med stort hode som kan være laget av kobber eller jern. Søm i ulik størrelse og utforming ble særlig brukt til klinkbygging av båter, til å feste hestesko med og i skomakerarbeider.

Ordet søm er det samme som det norrøne saumr og det nynorske saum. I dansk betyr søm som på norsk både «sytøy», «sammensying» og annet, men er i tillegg det vanligste ordet for «spiker». Spiger betegner der lange, håndsmidde spiker eller hjuleiker.

Bruken av ordet stammer fra den gangen båter var sydd sammen med røtter. Et eksempel på dette er Halsnøybåten, som er datert til rundt år 450 e.Kr.

Tradisjonelle norske båttyper

• Nordlandsbåt
• Åfjordsbåt
• Geitbåt – nordmørsbåten. Ble bygd på Nordmøre og i Romsdal
• Snedbetning (snidbotning) – sunnmørsbåt
• Hardangerbåt
• Oselver
• Listring
• Listerbåt
• Sjekte
• Jekt – på grense mellom båt og skip
• Jakt (skipstypen) – om lag samme bruksområde og byggemiljø som jekten, men litt annerledes form og annerledes rigget
• Knarr – handelsskip i vikingtid

Litteratur

• Christensen, Arne Emil (1966): Frå vikingskip til motorsnekke., Det Norske Samlaget
• Molaug, Svein (1985): Vår gamle kystkultur. Oslo.