Kapp Verdes historie
Kapp Verdes historie er av nyere dato da øygruppen i Atlanterhavet, 500 km vest for det afrikanske fastlandet, var ubebodd før europeerne oppdaget den og koloniserte den på midten av 1400-tallet. Øygruppen, som består av ti større og fem mindre øyer, ble et knutepunkt for handel med afrikanske slaver, og dagens befolkning nedstammer fra kolonistene (hovedsakelig portugisere) og afrikanske slaver. Kapp Verde ble selvstendig i 1975 som følge av en lang frigjøringskrig og nellikrevolusjonen i Portugal.
.JPG)
Tidlige opptegnelser rediger
De første skriftlige nedtegnelser av Kapp Verde er funnet i verkene De choreographia av den romerske geografen Pomponius Mela (død 45 e.Kr.) og Historia naturalis av den romerske lærde Plinius den eldre (død 79 e.Kr.). De kalte landet for «Gorgades» som minne av hjemmet til de mytiske gorgonene som ble drept av Persevs, og senere – i en typisk euhemerisme fra antikken – tolket (i kontrast til det opprinnelige skriftlige utsagnet) som stedet hvor Hanno sjøfareren fra Kartago drepte de to kvinnelige «Gorillai» og fraktet deres huder til tempelet til den kvinnelige guddommen Tanit (den kartagenske utgaven av romerske Juno) i Kartago.
I henhold til Plinius den eldre hevdet den greske Xenofon fra Lampsakos at Gorgades (Kapp Verde) lå to dager fra «Hesperu Ceras» – i dag kalt for Kapp Verdehalvøya i vestlige Senegal hvor dens spiss Pointe des Almadies er det afrikanske kontinentets vestligste punkt. Også i henhold til Plinius den eldre og hans sitat ved Gaius Julius Solinus, tar sjøreisen til Gorgades fra Hesperidene (et sted ved atlanterhavskysten vest for Atlasfjellene i Nord-Afrika) rundt 40 dager.
Marinos av Tyr har skrevet om «De lykkelige øyene» eller «Øynene til de velsignede» (μακάρων νῆσοι makárôn nêsoi) som i henhold til gresk mytologi var et paradisisk sted hvor heltene og andre favoriserte dødelige ble mottatt av gudene. I henhold til Klaudios Ptolemaios i hans bok Geographike Hyphegesis kan dette stedet ha vært Kapp Verde.[1]
Føreuropeiske besøk rediger
Oppdagere fra Portugal oppdaget øyene i 1456 og beskrev øyene som «ubefolket». Imidlertid, gitt den rådende vindretningen og havstrømmene i region, kan øyene ha blitt besøkt av maurere, eller woloffolket, sererfolket eller kanskje fiskere fra leboufolket fra regionen Guinea i vestlige Afrika. Folkeminne antyder at øyene kan ha bli besøkt av arabere i århundrer før europeerne. Den portugisiske skribenten og historikeren Jaime Cortesão (1884–1960) rapporterte en fortelling om at arabere var kjent for å ha besøkt øyene som de refererte til som «Aulil» eller «Ulil» og hvor de tok salt fra naturlige salinanlegg. De er da mulig at araberne kan ha referert spesifikt til øya Sal på Kapp Verde.
Uansett hva som er faktisk finnes det ingen skriftlige nedtegnelser av noen form for innfødt befolkning på øyene da portugiserne bosatte seg der, og det er meget usannsynlig at det var noen da det er ingen tenkelig grunn for portugiserne å ikke nevne dem.
Europeisk oppdagelse og bosetning rediger
I 1456 oppdaget Alvise Cadamosto en del av øyene. I det neste tiåret oppdaget Diogo Gomes og António Noli, kapteiner i tjeneste hos prins Henrik Sjøfareren, de gjenværende øyene. Som nevnt ble det rapportert at øyene da var mennesketomme. Øynene var da tilstrekkelig grønne (Verde) til at portugiserne kom tilbake seks år senere til øya Santiago og grunnla bosetningen Ribeira Grande (i dag Cidade Velha, portugisisk for «gammelbyen») i 1462, den første permanente europeiske bosetningen i tropene.[2]
På Den iberiske halvøy hadde bevegelsen Reconquista (spansk og portugisisk for «gjenerobring») vokst i sin misjon til å ta tilbake katolsk landområder fra de muslimske maurere som først hadde kommet på 700-tallet. Det var imidlertid i 1492 at den spanske inkvisisjonen uttrykte sin fremste antisemittisme. Denne sosiale patologi spredde seg raskt til nabolandet Portugal hvor kong Johan II og særlig Manuel I i 1496 besluttet å forvise tusenvis av jøder til São Tomé, Príncipe, og Kapp Verde.
Tidlig på 1800-tallet kom jøder til bosette seg i Santo Antão hvor det fortsatt er spor i landsbynavnet Sinagoga, lokalisert på nordkysten mellom Riberia Grande og Janela, og i den jødiske gravlunden i byen Ponta da Sol. Familienavnet Cohn (prest) og Wahnon er framtredende i Santo Antao. Familienavn avledet fra jødiske kan fortsatt bli funnet blant øyas bosettere, eksempelvis Auday, Benros, Ben David, Cohn, DaGama, og Seruya.
Portugiserne begynte snart å frakte slaver fra den vestafrikanske kysten for at disse skulle gjøre tungt arbeide. Posisjonert langs den store handelsruten mellom Afrika, Europa og Den nye verden blomstret Kapp Verde på den transatlantiske slavehandelen i løpet av 1500-tallet.
Øyenes framgang brakte dem også uønsket oppmerksomhet i form av angrep fra mange pirater, inkludert Englands Francis Drake som i 1582 og 1585 herjet Ribeira Grande. Etter et fransk angrep i 1712 minsket byens betydning i forhold til Praia som ble hovedstad i 1770.
Nedgang rediger
Tørke og sult rediger
I 1747 ble øyene rammet av den første av mange tørkeperioder som herjet side, og med et gjennomsnittlig mellomrom på fem år. Situasjonen ble verre med avskoging og overbeiting som ødela grunnvegetasjonen som skaffet fuktighet. Tre betydelige tørkeperioder på 1700- og 1800-tallet resulterte at godt over 100 000 mennesker sultet til døde. De portugisiske myndighetene sendte bortimot ingen hjelp i disse vanskelige tidene.
Forbud mot slavehandel rediger
På 1800-tallet sank den lukrative slavehandelen, noe som rammet øyenes økonomi. Den skrøpelige velstanden forsvant langsomt. Kapp Verdes koloniale glansperiod var over.
Utvandring til USA rediger
På begynnelsen av 1800-tallet begynte mange på Kapp Verde å utvandre til New England i USA. Dette var et populært reisemål ettersom hvalene som gikk rundt havene ved Kapp Verde, og så tidlig som 1810 kom det amerikanske hvalfangstskuter fra Massachusetts og Rhode Island som rekrutterte mannskap fra øyene Brava og Fogo. Kapp Verde-folk ble generelt ansett som «hardarbeidende, redelig sjøfolk».[3][4]
Havnen i Mindelo rediger
Mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen av passasjerdampskip fikk øyenes posisjon på tvers over skipsrutene et ideelt sted for forsyningsskip med kull, vann og buskap. Mindelo på øya São Vicente hadde en utmerket havn og ble et viktig kommersielt senter i løpet av 1800-tallet, hovedsakelig ettersom britene benyttet Kapp Verde som lagringssted for kull som hadde Amerika som endemål. Havnen i Mindelo ble utviklet av britene for dette formålet. Øyene ble en stasjon for kull og kabelstrekking, og det var nok arbeid for lokalbefolkningen. Dette var en gyllen periode for byen som fikk de kulturelle karaktertrekkene som gjorde den til den nåværende kulturelle hovedstaden.
I løpet av den andre verdenskrigen kollapset økonomien på grunn at skipstrafikken ble drastisk redusert. Det ble verre for øyene da de ble rammet av tørkeperioder med påfølgende hungersnød, vulkanutbrudd og en sterk tilbakegang i skipstrafikken. Dette førte til at økonomien kollapset, og som tidligere var hjelpen fra kolonimakten begrenset, og mange tusen døde av sult. Da den britiske kullindustri gikk i nedgang på 1980-tallet tørket denne kilden til inntekter inn, og Storbritannia oppga sine interesser for Kapp Verde, noe som ble det endelige angrepet på en meget avhengig lokal økonomi.
Nasjonalisme rediger
Selv om folket på Kapp Verde har blitt behandlet dårlig av sine koloniherrer har de kommet noe bedre ut enn afrikanere i andre tidlige portugisiske kolonier på grunn av deres lysere hudfarge. En lite mindretall mottok utdannelse og Kapp Verde var den første afrikanske-portugisiske koloni som fikk en skole for høyere utdannelse. På tiden da Kapp Verde fikk sin uavhengighet kunne en fjerdedel av befolkningen lese, sammenlignet med 5 prosent i portugisiske Guinea (i dag Guinea-Bissau).
Lesekyndige på Kapp Verde kunne følge med på frigjøringskampene i Afrika mens deres egne øyne slet med hyppige sulte- og tørkeperioder, epidemiske sykdommer og vulkanutbrudd, og de fikk ingen støtte fra Portugal. Tusenvis av mennesker døde av sult i løpet av den første halvdelen av 1900-tallet.
I perioden 1910–1925 hadde Portugal 40 forskjellige regjeringer samt 18 revolusjoner og kuppforsøk, og i 1926 skjedde det siste av en lang rekke militærkupp i Portugal. Landet fikk et høyrevridd diktatur som så på koloniene som et middel for å øke landets velstand, og at disse måtte utvikles i Portugals og portugisernes interesse. Gjentatt hungersnød, høy arbeidsløshet og fattigdom og de portugisiske styresmaktenes manglende evne til å løse problemene medførte økt motstand mot kolonimakten i befolkningen. Etter den andre verdenskrig nektet Portugal å gi slipp på koloniene, fra 1951 omtalt som oversjøiske territorier. De fleste afrikanske kolonier oppnådde uavhengighet i perioden 1957–1964, men ikke de portugisiske. Selv om den nasjonale bevegelse var mindre tilstedværende på Kapp Verde enn i Portugals andre afrikanske besittelser. I 1956 ble Det afrikanske partiet for Guinea-Bissau og Kapp Verdes uavhengighet (PAIGC, akronym for Partido Africano da Independência da Guiné e Cabo Verde) grunnlagt av Amílcar Cabral og andre panafrikanere, og mange på Kapp Verde kjempet for uavhengighet i Guinea-Bissau.[5]
Som følge av Pijiguiti-massakren kjempet folkene på Kapp Verde og Guinea-Bissau en av de lengste afrikanske frigjøringskrigene. Partiet PAIGC hadde sine første betydelige aktiviteter da det undersøkte streiken til havnearbeiderne for bedre lønninger i Pijuguitihavnen i Guinea-Bissau den 3. august 1959. Det politiske partiet undertrykket streiken, løsnet ild med skarpt mot arbeiderne og drepte over femti mennesker. Myndigheten la skylden på PAIGC for å ha fremmet misnøye blant arbeiderne. I september 1959 besluttet PAIGC at ikkevoldsmotstand ikke lenger kunne føre til endringer. Uavhengighet kunne bare bli oppnådd via væpnet kamp. Dette ble innledningen til en 13 år lang væpnet kamp (1961–1974) hvor 10 000 PAIGC-soldater, støttet av Sovjetunionen, mot 35 000 portugisiske og afrikanske tropper, og førte til sist til uavhengighet i Kapp Verde og hele portugisiske Afrika etter Nellikrevolusjonen, en tilnærmet blodløs militærledet revolusjon som begynte den 25. april 1974 i Lisboa i Portugal. Etter at fascistregimet falt i april 1974 i Portugal, tvang den omfattende uroen myndighetene til å gå inn i forhandlinger med PAIGC. Den 5. juli fikk Kapp Verde uavhengighet fra Portugal.
Etter uavhengigheten rediger
Etter uavhengigheten prøvde PAIGC å forene Kapp Verde og Guinea-Bissau til en nasjon. PAIGC kontrollerte regjeringen i begge land, men et kupp i Guinea-Bissau i 1980 satt en stopper for planene. Statskuppet gjorde forholdet mellom de to landene anstrengt. Kapp Verde oppga sine håp om forening med Guinea-Bissau og dannet Det afrikanske partiet for uavhengighet for Kapp Verde (PAICV). Problemene har siden blitt løst og forholdene mellom de to landene har siden vært gode. PAICV og dets forgjenger innførte et ettpartisystem og har styrt Kapp Verde fra uavhengigheten og fram til 1990.
Som svar på det voksende presset for politisk åpning innkalte PAICV til krisesammenkomst i februar 1990 for å diskutere endringer i konstitusjonen for å avslutte ettpartisystemet. Opposisjonsgrupper kom sammen for å danne Bevegelse for demokrati (MpD) i Praia i april 1990. Sammen drev de kampanje for retten til å delta i presidentvalget i desember 1990. Etpartistaten ble opphevet i den 28. september 1990 og det første valg med flere partier ble holdt i januar 1991. MpD vant flertallet av setene i nasjonalforsamlingen, og MpDs presidentkandidat António Mascarenhas Monteiro beseiret PAICVs kandidat med 73,5 prosent av stemmene til 26,5 prosent. Han etterfulgte landets første president, Aristides Pereira, som hadde styrt siden 1975. Lovgivende valg i desember 1995 økte MpDs flertall i nasjonalforsamlingen. Partiet holdt 50 av nasjonalforsamlingens 72 seter. I presidentvalget i februar 1996 førte António Mascarenhas Monteiro tilbake som president. Valgene i desember 1995 og februar 1996 ble bedømt som fri og rettferdige av nasjonale og internasjonale observatører.
I valgene for president for 2000 og 2001 var to tidligere statsministre, Pedro Pires og Carlos Veiga, de fremste kandidatene. Pires var statsminister under styret til PAICV mens Veiga var statsminister under det meste av Monteiros presidentskap, gikk til side kun da det var tid for valgkampanjen. I det som kan ha vært et av de tetteste valg i demokratiets historie vant Pires med 12 stemmer hvor han og Veiga fikk bortimot halvparten av stemmene.
Referanser rediger
- ^ Analysis of Ptolemy's Geographia
- ^ History of Cape Verde from 1462 to the present Arkivert 14. mai 2011 hos Wayback Machine.
- ^ «Cape Verde History and Culture». Arkivert fra originalen.
- ^ DeParle, Jason (2007): «In a World on the Move, a Tiny Land Strains to Cope», New York Times
- ^ Shillington, Kevin (1989): History of Africa, St. Martin's Press, Inc., s. 399.
Eksterne lenker rediger
- (en) History of Cape Verde – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- São Thiago de Cabo Verde, artikkel om Kapp Verde fra Catholic Encyclopedia
- History of Cape Verde, Kapp Verdes historie fra 1462 og til i dag
- Cape Verde Historical Timeline av Raymond Almeida. alternativt nettsted
