Karl Johan-monumentet
«Karl Johan-monumentet» er en rytterstatue av den svensk-norske kongen Karl III Johan på Slottsplassen i Oslo. Statuen, som står foran Slottet med blikket mot Karl Johans gate, er utført av Brynjulf Bergslien. Den blei avduka 7. september 1875, på dagen 57 år etter at Karl Johan blei krona i Nidarosdomen (1818).
| «Karl Johan-monumentet» | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Basisdata | |||
| Kunstner | Brynjulf Bergslien | ||
| År | Avduket 7. september 1875 | ||
| Type | Monumental skulptur bestående av sokkel i syenitt med inskripsjoner og rytterstatue i bronse av kong Karl III Johan | ||
| Inskripsjon | "Folkets kjærlighed min belönning." Det norske folk reiste dette minde. | ||
| Geografisk plassering | |||
| Land | Norge | ||
| By: | Oslo | ||
| Museum | Slottsplassen foran Slottet | ||
 Karl Johan-monumentet 59°55′00″N 10°43′44″Ø | |||
 | |||
Statuen, som er i bronse, viser Karl Johan i svensk marskalkuniform med sverd opphengt i Serafimerordenens bånd. Kongen bærer krasjan for Serafimerordenen samt for Ridder av Sverdordenens store kors og rundt halsen Karl XIIIs orden. Hesten er nettopp stansa, og den stamper med venstre forbein, mens kongen hilser med uniformshatten, en tosnutet bikorn. På den ene sida av sokkelen, som er i grovkorning grefsensyenitt fra Oslofeltet, står inskripsjonen «"Folkets kjærlighed min belönning."». På den andre sida står det «Det norske folk reiste dette minde.».
Historikk rediger
  Allerede på 1830- og 1840-tallet var det lansert ideer om å reise et monument over Karl Johan, men det var først rundt femtiårsjubileet for unionen med Sverige i november 1864 at det blei fart i planene. Det kongevennlige Carl Johans-forbundet satte da i gang ei innsamling til en rytterstatue. Forslaget i seg sjøl ser ikke ut til å ha ført til protester. Imidlertid blei det heftig debatt om utseendet og om hvilken kunstner som skulle få oppdraget. Monumentet blei et viktig symbolsk element i en pågående politisk strid om revisjon av unionsavtalen. Den regjerende monarken, Karl IV, var sterkt involvert. Han ville at monumentet skulle framstille kongen ridende etter kroningsseremonien, for slik å vektlegge Bernadotte-dynastiets rett til den norske tronen. (Dette til tross for at Karl Johan faktisk ikke forlot kroninga til hest.) Han ønsket også å plassere statuen foran Stortingsbygningen, noe som ville tydeliggjøre den kongelige maktposisjonen. Ved å vise kongen iført kroningskappe var tanken å knytte an til de norske middelalderkongene, – i militær uniform ville Karl Johan i større grad kunne ses på som en erobrer. Flere kunstnere lagde utkast til Karl Johan-monumentet. I juni 1866 kom den franske bildehoggeren Louis Rochet til Christiania med et utkast. Det viste kongen i uniform og hesten i langsomt trav. Begge figurene blei kritisert for å være lite naturtro. Regjeringsadvokat Bernhard Dunker, som var medlem av monumentkomiteen, lagde i desember 1867 en plan, som han oversendte den danske kunstneren Herman Wilhelm Bissen. Dunker ville legge vekt på Norges frihet og skisserte blant annet at sokkelen skulle ha relieffer som fortale om Grunnloven, Mossekonvensjonen og riksakten. Han gav samtidig ut ei bok som sterkt kritiserte et forslag til revisjon av unionstraktaten, som han mente ville redusere Norges plass i unionen (og som blei avvist av Stortinget i 1871). Bissen rakk å lage noen utkast før han uventa døde i mars 1868. Samtidig hadde Karl IV arbeidd underhånden for å få gitt oppdraget til svensken Johan Peter Molin, som presenterte et forslag etter kongens smak. Førstestatsråd Frederik Stang støtta kongen, og besørga blant annet at Dunker blei skjøvet ut av monumentkomiteen ved årsskiftet 1867–68. Av andre som falt i unåde hos Stang var Aasmund Olavsson Vinje, som i sitt tidsskrift Dølen krevde norsk kunstner og norsk symbolikk. Vinje blei med øyeblikkelig virkning avsatt fra si stilling i Revisjonsdepartementet. Også flere andre kjente bildehoggere var mer eller mindre involvert i planene: svensken Carl Gustaf Qvarnström, dansken Jens Adolf Jerichau og nordmennene Julius Middelthun, Christopher Borch, Hans Budal og Ole Fladager. Borch lagde allerede i 1852 et utkast som blei anbefalt av Bjørnstjerne Bjørnson. Utover i 1868 gikk både den politiske og den kulturelle debatten heftig. Det var etter hvert klart at opinionen gikk for en norsk kunstner. Statsråd Stang var engstelig for at Karl IV skulle sette saken på spissen og pressa i det lengste på for ei løsning kongen kunne akseptere. I desember gav Stang imidlertid opp og meddelte Stockholm at alt annet enn å velge Bergslien ville være «moralsk umulig». Samtidige kilder nær hoffet skriver at kongen var «temmelig opsat» på grunn av denne avgjørelsen. |
Bergsliens løsning rediger
 En rytterstatue på hovedstadens mest framtredende plass kan kanskje virke pompøs i dag, men kunsthistorisk kontekst var Bergsliens statue et ledd i en ny nøktern monumenttradisjon. Det er noe hverdagslig over kongen som kommer ridende. Monumentet utstråler ikke den makt som vanligvis var poenget med kongelige rytterstatuer. Det er faktisk så moderat at vitsebladet Vikingen presenterte en parodi der hesten står med bøyd nakke og spiser havre. Etter at Bergslien i desember 1868 endelig var tildelt oppdraget, lagde han flere utkast med små endringer. Høsten 1871 var han fornøyd, men monumentet var ikke ferdig støpt før i 1874. Dette skjedde i København. Skulpturen blei så frakta til Christiania, montert sommeren 1875 og avduka 7. september i nærvær av kongehuset og gjester fra innland og utland.[1] Den norske Studentersangforening oppførte en spesialskrevet kantate med tekst av Jørgen Moe og musikk av Friedrich August Reissiger. Om kvelden var det en storslagen fest på Akershus slott. |
Andre Karl Johan-monumenter rediger
Vekselbanken på Voss (hjemplassen til Bergslien) kjøpte i 2009 en original gipsmodell av statuen på Slottsplassen. Modellen som er 80 cm høy, står i bankens lokaler.[2]
På Slussplan i Stockholm står en annen rytterstatue av Karl Johan, utforma av Bengt Erland Fogelberg og avduka i 1854.
Også i Norrköping og Örebro finnes Karl Johan-monumenter.
Referanser rediger
- ^ Erik Bjørnskau 1999, s. 15
- ^ Karl Johan avduka, nettartikkel i Bergens Tidende 3. mars 2009, besøkt 12. juni 2009
Kilder rediger
- Erik Bjørnskau, Carl XIV Johan: En franskmann på Nordens trone, Cappelens forlag, Oslo 1999, ISBN 82-02-17638-7
- Erik Mørstad: «Kampen om Carl Johan-monumentet», i Byminner nr 4, 1985
- Bård Alsvik: «Fest for Karl Johan», på Oslo byarkivs nettsted, besøkt 11. juni 2009
- Nettside om monumentet på Slussplan, besøkt 12. juni 2009