Klagerett
- Se også: Reklamasjonsrett, for en kjøpers rett til å klage over selgers manglende oppfyllelse av kjøpsavtalen
Klageretten er en rett til å kreve at forvaltningen behandler en sak på nytt kombinert med en rett til å kreve at organet som behandlet saken i første instans bringer saken inn for sitt overordnede organ.
Som prinsipp følger klageadgangen av forvaltningens hierarkiske oppbygning[1], og implisitt i dette prinsippet ligger at et overordnet organ har rett til å instruere sine underordnede og omgjøre deres avgjørelser. Departementene er underlagt Kongen, direktoratene er underlagt et departement. Følgelig vil det alltid, helt opp til Kongen, finnes et overordnet organ man kan klage til.
En alminnelig klagerett kom ikke før forvaltningsloven ble vedtatt på 1960-tallet, men allerede fra tidlig 1900-tall ser man at lovgivningen begynner å ta inn bestemmelser om klagerett. Tidlige eksempler på dette er vergemålslovgivningen og skattelovgivningen.[2] Departementenes avgjørelser kunne også klages inn for Kongen, men dette var en lite kjent og lite brukt ordning.[3]
I dag følger den alminnelige klagerett av forvaltningslovens kapittel VI, men enkelte områder har beholdt særpreg de hadde fra før. Som eksempel kan nevnes at Skatteetatens saksbehandling i skattesaker følger ligningsloven[4], mens Arbeids- og velferdsetaten følger de mer domstolslignende reglene i trygderettsloven.[5]
Nærmere om vilkårene for å utøve klageretten rediger
Vilkårene for klagerett følger nokså direkte av forvaltningsloven kapittel VI. Forvaltningslovens regler om enkeltvedtak fastslår at klager skal informeres om klageretten, klagefrist, klageinstans, og fremgangsmåte.[6]
Hva kan klages over rediger
- Se også: Enkeltvedtak
Forvaltningslovens ordning er at det kan klages over enkeltvedtak.[7] Begrepet enkeltvedtak, i dagligtale gjerne misvisende kalt vedtak, er definert i lovens kapittel I som "en avgjørelse som treffes under utøving av offentlig myndighet, og som er bestemmende for rettigheter eller plikter til en eller flere bestemte personer".[8] En avgjørelse om at man nekter å ta stilling til en sak (avvisning) regnes også som et vedtak, selv om det ikke bestemmer noens rettigheter eller plikter.[9] Det samme gjelder avgjørelser om bruk av særskilte tvangsmidler som for eksempel dagbøter for å få gjennomført et vedtak, selv om rettighetene og pliktene er fastslått ved det vedtaket som allerede er truffet.[9]
I tillegg gir forvaltningsloven klagerett over en del avgjørelser som ikke regnes som vedtak, men som likevel har stor betydning for de det gjelder. Dette gjelder avgjørelser om at opplysninger skal innhentes[10], avgjørelse om granskning av privat eiendom[11], og avslag på krav om å få se sakens dokumenter.[12]
En avgjørelse om å utsette eller ikke utsette gjennomføringen av et vedtak[13] når dette ikke innebærer tvang kan ikke påklages.[14]
Fremgangsmåten ved klage rediger
Klage kan være muntlig eller skriftlig. Elektronisk innsendt klage regnes som skriftlig.[15] Er den muntlig skal den skrives ned av tjenestemannen som mottar den.[16] Rett mottaker er forvaltningsorganet som traff avgjørelsen som påklages ("underinstansen").[17] Klagen skal være signert (fysisk eller elektronisk)[18], og den skal identifisere hva man klager på og hvilket resultat man ønsker.[19]
Klagen skal også fremsettes innen en viss frist, vanligvis tre uker regnet fra mottak av avgjørelsen.[20] Klagefristen avbrytes ved at klagen sendes inn.[21]
Hvem er klageinstans rediger
Forvaltningsloven nøyer seg med å gi generelle retningslinjer om klageinstans, hovedregelen er derfor at man kan klageinstansen er "det forvaltningsorgan som er nærmest overordnet det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket".[22] For statsorganer vil dette være enkelt å fastslå, man må se "ett trinn opp" på stigen.[23] Departementene ligger under Kongen, fylkesmennene og direktoratene ligger under departementene, og så videre. For et direktorat med sin egen ytre etat vil direktoratet være klageinstans i kraft av sitt overordningsforhold. Særlovgivningen på det enkelte område kan fastsette en annen løsning, for eksempel er den uavhengige Utlendingsnemnda klageinstans for Utlendingsdirektoratet[24] selv om Utlendingsdirektoratet administrativt er underlagt Justisdepartementet.[25] Et annet eksempel er Arbeids- og velferdsetaten, der Arbeids- og velferdsdirektoratet er gitt stor frihet til selv å avgjøre hvilken instans i etaten som skal være klageinstans.[26]
For kommunen er det fastsatt en særlig instansordning. Her er klageinstans kommunestyret eller den instans kommunestyret bestemmer[27], med det fagdepartement som er ansvarlig for loven det treffes vedtak etter som klageinstans hvis kommunestyret selv treffer vedtak. Slik klageordning må lovfestes særskilt fordi kommunen normalt ikke er underordnet staten på generelt grunnlag.[28]
Referanser rediger
- ^ Grunnloven § 3
- ^ NUT 1958:3 s. 10
- ^ NUT 1958:3 s. 29
- ^ Ligningsloven § 1-2
- ^ Folketrygdloven § 21-12
- ^ Forvaltningsloven § 27
- ^ Forvaltningsloven § 28
- ^ Forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a og b
- ^ a b Forvaltningsloven § 2 tredje ledd
- ^ Forvaltningsloven § 14
- ^ Forvaltningsloven § 15
- ^ Forvaltningsloven § 21
- ^ Forvaltningsloven § 42
- ^ Se nærmere drøftelse i Aulstad, Johan Greger: Utsatt iverksettelse etter forvaltningsloven § 42, inntatt i Jussens Venner 2010 s. 323-367, punkt 4.1
- ^ Forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav g
- ^ Forvaltningsloven §§ 11d annet ledd og § 32 første ledd bokstav a
- ^ Forvaltningsloven § 32 første ledd bokstav a
- ^ Forvaltningsloven § 32 første ledd bokstav b
- ^ Forvaltningsloven § 32 første ledd bokstavene c og d
- ^ Forvaltningsloven § 29
- ^ Forvaltningsloven § 30
- ^ Forvaltningsloven § 28 første ledd
- ^ NUT 1958:3 s 268-269
- ^ Utlendingsloven § 76 første ledd
- ^ [1] Arkivert 4. april 2012 hos Wayback Machine.
- ^ Folketrygdloven § 21-12 første ledd
- ^ Forvaltningsloven § 28 annet ledd
- ^ Kommuneloven § 6, men staten kan utøve en begrenset lovlighetskontroll etter kommuneloven § 59.