| Forvaltningsloven | |||||
|---|---|---|---|---|---|
| Lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker | |||||
 | |||||
| Type | Lov | ||||
| Virkeområde | Norge | ||||
| Myndighet | Justis- og beredskapsdept. | ||||
| Vedtatt | 10. februar 1967 | ||||
| I kraft | 1. januar 1970 | ||||
| Nettside | lovdata.no | ||||
Lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker (kortform: forvaltningsloven, forkortet: fvl.) er en norsk lov som regulerer saksbehandling og vedtak fattet av de fleste statlige eller kommunale forvaltningsorganer. Til statlig eller kommunal forvaltning regnes for eksempel departementer og direktorater, herunder NAV. Samtlige norske kommuner er også underlagt loven. Derimot er ikke domstolene, Stortinget eller virksomheter underlagt Stortinget bundet av loven. Det finnes også andre unntak (se loven). På den annen side kan også loven få anvendelse på private rettssubjekter når de utøver offentlig myndighet. For eksempel er utøvelsen av Periodisk kjøretøykontroll underlagt Forvaltningsloven. Loven ble første gang vedtatt i 1967 og trådte i kraft i 1970.
Innhold
Forvaltningsorganets alminnelige veiledningspliktRediger
Forvaltningsorganene har innenfor sitt sakområde en alminnelig veiledningsplikt (§ 11). Formålet med veiledningen skal være å gi parter og andre interesserte adgang til å vareta sitt tarv i bestemte saker på best mulig måte. Omfanget av veiledningen må likevel tilpasses det enkelte forvaltningsorgans situasjon og kapasitet til å påta seg slik virksomhet.
Etter forespørsel fra en part og ellers når sakens art eller partens forhold gir grunn til det, skal forvaltningsorganet gi veiledning om gjeldende lover og forskrifter og vanlig praksis på vedkommende sakområde, og regler for saksbehandlingen, særlig om parters rettigheter og plikter etter forvaltningsloven. Om mulig bør forvaltningsorganet også peke på omstendigheter som i det konkrete tilfellet særlig kan få betydning for resultatet.
Uavhengig av om sak pågår, plikter forvaltningsorganet innen sitt sakområde å gi veiledning som nevnt i annet ledd til en person som spør om sine rettigheter og plikter i et konkret forhold som har aktuell interesse for ham.
Dersom noen henvender seg til urette myndighet, skal det forvaltningsorgan som mottar henvendelsen, om mulig vise vedkommende til rett organ. Inneholder en henvendelse til et forvaltningsorgan feil, misforståelser, unøyaktigheter eller andre mangler som avsenderen bør rette, skal organet om nødvendig gi beskjed om dette. Organet bør samtidig gi frist til å rette opp mangelen og eventuelt gi veiledning om hvordan dette kan gjøres.
Forvaltningsorganet skal forberede og avgjøre saken uten ugrunnet opphold. Dersom det må ventes at det vil ta uforholdsmessig lang tid før en henvendelse kan besvares, skal det forvaltningsorganet som mottok henvendelsen, snarest mulig gi et foreløpig svar. I svaret skal det gjøres rede for grunnen til at henvendelsen ikke kan behandles tidligere, og såvidt mulig angis når svar kan ventes. Foreløpig svar kan unnlates dersom det må anses som åpenbart unødvendig.
I den utstrekning en forsvarlig utførelse av tjenesten tillater det, skal en part som har saklig grunn for det, gis adgang til å tale muntlig med en tjenestemann ved det forvaltningsorgan som behandler saken. Dersom en mindreårig er part i saken og blir representert av verge, gjelder dette også den mindreårige selv.
Blir det ved muntlige forhandlinger, konferanser eller telefonsamtaler av en part gitt nye opplysninger eller anførsler av betydning for avgjørelsen av saken, skal de såvidt mulig nedtegnes eller protokolleres. Det samme gjelder iakttakelser tjenestemannen gjør ved befaring m.m.
Bistand fra advokat eller fullmektigRediger
En part har rett til å la seg bistå av advokat eller annen fullmektig på alle trinn av saksbehandlingen (§ 12).
Som fullmektig kan brukes enhver myndig person eller en organisasjon som vedkommende er medlem av. Forvaltningsorganet kan likevel tilbakevise den som uten å være advokat, søker erverv ved å opptre for andre i forvaltningssaker, men ikke i saker der vedkommende har rett til å yte rettshjelp etter domstolloven § 218. Tjenestemann tilsatt ved forvaltningsorgan innenfor det forvaltningsområde som saken hører under, kan ikke opptre som fullmektig.
Alle henvendelser i en sak kan gjøres ved fullmektig, og parten har rett til å ha med seg fullmektig når han møter personlig for forvaltningsorganet. Alle meddelelser og henvendelser fra forvaltningsorganet skal skje til partens fullmektig forsåvidt forholdet dekkes av fullmakten. Når det finnes hensiktsmessig, kan parten også underrettes direkte. Parten kan kreve å bli underrettet ved siden av eller i stedet for fullmektigen.
Fullmektig som ikke er advokat, skal legge frem skriftlig fullmakt. Advokat behøver ikke å legge frem skriftlig fullmakt, med mindre forvaltningsorganet finner grunn til å kreve det.
TaushetspliktRediger
Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, plikter å hindre at andre får adgang eller kjennskap til det han i forbindelse med tjenesten eller arbeidet får vite om noens personlige forhold, eller tekniske innretninger og fremgangsmåter samt drifts- eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde av hensyn til den som opplysningen angår.
Som personlige forhold regnes ikke fødested, fødselsdato og personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted, med mindre slike opplysninger røper et klientforhold eller andre forhold som må anses som personlige. Kongen kan ellers gi nærmere forskrifter om hvilke opplysninger som skal reknes som personlige, om hvilke organer som kan gi privatpersoner opplysninger som nevnt i punktumet foran og opplysninger om den enkeltes personlige status for øvrig, samt om vilkårene for å gi slike opplysninger.
Taushetsplikten gjelder også etter at vedkommende har avsluttet tjenesten eller arbeidet. Han kan heller ikke utnytte opplysninger som nevnt i denne paragraf i egen virksomhet eller i tjeneste eller arbeid for andre.
Nærmere regler om taushetsplikt følger av forvaltningsforskriften og diverse særlover.[trenger referanse]
EnkeltvedtakRediger
§§ 16 – 36 gjelder kun enkeltvedtak.
Definisjon av enkeltvedtakRediger
Enkeltvedtak er et vedtak som gjelder rettigheter eller plikter til en eller flere bestemte personer (§ 2). Avgjørelse som gjelder ansettelse, oppsigelse, suspensjon, avskjed eller forflytting av offentlig tjenestemann, regnes som enkeltvedtak. Det samme gjelder vedtak om å ilegge offentlig tjenestemann ordensstraff eller tilstå ham pensjon. Som enkeltvedtak reknes også avgjørelser som gjelder avvising av en sak eller bruk av særlige tvangsmidler for å få gjennomført et vedtak.
Forvaltningsorganets utrednings- og informasjonspliktRediger
Forvaltningsorganet skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før enkeltvedtak treffes (§ 17). Det skal påse at mindreårige parter har fått mulighet til å gi uttrykk for sitt syn, i den grad de er i stand til å danne seg egne synspunkter på det saken gjelder. De mindreåriges syn skal tillegges vekt i samsvar med deres alder og modenhet.
Partene bør også for øvrig gjøres kjent med opplysninger av vesentlig betydning som det må forutsettes at de har grunnlag og interesse for å uttale seg om, og som parten (etter §§ 18 til 19) har rett til å gjøre seg kjent med. Ved avveiningen skal legges vekt på om rask avgjørelse er ønskelig og om hensynet til parten er tilstrekkelig varetatt på annen måte, for eksempel ved at han er gjort kjent med retten etter (§§ 18 til 19) til å se sakens dokumenter.
En part har rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter (for så vidt ikke annet følger av reglene i §§ 18 til 19).
Innsyn i faktiske opplysningerRediger
Selv om dokumentet eller deler av det er unntatt innsyn har parten rett til å gjøre seg kjent med de deler av det som inneholder faktiske opplysninger av betydning for saken eller sammendrag eller annen bearbeidelse av faktum (§ 18).
Klage over avslag på krav om å få gjøre seg kjent med et dokumentRediger
Avslag på krav om innsyn skal være skriftlig. Blir krav om å få gjøre seg kjent med et bestemt dokument eller opplysning avslått, skal parten gjøres merksam på den bestemmelse som ligger til grunn for avslaget og hvilket ledd og hvilken bokstav i bestemmelsen som er brukt. Avslaget skal opplyse om retten til å klage (§ 21).
Begrunnelse for enkeltvedtakRediger
Enkeltvedtak skal grunngis. Forvaltningsorganet skal gi begrunnelsen samtidig med at enkeltvedtaket treffes (§ 24).
Underretning om vedtaketRediger
Det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket, skal sørge for at partene underrettes om vedtaket så snart som mulig (§ 27).
Vilkår for å reise sak for domstolene om vedtaketRediger
Det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket, kan bestemme at søksmål om gyldigheten av forvaltningsvedtak eller krav om erstatning som følge av vedtaket ikke skal kunne reises uten at vedkommende part har nyttet sin adgang til å klage over vedtaket, og at klagen er avgjort av den høyeste klageinstans som står åpen (§ 27). Søksmål skal likevel i alle tilfelle kunne reises når det er gått 6 måneder fra klage første gang ble framsatt, og det ikke skyldes forsømmelse fra klagerens side at klageinstansens avgjørelse ikke foreligger.
Vedtak som kan påklages. KlageinstansRediger
Enkeltvedtak kan påklages (§ 28).
For enkeltvedtak som er truffet av forvaltningsorgan opprettet i medhold av lov om kommuner og fylkeskommuner, er klageinstansen kommunestyret eller fylkestinget, eller etter disses bestemmelse, formannskapet eller fylkesutvalget eller en eller flere særskilte klagenemnder oppnevnt av kommunestyret eller fylkestinget. Departementet er likevel klageinstans når vedtak er truffet av kommunestyret eller fylkestinget. Vedkommende statlige organ er klageinstans når vedtak er truffet i henhold til myndighet delegert fra et statlig forvaltningsorgan.
Klageinstansens vedtak i klagesak kan vanligvis ikke påklages.
Er det klagerett over et vedtak om å avvise en klage som er truffet av et kommunalt eller fylkeskommunalt organ som klageinstans, går klagen til fylkesmannen.
KlagefristRediger
Fristen for å klage er 3 uker fra det tidspunkt underretning om vedtaket er kommet frem til vedkommende part (§ 29). Skjer underretningen ved offentlig kunngjøring, begynner klagefristen å løpe fra den dag vedtaket første gang ble kunngjort.
Selv om klageren har oversittet klagefristen, kan klagen tas under behandling såframt parten eller hans fullmektig ikke kan lastes for å ha oversittet fristen eller for å ha drøyd med klage etterpå, eller det av særlige grunner er rimelig at klagen blir prøvd (§ 31).
Ved vurderingen av om klagen bør tas opp til behandling, skal det også legges vekt på om endring av vedtaket kan medføre skade eller ulempe for andre.
Klagen kan ikke tas under behandling som klagesak dersom det er gått mer enn ett år siden vedtaket ble truffet.
Klagens adressatRediger
Erklæring om klage skal fremsettes for det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket (§ 32).
SakskostnaderRediger
Når et vedtak blir endret til gunst for en part, etter en klage, skal han tilkjennes dekning for vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket, med mindre endringen skyldes partens eget forhold eller forhold utenfor partens og forvaltningens kontroll, eller andre særlige forhold taler mot det (§ 36).
Forskrift som vedtakRediger
§§ 37 – 40 gjelder kun vedtak som er forskrifter.
Definisjon av forskriftRediger
Forskrift er et vedtak som gjelder rettigheter eller plikter til et ubestemt antall eller en ubestemt krets av personer (§ 2).
Utredningsplikt, forhåndsvarsling og uttalelser fra interesserteRediger
Forvaltningsorganet skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes (§ 37).
Virkning av forsømt kunngjøringRediger
En forskrift kan ikke påberopes overfor den enkelte før den er kunngjort som fastsatt (§ 39).
Iverksetting av vedtakRediger
Utsatt iverksetting av vedtakRediger
Underinstansen, klageinstans eller annet overordnet organ kan beslutte at vedtak ikke skal iverksettes før klagefristen er ute eller klagen er avgjort (§ 42).
Når en part eller en annen med rettslig klageinteresse akter å gå til søksmål eller har reist søksmål for å få vedtaket prøvd ved domstol, kan organ som nevnt over utsette iverksettingen til det foreligger endelig dom. Det samme gjelder når en part eller en annen med rettslig klageinteresse akter å bringe eller har brakt en sak inn for Stortingets ombudsmann for forvaltningen, Sivilombudsmannen. Anmodninger om utsetting skal avgjøres snarest mulig. For øvrig gjelder det som er bestemt i annen lovgivning om utsettende virkning av klage, søksmål m.m.
Det kan settes vilkår for utsettingen. Avslag på anmodning om utsetting skal være grunngitt. Begrunnelse skal gis samtidig med avslaget.
.jpg){kind=small}