Åpne hovedmenyen

Kinas kommunistpartis historie strekker seg fra tidlig 1921 til i dag.

Innhold

Grunnleggelse (1921–1923)Rediger

Stephen Uhalley skriver at marxismen ankom Kina relativt sent i forhold til andre land, men ble møtt med åpne armer i etterkant av bolsjevik-revolusjonen.[1] Li Dazhao, som var professor i historie og jobbet ved Pekinguniversitetet, ble den første anerkjente intellektuelle i Kina til å offentlig støtte opp om marxismen.[1] Marxismens inntog førte videre til en omfavnelse av det leninistiske trengslet for et parti.[1] Lis samarbeidspartner Zhang Guotao hadde alt konkludert i 1920 at «Vi anerkjenner fullt ut at det revolusjonen i Russland har oppnådd alle sine bragder grunnet ledelsen til Det russiske kommunistpartiet.»[note 1][1] Chen Duxiu, partiets første leder, gjorde offentlig sin støtte for marxismen i 1919.[2] Prosessen som førte til etableringen av KKP ble ledet av Chen.[2] I august 1920 opprettet Chen kontakt med Den kommunistiske internasjonalen (Komintern) ved å møte Grigori Voitinsky og hans personlig assistent Yang Mingchai.[2] Møte ble etterfulgt av etableringen av KKPs første organisatoriske enhet.[3] Chen etablerte hva som er nå KKPs Shanghai-avdeling ved slutten av august 1920, som ble etterfulgt av etableringen av en Shanghai-avdeling tilhørende Det sosialistiske ungdomsliga (SU), KKPs ungdomsliga.[3] Partiet vokste raskt, og ved utgangen av november hadde Shanghai-avdelingen 15 medlemmer (blant dem var Liu Shaoqi.[3] Dette ble etterfulgt av Mao Zedong, som etablerte en aktiv KKP og SU avdeling i Changsha, og Dong Biwu som etablerte Wuhan-avdelingen i november.[3]

Partiet ble stiftet den 23 juli 1921 da partiets 1. nasjonalkongress ble avholdt.[4] 13 delegater representerte partiets 6 avdelinger og 59 medlemmer.[note 2][5][4] Verken Li Dazhao og Chen Duxiu deltok på kongressen.[6] Maring og Nikolsky deltok på møte uten stemmerett på vegne av Komintern.[4] Komintern-representantene tok ikke med seg vedtatte maler og kopier av hvordan et kommunistparties grunnlov og organisatoriske liv skulle se ut.[4] Nasjonalkongressen vedtok en partigrunnlov og partiprogram som stred det med linja vedtatt av den 3. Verdenskongressen til Komintern i 1921.[4] Likeså vedtok ikke nasjonalkongressen at KKP skulle melde seg inn i Komintern, men heller at den skulle rapportere til dem minst 1 gang i måneden.[4] Partiet vedtok en ekskluderende linje som brøt med Kominterns vedtak at partier i Asia skulle etablere samarbeid med partier som representerte andre klasser.[4] Nasjonalkongressen valgte Chen Duxiu til Sekretær i Sentralbyrået (leder), mens Zhang Guotao og Li Da ble valgt inn som medlemmer av Sentralbyrået.[4]

Partiet vokste raskt, og lykkes med å organisere streiker og etablere fagforeninger i løpet av 1921–22.[7] KKPs 2. nasjonalkongress ble avholdt juli 1922, og vedtok både at partiet skulle melde seg inn i Komintern, og etableringen av en enhetsfront med Kuomintang (KMT)].[8] Den 23. januar 1923 ble Den første enhetsfronten etablert når Sun Yat-sen, KMTs leder, og Adolph Joffe, den sovjetiske ambassadøren i Kina, annonserte en pakt mellom Sovjetunionen og KMT, og mellom KMT og KKP.[9] Der sto det blant annet at Sovjetunionen og KMT anerkjente at verken kommunismen eller det sovjetiske systemet passet kinesiske omstendigheter.[9] KKP-medlemmer fikk nå tillatelse av KMTs ledelse og melde seg inn i partiet–KKP og Sovjetunionens intensjon var å endre KMTs klassekarakter fra innsiden.[9] Grunnet de endrede omstendighetene innkalte partiet den 3. nasjonalkongressen i juni 1923.[9] Partiets tidligere beslutning angående enhetsfronten ble opprettholdt, og de fremtidige partilederne Mao Zedong og Qu Qiubai ble valgt inn som medlemmer av partiets Sentrale utøvendekomité.[9]

Allianse med Kuomintang (1923–1927)Rediger

KKP–KMT alliansen førte til at flere KKP medlemmer ble valgt til ledende posisjoner i KMT under KMTs 1. nasjonalkongress i 1924.[10] For eksempel i KMTs styrende organ, Den sentral utøvendekomité, var 3 av 24 sittende representanter KKP medlemmer.[10] Videre var 2 av 8 KMT byråer ledet av KKP medlemmer, og Zhou Enlai (den framtidige statsministeren) ble valgt som Nestleder i politisk opplæring.[10] KMTs høyrefløy var misfornøyd med utviklingen, og ledende partiskikkelser som Hu Hanmin ønsket å si opp KKP–KMT avtalen.[10] Som en reaksjon vedtok et møte i KKPs sentralkomité i mai 1924 å vie mer tid til å utbygge egen organisasjon.[10] Likevel vedtok samme måte å videreføre arbeidet om å ta over KMT innenfra, et vedtak kritisert av KMTs høyrefløy og Komintern.[10] Denne politikken ble videreført av den 4. nasjonalkongressen januar 1925.[11] Mer merkverdig bestemte nasjonalkongressen å løsne på medlemskravene for å utvide KKPs medlemsgrunnlaget fra intelligensiaen til å omfavne også bønder og proletarer.[12]

I mars døde Sun Yat-sen fra naturlige årsaker.[12] Med tanke på at Sun Yat-sen var i ferd med å inngå en avtale med krigsherrer i nord var hans dødsfall gunstig sett fra et KKP perspektiv.[12] Litt senere, ut i mai, ble en KKP-medlem valgt som leder av Den nasjonale fagforeningen for arbeidere, og Li Lisan og Liu Shaoqi ble valgt til fagforeningens styringsutvalg.[12] Like etter på ville KKPs medlemstall og rekevidde øke eksponentielt grunnet den 30. mai-bevegelsen, en serie av demonstrasjoner der myndighetene skutt på demonstranter.[13] Flere av de nye, lovende medlemmene ble sendt til Moskva for opplæring, men sirka halvparten ville komme til å støtte Leon Trotskys kritikk av Joseph Stalins Kina-politikk–dette kom til å sterk innflyttelse på partiets fremtidige utvikling.[14]

I hans siste melding til partiets ledelse før hans død rådførte Sun Yat-sen KMT å fortsette samarbeidet med KKP og Sovjetunionen.[15] Hans etterfølger Wang Jingwei videreførte denne linja i partiet, men han ble motarbeidet av blant annet Chiang Kai-shek som på den tid bygde en anti-KKP blokk i forsvaret.[15] Flere KMT-medlemmer hadde et negativt syn på KKP; mistilliten var basert på at kommunister var medlemmer av to partier, og de ble ansett som anti-nasjonalister grunnet deres forhold til Sovjetunionen.[15] Konflikten i KMT eskalerte, og den 20. august 1925 ble den uformelle lederen av KMTs venstrefløy, Liao Zhongkai, myrdet på vei til et møte i KMTs Sentrale utvøendekomité.[15] Hu Hanmin ble arrestert for mordet, men ble løslatt grunnet mangel på bevis.[15] Ved utgangen av 1925 etterspurte flere på KMTs høyrefløy å utvise alle KKP medlemmer fra partiet.[15] KMTs 2. nasjonalkongress, avholdt i januar 1926, avviste dette forslaget.[15] Faktisk ble KKPs tilstedeværelse styrket, og den 2. nasjonalkongressen valgte 7 (av 36) KKP medlemmer til å sitte i partiets sentrale utøvendekomité.[15] Videre valgte kongressen 7 kommuniser til å bli visemedlemmer i partiets sentrale utøvendekomité, og Mao var en av dem.[15]

Forholdet til KMT ble forverret tre måneder senere da Chiang Kai-shek arresterte KKP kadre ved Whampoa militærakademiet og i Guangzhou (og dens nærområde) den 20. mars 1926.[16] Soldater som støtter streikene i Guangzhou og Hongkong ble avvæpnet og sovjetiske rådgivere ble satt i husarrest.[16] Det ble argumentert at dette ble iverksatt for å hindre at en påstått kommunistisk kommandør skulle arrestere Chiang Kai-shek og hans støttespillere.[16] Sovjetunionen og Komintern, som ønsket å fortsette KKP–KMT samarbeidsavtalen, glattet over hendelsen.[16] Dagen etterpå løslatte Chiang Kai-shek kommunistene og de sovjetiske rådgiverne.[16] Flere konsekvenser kom av dette, viktigste var at (1) Wang Jingwei gikk av som president i KMT-regjeringen og (2) at en felles komité for å motta Komintern direktiver ble etablert, som besto av representanter fra KKP, KMT og Komintern.[16] Videre fikk ikke KKP tillatelse til å kritisere KMTs teori om folkets tre prinsipper, KKP måtte levere en medlemsoversikt til Den sentral utøvendekomité over kommunister som var medlem i KMT, en regel ble innført at kommunister kunne maksimalt ha 1/3 av representantene i Den sentral utøvendekomité og videre at ingen kommunister kunne lede et departement i KMTs regjering eller et internt organ i KMT.[16] Selv om Sovjetunionen rådet forsiktighet etter disse hendelsene i et forsøk på å bevare Enhetsfronten tolket Zhang Guotao høyrefløyens handlinger som et bevis på at Sovjetunionens innflytelse over KMT hadde blitt svekket–dette var enda ikke KKPs ståsted.[16]

I 1926 initierte KMT nordekspedisjonen, et militært felttog ledet av den Den nasjonale revolusjonshær (NRH) med formål om å samle Kina under en KMT-styrt stat.[17] KKP hadde lite innvirkning på felttoget da de enda ikke hadde etablert en selvstendig militærstyrke på dette punkt, selv om flere NRH-offiserer var KKP medlemmer på dette tidspunkt.[17] Et resultat av felttoget var at, ved inngangen til 1927, at KMTs venstrefløy dominerte regjeringsapparatet i Wuhan, mens partiets høyrefløy kontrollerte NRH.[17] På dette punkt ble KKP-medlemmene Tan Pingshan og Su Chaocheng utnevnt til jordbruksminister og arbeidsminister respektivt av KMT-regjeringen i Wuhan.[17] Dette styrket KKPs kontroll over regjeringen, men forskjellene innad i KMT mellom dens venstre- og høyrefløy økte.[17] I motsetning til KKP forsøkte Chiang Kai-shek å opprettholde et godt forhold med utenlandske regjeringer–dette ble bevist under Nanjing hendelsen i 1927 da 30 soldater ble henrettet for å delta i plyndring av utenlandsk eiendom.[17] Forholdet mellom KMT-regjeringen og Chiang Kai-shek økte betraktelig etter at regjeringen fratok han mye politisk myndighet i april for å så følge det opp med annullering av vedtakene som ble tatt angående KKP i 1926.[17]

Wang Jingwei, som hadde returnert fra utlandet, møtte Chen Duxiu den 4. april 1927, og vedtok å fortsette KKP–KMT samarbeidet.[17] Et møte ble avholdt mellom Wang Jingwei og Chiang Kai-shek, men de kom ikke til enighet.[18] Etter møte, den 12. april 1927, iverksatte Chiang Kai-shek et angrep på kommunister i Shanghai–en hendelse kjent som «Shanghai-massakren».[19] Det hele startet med at NRH avvæpnet de kommunistiske fagforeningene, som hadde spilt en nøkkelrolle i gjenerobringen av byen.[19] Det som etterfulgte var et angrep, drap og/eller arrestasjon av KKP-aktivister–hendelsen inspirerte et nasjonalt angrep på kommunister.[19] Chiang Kai-shek angrep den sovjetiske ambassaden i Shanghai den 6. april, og den 28. april ble KKP grunnlegger Li Dazhao henrettet av NRH.[19] Etter angrepet avholdte KKP den 5. nasjonalkongressen.[20] Nasjonalkongressen vedtok å fortsette KKP–KMT samarbeidet, og videreføre Enhetsfronten.[19] I samme ånd vedtok nasjonalkongressen Kominterns «Beslutning om Kina-problemet», som reflekterte Stalins standpunkt at KKP måtte videreføre samarbeidet med KMT.[19] Det ble vedtatt at «storborgerskapet», representert av Chiang Kai-shek og høyrefløyen, hadde forlatt KMT, men at klassealliansen med KMT måtte videreføres.[19] Videre vektla partiet viktigheten med å rekruttere og representere bondeklassen.[19]

En serie av blundere fant sted etter hendelsene i Shanghai.[20] Et telegram fra Komintern videreformidlet som «instruksjoner» sa at KKP måtte «likvidere upålitelige nasjonalistiske [KMT] generaler»[note 3], etableringen av en militærstyrke bestående av 20,000 kommunister med 50,000 proletarere og bønder i Hunan og Hebei.[21] Etter det nasjonale angrepet på KKP var partiorganisasjonen i kaos og besatt ikke den organisatoriske kapasiteten til å iverksette instruksjonen fra Komintern.[21] Kominterns representant i Kina, M. N. Roy delte deretter instruksjonene, av ukjent grunn, med KMTs Wiang Jingwei uten å konsultere med hans co-representant Mikhail Borodin eller andre sovjetiske rådgivere.[21] Wang Jingwei delte instruksene med hans generaler på bekostning av å fokusere på Chiang Kai-shek.[21] I tråd med tidligere Komintern ordre sendte KKP et åpent brev til KMT som oppfordret til jordbruksreformer, men ble refset av Borodin.[21] Den 20. juni avholdte KKP et møte for å finne frem til løsninger for å bevare Enhetsfronten–kort etter møte forlot Tan Pingshan og Su Chaocheng sine regjeringsverv.[21] Et partimanifest ble lansert av KKP den 13. juli for å forberede mot et mulig angrep fra KMT.[21] KKP fortsatte å gi flere innrømmelser, men den 15. juli vedtok KMTs venstrefløy at dens medlemmer måtte avsverge sitt KKP medlemskap–begivenheten er kjent som 715 hendelsen.[21] Partiet ble tvunget undergrunns, og Chen Duxiu gikk av som leder.[21]

Det som etterfulgte var en serie av nederlag for KKP.[21] KKP iverksatte nanchangopprøret under ledelsen av He Long og Zhou Enlai i tråd med Kominterns ordre den 1. august.[21] Datoen er anerkjent i dagens Kina for å være stiftelsesdatoen til Folkets frigjøringshær, som ble etablert under navnet «Arbeidernes og bøndenes røde arme».[22] Opprøret ble slått ned, men ble etterfulgt av flere forsøk.[23] Nederlag i Kina ville bety at Trotskys kritikk av Stalins Kina-politikk var rettmessig, og at samarbeidsavtalen mellom KKP og KMT var en historisk feil.[22] I tråd med dette sendte Komintern ned Besso Lominadze, sammen med Moskva-trente Qu Qiubai, for å innkalle til et KKP møte.[22] Møte kritiserte Chen Duxiu, og anklagde han for opportunisme og «høyreorient kapitulasjonist».[note 4][22] Videre opprettholdte KKP Kominterns posisjon at man skulle arbeide med KMT, men sistnevnte ble nå ansett kun som en front som skulle manipuleres.[22] Orgnisatoriske endringer ble innført der av den viktigste var etableringen av nødpolitbyrået innad i sentralkomiteen.[22] Lokalavdelinger ble reorganisert og hemmelige kommunikasjonslinjer ble etablert grunnet angrepene fra både Chiang Kai-sheks regjeringen i Nanjing (KMTs høyrefløy) og Wang Jingwei regjeringen i Wuhan (KMTs venstrefløy).[22] Møte ble etterfulgt av «høstoppstanden», et kommunistisk opprør i provinsene Hunan og Jiangxi ledet av Mao.[24] Opprøret ble slått ned, men kommunistene i ledelsen av Peng Pai klarte å etablere den kortvarige Hunan sovjeten, som varte frem til februar 1928.[24] I september 1927 ble Enhetsfronten formelt oppløst av KMT.[24] Et siste forsøk før årslutt initierte KKP «Guangzhouoppstanden».[24] De klarte å kaste KMT-styrkene ut av byen før den ble gjenerobret etter 3 dager med kamp.[25]

Borgerkrigen (1927–1949)Rediger

Utdypende artikkel: Den kinesiske borgerkrig

6. nasjonalkongress og Li Lisan (1928–1931)Rediger

«Jeg har sjeldent sett en konferanse så bisarr som denne. Det var vidt forskjellig atmosfære i og utenfor hovedhallen. Mens kongressen var formelt i full sving ble det avholdt mange små møter–enda viktigere enn de formelle møtene–ble avholdt grunnet stalinistisk innflytelse. Inne i kongresshallen fortsatte Bukharin med sine retoriske taler som talspersonen for SUKP-delegasjonen og mottok applaus fra publikum, men utenfor hallen ledet Lominadze fra SUKP og Neumann fra Det tyske kommunistpartiet en anti-Bukharin operasjon under Stalins ledelse.[note 5]

—Zhang Guotao om den 6. Verdenskongressen til Komintern.[26]

KKPs forsøk om å initiere en anti-KMT revolusjon på slutten av 1927 hadde mislyktes, og partiet led flere nederlag i første halvdel av 1928.[27] I starten av 1928 innkalte KKP under den uoffisielle ledelsen av Qu Qiubai den 6. nasjonalkongressen.[27] Møte tok sted i Moskva, og varte fra 18. juni til og med 11. juli 1928.[27] Qu Qibais ledelse og kampen mot KMT var hovedfokuset på kongressen.[27] Nasjonalkongressen vedtok seks resolusjoner, derav «Den politiske resolusjonen» og revidering av partiets grunnlov var de viktigste.[27] I den «Den politiske resolusjonen» sto det at revolusjonsbølgen (tiltakene innført i slutten av 1927) hadde utløpt, og at en ny revolusjonsbølge hadde enda ikke begynt.[27] I den kommende perioden måtte derfor KKP fokusere på å vinne over massene ved å konsolidere fagforeningene og bondeforeningene, og gjennomføre vanlige økonomiske og politiske aktiviteter.[27] Videre nevnte resolusjonen at «Tidligere under den opportunistiske ledelsen ble massene oppfordret til å forbli inaktive av hensyn til KMT, og i dag, under ledelse av hensynsløs kupptakere, blir massene drevet til å motkjempe KMT.»[note 6][27] Til tross for dette tok nasjonalkongressen moderate vedtak og valg av medlemmer til KKPs styrende organer.[28] Bortsett fra tidligere leder som Chen Duxiu og Tan Pingshan besto den nye partiledelsen stortsett av trofaste medlemmer som hadde vært aktive siden begynnelsen.[28] Qu Qiubai og Zhang Guotao, som ble valgt til politbyrået, forble i Moskva for å drive KKP–Komintern kontoret i Moskva, mens Zhou Enlai ble igjen for å delta på den kommende Komintern-kongressen.[28]

Den 6. Verdenskongressen til Komintern hadde stor innvirkning på KKP.[26] Innad i Sovjetunionen, og gjennom Komintern, kjempet Stalin og Nikolai Bukharin om makt.[26] På verdenskongressen ble Bukharin kritisert for høyreavvik.[26] Mer spesifikt brukte Bukharin som Kominterns leder til å kritisere KKPs venstrelinje.[26] Stalin representerte venstrelinje, som kritiserte Bukharin for manglende revolusjonær engasjement og hans støtte av Den nye økonomiske politikken.[26] KKP var offisielt ledet av Xiang Zhongfa, men partiet var delt i to motstridende fraksjoner organisert rundt Zhou Enlai og Li Lisan.[26] Zhou Enlai ønsket en moderat høyrelinje, der partiet skulle fokusere på å etablere nettverk med bønder og arbeidere samt styrke Den røde arme.[26] Li Lisan linjen ønsket å presse fram revolusjonen med å iverksette angrep på ledende industrielle sentre rundt om i Kina.[29] Styrkeforholdet gikk i Li Lisans favør når Komintern vedtok i februar 1929 å iverksette en venstrelinje og senere, i april, når Sovjetunionens kommunistparti (SUKP) vedtok å fjerne Bukharin fra alle posisjoner og verv innenfor Komintern.[30] Det 2. plenarmøte til den 6. sentralkomiteen vedtok et kompromiss «Det er like feil å tro at det er fortsatt lenge til den neste revolusjonærebølgen som at den er rett rundt hjørnet».[note 7][30] Denne partilinjen fortsatte inntil august 1929 da SUKP vedtok å utvise Bukharin fra SUKP.[31] Utvisningen ble etterfulgt med en videre dreining til venstre på bekostningen av Zhou Enlai.[31] Konflikten ble offentliggjort på det 2. plenarmøte til den 6. sentralkomité.[31] På det møte gikk Zhou av som direktør for KKPs Generalkontor.[31] Li tok over for Zhou.[31] Konfliktens intensitet ble verre med tiden, og i april 1930 bestemte Zhou seg for å reise til Moskva for å rapportere til Komintern.[31]

I mellomtiden kom et nytt direktiv fra Komintern.[32] Direktivet sa at «Med mindre [KKP] kan overvinne sin småborgerlige retning, kan partiet aldri oppfylle sin rolle som agitator, organisator og leder av den nye revolusjonerende bølgen».[note 8][32] KKP svarte positivt til direktivet.[32] 11. januar 1930 vedtok partiet å starte et anti-høyre korstog mot KMT og deres allierte i tråd med Kominterns direktiv.[32] Etter at Zhou hadde forlatt landet tok Li kontroll over partiapparatet.[33] I mai 1930 samlet Li Den røde arme, og oppfordret til etableringen av en sovjetiskrepublikk i Kina.[33] En måned senere, den 11. juni, vedtok politbyrået resolusjonen «En ny revolusjonærbølge og første seier i en eller flere provinser».[note 9][33] Direktivet sa blant annet at Kina ville være den viktigste slagmarken mellom imperialistiske og antiimperialistiske krefter fremover;[34]

«Når revolusjonen i Kina starter, vil den bli konfrontert med angrep fra imperialistene, som kommer til å ta i bruk alle midler for å undertrykke den kinesiske revolusjonen, og den kinesiske revolusjonen står derfor overfor en voldsom kamp mot dem. På den andre siden, den kinesiske revolusjonens utbrudd vil hisse opp den verdensomspennende revolusjon, i møte med denne voldsom kampen bør ikke vi kun mobilisere flere titalls eller hundrevis av millioner fra de kinesiske massene til å kjempe mot imperialistene, men også innkalle den proletariske klasse klassen og de arbeidende massene av verden i den siste krigen mot imperialistene, der vi uten tvil vil vinne gå av med en fullstendig seier.»[note 10][34]

Komintern tok ikke godt imot vedtaket til KKPs politbyrå.[35] Mest problematisk var at KKP vedtok å innkalle det sovjetiske forsvaret i krigen mot KMT.[35] Det fjernøstlige kontoret (Dalbyrået), et organ underlagt Komintern, kritiserte vedtaket.[35] Li Lisan reagerte på kritikken ved å oppfordre Komintern å oppløse Dalbyrået.[35] Komintern reagerte ikke ytterligere på vedtaket.[35] Tvert imot, Vjatsjeslav Molotov (på det tidspunktet Kominterns reelle leder) snakket positivt om KKPs planer under Li Lisan.[35] Den 11. juni spurte KKP godkjennelse av Komintern for sin nye revolusjonære strategi.[36] Den 23. juni 1930 svarte Komintern positivt til den nye revolusjonære linjen, men oppfordret partiet til å innse at den kombinerte styrken til arbeidere og bønder enda ikke var sterk nok til å velte KMT-regjeringen.[36]

Den 28. juli angrep KKP-styrker ledet av general Peng Dehuai Changsha.[37] Byen ble erobret, og KKP tolket dette som bevis på en ny revolusjonær bølge.[38] Kominterns tidligere direktiv ble ignorert, og KKP oppfordret Komintern å sende sovjetiske styrker til å angripe Nordøst Kina samt få Sovjetunionen til å beordre at Ytre Mongolia (staten Folkerepublikken Mongolia) å bli en del av Den nye kinesiske sovjetrepublikk.[38] Det ble vedtatt at væpnede opptøyer ville bli organisert i byene Wuhan og Nanjing, og en streik i Shanghai.[38] Dalbyrået rapporterte tilbake til Moskva, og kritiserte KKPs politikk.[38] De henviste til at i Wuhan alene hadde KKP kun sirka 200 aktivister og 150 fagforeningsaktivister.[38] KMT-styrker gjenerobret Changsha raskt, noe som svekket Li Lisans posisjon innad i KKP og hans støtte i Komintern.[38] Zhou Enlais ankomst i Moskva kombinert med nederlaget i Changsha bidro til at Komintern kritiserte både Li Lisans og Dalbyråets standpunkter.[39] Qu Qiubai og Zhou Enlai ble sendt tilbake til Kina i august for å moderere Li Lisans politikk.[39]

Li Lisans partilinje ble kritisert etter det andre angrepet på Changsha mislyktes.[40] Det 3. plenarmøte til den 6. sentralkomité kritiserte Li Lisans venstrepolitikk, men kritikken ble ikke videre utdypt.[40] Li Lisans venstrepolitikk ble ikke videre kritisert av Komintern eller hans partifeller.[40] Status quo ble endret av Wang Ming og fraksjonen han ledet, De 28 bolsjeviker.[40] Wang Ming kritiserte ikke Li Lisan for venstrepolitikk, men heller at han ikke innså at Den kinesiske revolusjonen kunne finne sted før verdensrevolusjonen.[41] Komintern fulgte opp denne kritikken, og anklagde Li Lisan for trotskisme.[41] Det 4. plenarmøte til den 6. sentralkomiteen (avholdt i 7. januar 1931) fjernet Li Lisans medlemskap i sentralkomiteen og dens underliggende organer, og Wang Ming gikk fra å være et ordinært medlem til å bli et fullverdig politbyråmedlem.[41]

Mao Zedong, Zhou Enlai og Den kinesiske sovjetrepublikk (1931–1934)Rediger

 
Bildet er tatt den 7. november 1931. Fra venstre til høyre: Gu Zuolin, Ren Bishi, Zhu De, Deng Fa, Xiang Ying, Mao Zedong og Wang Jiaxiang.

De 28 bolsjevikene fikk ikke utnevnt et medlem til politbyråets stående komité og hadde verken flertall i politbyrået eller sentralkomiteen på det 4. plenarmøte.[42] Xiang Zhongfa ble gjenvalgt som KKP generalsekretær samt utnevnt til politbyråets stående komité sammen med Zhou Enlai og Zhang Guotao.[43] Zhou Enlai var i en tilsynelatende sterk posisjon siden Zhang Guotao var utplassert i Moskva og Xiang Zhongfas posisjon som generalsekretær var svak.[43]

Det 4. plenarmøte ble etterfulgt av en maktkamp om kontroll over partiet.[44] He Mengxiong og Luo Zhanglong, to kritikere av Li Lisans venstrepolitikk, ble anklagd for «høyreopportunisme» og kastet ut av partiet.[41] Wang Kequan og Wang Fengfei ble presset ut av KKPs sentralkomité.[44] Rundt samme tid ble He Mengxiong, Lin Yunan og Li Qiushi, alle medlemmer av KKPs sentralkomité, arrestert og henrettet på ordre av KMT-regjeringen.[44] Partiets hovedkvarter ble oppdaget, og partiets etterretningssjef Gu Shunzhang ble arrestert i april og Xiang Zhongfa ble arrestert den 22. juni (han ble henrettet to dager senere).[44] Ved inngangen av juli 1931 hadde storedeler av partiet blitt presset ut av Shanghai, og ledende kommunister dro enten til Moskva (som Li Weihan og Chen Yu), nordlige Hubei (Zhang Guotao) eller det KKP-styrte sovjetområdet (Ren Bishi, Gu Zuolin og Zhang Xuexin).[44]

Med store deler av partiets ledelse arrestert styrket det innflytelsen til de gjenværende politbyråmedlemmene.[44] Partiet ble styrt av Zhou Enlai, Wang Ming og Lu Futan etter Xiang Zhongfas død.[45] I løpet av september ble Bo Gu, en nær bekjent av Wang Ming, utnevnt til leder av den provisoriske partiledelsen.[46] I denne ledelsen satt Zhang Wentian og Li Zhusheng, som tilhøre De 28 bolsjevikene, sammen med Lu Futan, Kang Sheng og Chen Yun.[46] Bo Gu, Zhang Wentian og Lu Futan ble utnevnt til politbyråets stående komité.[46] Bo Gu ble aldri formelt utnevnt som KKPs generalsekretær, men ble anerkjent som partiets leder både innad og eksternt av Komintern.[46]

Et år tidligere, i oktober 1930, etablerte KKP Det sentral sovjetiskebyrået (SSB).[47] SSB hadde som formål å styre partiorganisasjonene i KKP styrte områder.[47] Zhou Enlai, Mao Zedong, Xiang Ying, Ren Bishi, Zhu De, Wu Zhenpeng, Yu Fei og to andre ble tildelt medlemskap i SSB.[47] 6. februar 1931 utnevnte sentralkomiteen Xiang Ying, Ren Bishi, Mao Zedong og Wang Jiaxiang til å sitte i SSBs stående komité.[48] Xiang Ying ble utnevnt til militærsjef på denne tiden.[47] Hans posisjon ble derimot svekket når Li Lisan ble avsatt som leder.[47] Den nye sentralkomiteen kritiserte derfor Xiang Yings arbeid direkte.[47] Dette styrket Mao Zedongs posisjon, og han tok kontroll over de væpnede styrkene i området.[47]

Den kinesiske sovjetrepublikk (KSR) ble etablert den 7. november 1931 av det 1. plenarmøte til den All-kinesiske sovjetkongressen.[49] Mao Zedong ble utnevnt som statsformann (statsleder) og formann i Folkekommissærenes råd (regjeringsleder),[49] samtidig var han stedfortredende sekretær i SSB.[50] Ifølge Zhang Guotao ble Mao utpekt som statens leder fordi han var KKPs mest kjente leder blant bøndene.[51] Maos posisjon ble svekket etter at flere ledende partikadre ankom området etter ha rømt fra Shanghai.[49] Selv om Mao Zedong forble statsleder tok Zhou Enlai over store deler av hans portefølje som SSB sekretær, og Zhang Wennetian tok gradvis over som regjeringsleder (ble formelt utnevnt i 1934).[49] Dette var støttet av Komintern gjennom deres representant Otto Braun, som aldri opprettet et godt forhold til Mao.[49]

 
Et monument dedikert til Den lange marsjen i Kina.

I tidlig januar 1932 diskuterte SSB å angripe byen Ganzhou.[50] Mao Zedong var imot å angripe.[50] Han argumenterte for at KMT-regjeringen var alt for sterke, og argumenterte for en guerilla strategi.[50] Ved utgangen av januar hadde ble Mao Zedong løst fra sine plikter grunnet, offisielt, helseproblemer.[50] Zhou Enlai, som leder av KKPs militærkommisjon og den eneste representanten fra politbyråets stående komité, dominerte beslutningsmyndigheter på dette tidspunkt.[52] Etter at angrepet på Ganzhou mislyktes ble Mao Zedong tildelt medlemskap i SSB påny.[52] En av hans første forslag var å KSR til å erklære krig mot Keiserriket Japan, som hadde angrepet Kina i 1933.[53] De neste seks månedene jobbet Mao Zedong og Zhou Enlai sammen, og ledet flere militære operasjoner sammen.[52] Konflikten mellom Mao Zedong og Zhou Enlai gjenoppstod på Ningdu-konferansen i august 1932, og sistenevnte anbefale SSB å gi Mao sykefravær.[52] Mao Zedong var ikke involvert i militære anliggender de neste to årene inntil starten av Den lange marsjen i 1934.[54] Zhou Enlai tok over Maos rolle som politisk kommissær i Den første frontarmeen den 26. oktober 1932, og ble videre utnevnt til politisk kommissær over hele den røde arme den 8. mai 1933.[55] I januar 1933 ankom Bo GU, Zhang Wentian og Chen Yun KSR.[56] Institusjonene den provisoriske partiledelsen og SSB ble slått sammen til en felles komité.[56] Dette styrket Maos posisjon; han ble tildelt medlemskap i politbyrået.[56] Like etter, i februar 1933, iverksatte partiledelsen kampanjen imot den «opportunistiske Luo Ming linjen».[57] De ledende representantene av denne linjen var Luo Ming, Mao Zetan (Mao Zedongs lillebror), Deng Xiaoping, Xie Weijun, Gu Bo, Deng Zihui og Xiao Jinguang.[57] Kampanjen var ledet av Zhou Enlai, og er ofte tolket som en anti-Mao rettet kampanje.[57]

Det 5. plenarmøte til den 6. sentralkomiteen ble avholdt i januar 1934.[58] Ifølge partiet var dette møte, og dens beslutninger, dominert av den tredje venstre linja.[58] Mao Zedong deltok ikke på møte.[58] Sentralkomiteen hadde tidligere avslått Mao Zedongs forespørsel om å bli valgt som medlem av politbyråets stående komité.[58] For å gjøre det verre hadde Zhang Wentian fått til oppgave å formidle rapporten «Om den kinesiske sovjetbevegelsen og dens oppgaver» fremfor Mao Zedong på plenarmøte.[58] Plenarmøtet etablerte et sekretariat, et iverksettingsorgan underlagt politbyråets stående komité.[58] Bo Gu, Zhou Enlai, Zhang Wentian, Chen Yun, Wang Ming og Zhang Guotao ble valgt som medlemmer.[59] Wang Ming og Zhang Guotao var begge i Moskva på dette tidspunkt, og ble valgt i henhold til Kominterns anbefalinger.[59]

KMTs militær operasjon, Det femte omringings felttog, lyktes med å invadere KSR.[59] Den røde arme, underlagt Otto Brauns innflytelse, iverksatte en offensiv militær strategi for å stoppe KMTs felttog.[60] Mao stilte seg imot strategien, og kommenterte at «Så lenge vi ikke har en overlegen andel soldater eller mer ammunisjonsreserver og kun besitter en rød arme i hvert sovjetområde for å utføre alle slagene, er posisjonell krigføring i utgangspunktet ubrukelig for oss. For oss er posisjonell krigføring generelt ubrukelig i angrep så vel som i forsvaret.»[note 11][60] Etter å ha tapt slaget om Guangchang falt KSRs statsadministrasjon og KKP ble tvunget til å trekke seg tilbake.[59] Dette la grunnlaget til Den lange marsjen, en begivenhet som bidr til Mao Zedongs overtakelse av KKP.[59]

Den lange marsjen og Mao Zedongs maktovertakelse (1934–1937)Rediger

Den lange marsjen[61]
Antall deltakere ca. 90,000
Antall overlevende ca. 20,000
Start Oktober 1934
Slutt Oktober 1935
Mil reist 6,000
Mil marsjert hver dag
(gjennomsnitt)
17
Antall provinser krysset 11
Antall fjellkjeder krysset 18
Antall elver krysset 24
Antall byer okkupert 60
Antall slag kjempet 15

Den 8. juni 1934 godkjente Komintern KKPs forslag om å «midlertidig» trekke styrker ut av KSR.[62] Denne avgjørelsen hadde blitt tatt på vegne av KKP av Bo Gu, Zhou Enlai, Zhang Wentian og Otto Braun uten Maos viten.[62] Dermed startet den lange marsj som en flukt.[61] I utgangspunktet var det eneste formålet å flykte fra de fremadstormende KMT-styrkene.[61] På dette tidspunkt hadde man enda ikke blitt enig om slutt destinasjonen til den lange mars, men det var allmenn enighet at de måtte komme seg til et eller annet kommuniststyrt området.[61] Det ble bestemt å sette opp en midlertidig base i Zunyi slik at partiledelsen kunne vedta ny strategi.[61]

Mao Zedong advarte tidlig at Den røde arme hadde brakt med seg for mye utstyr.[63] Ikke kun hadde soldatene medbrakt våpen og matforsyninger, men også sivilt utstyr.[63] Den røde arme hadde tatt med seg alt nødvendig utstyr for å kunne gjenopprette et sovjetstyre i nær fremtid.[63] Blant det sivile utstyret fant man arkivskap, trykkpresser, ovner, symaskiner og filmprosjektorrer blant annet.[63] Partiledelsen ville etterhvert ta Maos råd til hjerte, men på starten var all utstyret en kilde til slit og konflikt.[63] Et annet problem var den dårlige kvaliteten på skoene til soldatene.[63] Etterhvert måtte flere av dem ta i bruk tøfler og sandaler.[63] Maos bekymringer viste seg å være riktig.[63] Når Den røde arme krysset Xiangjiang-elven med mål om å ankomme Hunan-provins ble den relative enkle reisen svært tungvint, og tok mer enn 2 dager.[64] Når KMT-styrkene fikk vite elevkrysningen ble det beordret et kombinert bakke og luftangrep mot Den røde arme.[65] Den røde arme klarte å stå imot, men mistet sirka 50,000 mann under angrepet.[65] Dette var en blunder forårsaket av Bos ledelse, ifølge historiker Michael Lynch.[65]

Etter hendelsene ved Xiangjiang-elven hadde Maos posisjon innad i partiet blitt styrket.[66] Dette bidro til etableringen av en politisk allianse mellom Mao Zedong, Zhang Wentian og Wang Jiaxiang.[65] Rundt denne tid startet Komintern å anerkjenne Mao som en av partiets fremste ledere.[65] I midten av januar 1935 samlet sentralkomiteen sammen med flere ledende figurer uten medlemskap i sentralkomiteen til møte i Zunyi.[65] Denne hendelsen har blitt kjent som Zunyi konferansen, og møte varte tre dager.[65] Zunyi-konferansen åpnet med Bo Gus rapport til partiet.[66] I den anerkjente han at partiets tidligere vedtatte politikk hadde mislyktes, men lot være å unnskylde sin rolle i den beslutningsprosessen.[66] Zhou Enlai, som talte etter Bo Gu, tok mer eller mindre samme posisjon, men innrømte at egne handlinger kunne ha bidratt til situasjonen.[66] Likevel fortsatte Zhou Enlai å forsvare politikken vedtatt av han sammen med Bo Gu og Otto Braun.[66] Dette ble etterfulgt av Zhang Wentians innlegg som kritiserte partiledelsens rolle i nederlaget.[66] Videre fordømte han de feilaktige beslutningene som bidro til Xiangjiang-hendelsen.[66] Mao Zedong etterfulgte Zhang Wentian, og påpekte til forsamlingen at partiledelsen hadde konstant ignorert hans råd på det militære området.[66] I motsetning til Otto Brauns strategi (forsvare faste stillinger) argumenterte Mao Zedong for geriljakrig.[66] I lys av kritikken endret Zhou Enlai posisjon, og støttet opp om kritikken til Zhang Wentian og Mao Zedong.[66] På møte ble Bo Gu erstattet av Zhang Wentian som «person med overordnet ansvar», mens Zhou Enlai og Zhu De beholdte deres respektive posisjon som co-ledere av Den røde arme.[66] Mao Zedong ble utnevnt til politbyråets stående komité og tildelt vervet som politisk kommissær av den reformerte Frontlinjen-hovedkvarteret et par måneder senere.[66]

 
Zhang Guotao (venstre) sammen med Mao Zedong i Yan'an, 1938.

Rundt denne tid ble Den røde arme oppdaget av KMT-speidere.[67] Dette forhindret Den røde arme å følge den planlagte ruten vedtatt av Zunyi konferansen; å reise nordover og krysse Yangxi for å deretter møte opp med styrkene til Zhang Guotao i Sichuan provins.[67] Grunnet deres oppdagelse ble det vedtatt at Den røde arme måtte reise sørover gjennom Guizhou, detter vest til Yunnan for å så snu retning nordover til Sichuan.[67] Denne delen av Den lange marsjen tok opp til tre måneder, og medførte en del uproduktive vendinger for å riste KMT-styrkene av sporet.[67] Til tross for vedtaket på Zunyi konferansen var det fremdeles uro i partiets rekker.[68] I mai 1935 innkalte KKP til en konferanse i Huili, sør i Sichuan, der både Lin Biao og Peng Dehuai kritiserte Maos taktikk.[68] Mao kom ut av konferansen uskadd takket være støtten til Zhou Enlai og Zhu De.[68] Konferansen vedtok å befeste Maos linje og taktikk ytterligere.[68]

Før de nådde Zhang Guotaos styrker måtte styrkene krysse Dadu-elven.[68] Den røde arme måtte krysse elven mens de ble beskutt på av KMT-styrker.[68] Soldatene måtte krype over en 120 kilometer kjedebro der broplankene hadde blitt ødelagt.[68] De få soldatene som klarte å komme seg over hentet tredører som ble donert fra nabobyen Luding.[68] Med dørene klarte soldatene å sikre broen nok til at Den røde arme som helhet kunne krysse elven.[68] I retrospekt hevdet Mao at dette var «den mest kritiske enkelthendelsen i løpet av Den lange marsjen».[note 12][68] I løpet av juni 1936 møtte Maos arme opp med Zhang Guotaos styrker.[68]

Mao Zedong og Zhang Guotao hadde kjent hverandre siden 1921, og hadde en lang historie med konflikt.[69] Mao ønsket at Den røde arme skulle reise til Sichuan-Shaanxi-Gansu området for å etablere et nytt sovjetstyre, mens Zhang foreslp Sichuan-Gansu-Xikang området.[69] Av de to var Maos posisjon sterkest innad i partiet (grunnet avgjørelsene tatt på Zunyi-konferansen), men Zhan Guotao var sterkere militært.[69] Maos styrker besto av sirka 10,000, mens Zhang Guotao ledet sirka 60,000 soldater.[69] I juni 1935 vedtok politbyrået, på et møte ledet av Zhou Enlai, Maos forslag til reisemål.[69] Zhang Guotao hadde ingen innsigelser til vedtaket når det ble fattet.[70] I de kommende ukene begynte Zhang Guotao å planlegge i hemmelighet avreise vest til Sichuan-Xikang grensene i strid politbyråets vedtak.[70] Zhang Guotao offentliggjorde sin motstand på neste politbyråmøte i august 1935.[70] Han kommenterte at siden partiledelsene hadde skylden i KSRs kollaps hadde de ikke legitimiteten til å fatte vedtak på militærområdet.[70]

Den sino-japanske krig – annen enhetsperiode (1937-1945)Rediger

Under den annen sino-japanske krig (1937–1945) var KKP og KMT midlertidig allierte med hverandre mot den felles fiende. De kinesiske arbeideres og bønders røde armé ble til hærgrupper innunder den nasjonale hær, og Den kinesiske sovjetrepublikk endret navn til en spesiell administrativ region. Området var de facto uavhengig av Kuomintang-Kina. På åtte år vokste de KKP-kontrollerte militære styrker fra drøye ti tusen til én million.

Det anses vanligvis at uten den japanske invasjonen ville ikke kommunistpartiet ha utviklet seg så raskt. Men årsaken til dette er det diskusjon om. Noen beskylder kommunistene for å overlate mesteparten av kampene mot japanerne til Kuomintang, mens de selv i det stille bygde opp sin slagkraft. Andre mener derimot at kommunistenes vellykkede gerijlataktikk mot japanerne førte til. En veldig prestisjegevinst for og tilstrømning til kommunistene. Dette spørsmålet er fortsatt omdiskutert (2008).

Tredje borgerkrigsperiode (1946-1949)Rediger

Etter 1946 og feilslåtte forhandlinger mellom KMT og KKP startet borgerkrigen igjen. Til tross for innledende militære gjennombrudd for KMT, ble de til slutt beseiret og tvunget til å trekke seg tilbake til Hainan og Taiwan, to store øyer utenfor den kinesiske kysten. Noe senere måtte de oppgi også Hainan.

Under krigen støttet USA Kuomintang og Sovjetunionen støttet KKP, men begge med begrenset støtte. Under den sino-kinesiske krig og i den tredje borgerkrigsperiode presenterte kommunistpartiet seg som moderate hva gjaldt deres kommunistiske ideologi, og benyttet «demokrati» som sitt fremste slagord. Både USA (Dixie Mission) og Sovjetunionen lurte på om KKP var et ekte kommunistparti eller ikke.

Kuomintangs nederlag ryddet vei for den kinesiske kommunistiske revolusjon og Mao Zedongs proklamasjon av Folkerepublikken Kina i Beijing den 1. oktober 1949.

Statsbærende partiRediger

Den kinesiske kommunistpartis ideologi har gjennomgått utvikling og en rekke endringer siden partiet ble stiftet. Maos revolusjon som førte til opprettelsen av Folkerepublikken var i navnet basert på marxismen-leninismen, med fokus på landsbygda og basert på Kinas sosiale situasjon den gang. I 1960- og 1970-årene kom det til ideologisk brudd mellom KKP og kommunistpartiene i Sovjetunionen (under Nikita Khrusjtsjov) og flere av de østeuropeiske land. Siden dominerte Maos bonderevolusjonsvisjon og såkalte «vedvarende revolusjon under proletariatets diktatur», som stipulerte at klassefiender fremdeles fantes selv om den sosialistiske revolusjon synes fullbrakt. Dette åpnet for kulturrevolusjonen, da dette prinsippet om vedvarende revolusjon ble forankret i partiets konstitusjonerDet kinesiske kommunistpartis 9. nasjonalkongress i 1969. Denne fusjonen ble kjent innenlands som «Mao Zedong-tenkning», eller som maoisme utenfor Kina. Den representerte en muskuløs form for kommunisme som stod i opposisjon til Sovjetunionens marxismerevisjonisme.

Få år etter Mao Zedongs død i 1976 kom et kursskifte med Deng Xiaopings ledelse med slagord som Sosialisme med kinesiske særtrekk og en kinesisk økonomisk reform. Man reverserte noen av Maos mer venstreekstreme standpunkter; Deng mente at sosialisme og markedsøkonomi ikke var uforenelige størrelser. Man fastholdt på partiets politiske overherredømme. Den nye økonomiske politikken genererte betydelig økonomisk vekst. Men ideologien selv kom i konflikt med begge fløyene i partiet, både med maoistene og med progressive liberalere, en konflikt som toppet seg i forbindelse med Tiananmenprotestene i 1989. Før disse protestene ble slått ned, ble kommunistpartiets reformvennlige generalsekretær, Zhao Ziyang, fjernet fra sin post og satt i husarrest. Dengs visjon for økonomisk fremgang og en ny sosialistisk markedsmodell nedfelte seg i etterkant i partiets nye konstitusjon av 1997 som Deng Xiaoping-teori.

«Den tredje generasjon» av ledere under Jiang Zemin, Zhu Rongji og andre fortsatte for det meste Dengs progressive økonomiske program samtidig som de støttet den kinesiske nasjonalisme som tiltok i 1990-årene. Nationalistiske strømninger hadde også vokst seg sterke i den grad at de var blitt et slags uoffisielt ideologisk grunnlag for partiets styringsdoktrine. Som del av Jiangs arv ratifiserte KKP De tre representasjoner som del av 2003-revisjonen av partikonstitusjonen som en ideologisk rettesnor, og som mobiliserte partiet til å støtte og representere «avanserte produksjonsmidler, den kinesiske kulturs fremgang, og folkets grunnleggende interesser». Det finnes forskjellige tolkninger av De tre representasjoner. Ikke minst har denne politikken innebåret at partimedlemmskap er blitt oppnåelig også for private forretningsfolk, bedriftseiere og elementer fra «småborgerskapet».

Den nærmest altoverskyggende fokusering på økonomisk vekst gjorde at en rette alvorlige sosiale problemer fikk utvikle seg uten virksomme mottiltak. Kommunistpartiets ledere av «fjerde generasjon» kom med Hu Jintao og Wen Jiabao til makt i 2003. De forsøkte å reversere en slik trend ved å frembringe en ny og integrert ideologi som ivaretok både sosiale og økonomiske anliggender. Denne nye ideologien ble kjent som bestrebelsene for å skape et «harmonisk samfunn» ved hjelp av «vitenskapelig syn på utvikling».

Partiets grep om statsmakten avtok gradvis i takt med den økonomiske liberalisering. Utviklingen av KKPs ideologi har gjennomgått en rekke skjellsettende endringer slik at den ikke lenger ligner synderlig på grunnleggernes prinsipper og intensjoner. Noen anser at den store grad av økonomisk liberalisering som er pågått siden 1970-årene innebærer at KKP er gått over til å fremme økonomisk neoliberalisme.[71][72][73][74] KKPs nåværende linje (2008) avvises skarpt som kapitalisme av de fleste kommunister, særlig av antirevisjonister og av tilhengerne av Det kinesiske nye venstre innen KKP selv.

Det kinesiske kommunistparti står for et tradisjonelt ettpartistyre; selv om det finnes andre partier i Kina er de alle pliktige til å rapportere til og la seg koordinere at kommunistpartiets forende arbeidsfrontsdepartement. De opererer ikke som opposisjonspartier eller som selvstendige størrelser.

Siden 1980-årene, som dets troskap mot klassisk marxistisk ideologi er blitt svekket, har partiet i økende grad støttet seg på kinesisk nasjonalisme. Skiftet fra sosialisme til nasjonalisme har behaget KKPs tidligere motstander og fiende, Kuomintang (KMT), noe som har bidratt til et bedre klima mellom de to partiene fra om lag 2003.

NoterRediger

  1. ^ Opprinnelig sitat: "We fully recognised that it was due to the leadership of the Russian Communist Party that the revolution in Russia was able to register all of its achievements."
  2. ^ Fakta: Følgende delegater deltok på den 1. nasjonalkongressen: Ifølge KKP deltok 12 delegater, men samfunnsforskere er uenig om det var 11, 12 eller 13 delegater.[5]
  3. ^ Opprinnelig sitat: "liquidation of untrustworthy Nationalist generals".
  4. ^ Opprinnelig sitat: "rightist capitulationists".
  5. ^ Opprinnelig sitat: "I had rarely seen a conference as bizzare as this one. There were entirely different atmospheres inside and outside the main hall. While the congress was formally in progress, a lot of small meetings - even more important than the formal sessions - went on outside because of the Stalinist influence. Inside the congress hall, Bukharin made his rhetorical speeches as the chief spokesman of the CPSU and received warm applause from the audience, but outside the hall Lominadze of the CPSU and Neumann of the German Communist Party took the lead in an anti-Bukharin operation under the banner of Stalin."
  6. ^ Opprinnelig sitat: "In the past under the opportunist leadership, the masses were urged to remain inactive for the sake of the KMT, and at present, under the leadership of reckless putschism, the masses are driven to move against the KMT."
  7. ^ Opprinnelig sitat: "It is equally incorrect to think that the revolutionary wave is still remote or that it is already imminent."
  8. ^ Opprinnelig sitat: "Unless the Communist Party can overcome its petty bourgeois oscillation, it can never fulfill its role of agitating, organizing and leading this new revolutionary tide".
  9. ^ Opprinnelig sitat: "A New Revolutionary Tide and Initial Victory in One or More Provinces".
  10. ^ Opprinnelig sitat: "Once the revolution in China starts, it will necessarily be confronted with attacks by the imperialists, who will adopt all possible measures to suppress the Chinese revolution and, therefore, the Chinese revolution will necessarily face a fierce struggle with them. On the other hand, as the outbreak of the Chinese revolution will stir up the worldwide revolution, in the face of this fierce struggle we should not only mobilize tens or even hundreds of millions of Chinese masses to fight hard against the imperialists, but also summon all the proletarian class and labouring masses of the world into this final war with imperialists, in which we will doubtless win a complete victory".
  11. ^ Opprinnelig sitat: "[S]o long as we lack superior troop strength or reserves of ammunition and have only one Red army in each soviet area to do all the fighting, positional warfare is basically useless to us. For us, positional warfare is generally inapplicable in attack as well as in defense."
  12. ^ Opprinnelig sitat: "the most critical single incident of the Long March".

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d Uhalley 1988, s. 14
  2. ^ a b c Uhalley 1988, s. 14–15
  3. ^ a b c d Uhalley 1988, s. 15
  4. ^ a b c d e f g h Uhalley 1988, s. 17
  5. ^ a b Ishikawa 2012, s. 239
  6. ^ Uhalley 1988, s. 16–17
  7. ^ Uhalley 1988, s. 18–20
  8. ^ Pantsov 2013, s. 114–115
  9. ^ a b c d e Uhalley 1988, s. 23
  10. ^ a b c d e f Uhalley 1988, s. 25
  11. ^ Uhalley 1988, s. 25–26
  12. ^ a b c d Uhalley 1988, s. 26
  13. ^ Uhalley 1988, s. 26–28
  14. ^ Uhalley 1988, s. 28
  15. ^ a b c d e f g h i Uhalley 1988, s. 29
  16. ^ a b c d e f g h Uhalley 1988, s. 30
  17. ^ a b c d e f g h Uhalley 1988, s. 31
  18. ^ Uhalley 1988, s. 31–32
  19. ^ a b c d e f g h Uhalley 1988, s. 32
  20. ^ a b Uhalley 1988, s. 33
  21. ^ a b c d e f g h i j k Uhalley 1988, s. 34
  22. ^ a b c d e f g Uhalley 1988, s. 35
  23. ^ Uhalley 1988, s. 34–35
  24. ^ a b c d Uhalley 1988, s. 36
  25. ^ Uhalley 1988, s. 36–37
  26. ^ a b c d e f g h Yang 1989, s. 115
  27. ^ a b c d e f g h Yang 1989, s. 113
  28. ^ a b c Yang 1989, s. 114
  29. ^ Yang 1989, s. 115–116
  30. ^ a b Yang 1989, s. 118
  31. ^ a b c d e f Yang 1989, s. 119
  32. ^ a b c d Yang 1989, s. 120
  33. ^ a b c Yang 1989, s. 121
  34. ^ a b Yang 1989, s. 121–122
  35. ^ a b c d e f Yang 1989, s. 122
  36. ^ a b Yang 1989, s. 123
  37. ^ Yang 1989, s. 124
  38. ^ a b c d e f Yang 1989, s. 125
  39. ^ a b Yang 1989, s. 126
  40. ^ a b c d Yang 1989, s. 127
  41. ^ a b c d Yang 1989, s. 128
  42. ^ Kampen 2000, s. 42
  43. ^ a b Kampen 2000, s. 43
  44. ^ a b c d e f Kampen 2000, s. 44
  45. ^ Kampen 2000, s. 45
  46. ^ a b c d Kampen 2000, s. 46
  47. ^ a b c d e f g Kampen 2000, s. 52
  48. ^ Kampen 2000, s. 53
  49. ^ a b c d e Shuyun 2010, s. 51
  50. ^ a b c d e Kampen 2000, s. 58
  51. ^ Kim 1973, s. 70–71
  52. ^ a b c d Kampen 2000, s. 59
  53. ^ Pantsov 2013, s. 260
  54. ^ Kampen 2000, s. 59–60
  55. ^ Kampen 2000, s. 60
  56. ^ a b c Kampen 2000, s. 61
  57. ^ a b c Kampen 2000, s. 62
  58. ^ a b c d e f Kampen 2000, s. 63
  59. ^ a b c d e Kampen 2000, s. 64
  60. ^ a b Pantsov 2013, s. 272
  61. ^ a b c d e Lynch 2004, s. 86
  62. ^ a b Pantsov 2013, s. 273
  63. ^ a b c d e f g h Lynch 2004, s. 88
  64. ^ Lynch 2004, s. 88–89
  65. ^ a b c d e f g Lynch 2004, s. 89
  66. ^ a b c d e f g h i j k l Lynch 2004, s. 90
  67. ^ a b c d Lynch 2004, s. 92
  68. ^ a b c d e f g h i j k Lynch 2004, s. 93
  69. ^ a b c d e Lynch 2004, s. 94
  70. ^ a b c d Lynch 2004, s. 95
  71. ^ Harvey, David. 2005. A Brief History of Neoliberalism. Oxford, England, UK: Oxford University Press. Pp. 120
  72. ^ Greenhalgh, Susan; Winckler, Edwin A. 2005. «Governing China's Population: From Leninist to Neoliberal Biopolitics», Stanford, California, USA: Stanford University Press.
  73. ^ Zhang, Xudong. Whither China?: Intellectual Politics in Contemporary China. Duke University Press. s. 52
  74. ^ Wong, John; Lai, Hongyi; Hongyi, Lai. «'China Into the Hu-Wen Era: Policy Initiatives and Challenges», s. 99 «...influence of neoliberalism has spread rapidly in China», «...neoliberalism had influenced not only college students but also economists and leading party cadres»...

LitteraturRediger

Artikler
Bøker
  • Ishikawa, Yoshihiro (2012). Fogel, Joshua, red. The Formation of the Chinese Communist Party. Columbia University Press. ISBN 0231158084. 
  • Kampen, Thomas (2000). Mao Zedong, Zhou Enlai and the Evolution of the Chinese Communist Leadership (Første utg.). Nordic Institute of Asian Studies. ISBN 8787062763. 
  • Kim, Ilpyong J. (1973). The Politics of Chinese Communism: Kiangsi Under the Soviets. University of California Press. ISBN 0520024389. 
  • Lynch, Michael (2004). Mao. Routledge. ISBN 0203631463. 
  • Pantsov, Alexander (2012). Mao: The Real Story. Simon & Schuster. ISBN 1451654480. 
  • Shuyun, Sun (2010). The Long March: The True History of Communist China's Founding Myth. Knopf Doubleday Publishing Group. ISBN 0307487652. 
  • Uhalley, Stephen (1988). A History of the Chinese Communist Party. Hoover Institution Press Publication. ISBN 081798612X.