Henrik Sjøfareren

Henrik Sjøfareren (portugisisk: Henrique o Navegador, født 4. mars 1394 i Porto i Portugal, død 13. november 1460 i Sagres) var en portugisisk prins kjent for å ha støttet de første portugisiske oppdagelsesferdene langs Afrikas vestkyst.[7] Prins Henrik var fjerde sønn av Johan I av Portugal og av hans hustru Philippa av Lancaster, slik at han var oldebarn av Edward III av England. Henrik var bror av Ferdinand den hellige, og Erik av Pommerns dronning Filippa var niesen deres,[8] så det var den gang tette dynastiske forbindelser mellom det danske og det portugisiske kongehuset, og danske sjøfolk deltok i Henrik Sjøfarerens ekspedisjoner.[9]

Henrik Sjøfareren
Henry the Navigator1.jpg
Født4. mars 1394Rediger på Wikidata
Porto[1]Rediger på Wikidata
Død13. nov. 1460[2][3][4][5]Rediger på Wikidata (66 år)
SagresRediger på Wikidata
Beskjeftigelse OffiserRediger på Wikidata
Embete Kristusordenens stormesterRediger på Wikidata
Far Johan I av PortugalRediger på Wikidata
Mor Philippa av LancasterRediger på Wikidata
Søsken
7 oppføringer
Beatrice, Countess of Arundel, Isabella av Portugal, Edvard av Portugal, Ferdinand the Holy Prince, Peter, Duke of Coimbra, Afonso I, John, Constable of PortugalRediger på Wikidata
Nasjonalitet Kongedømmet PortugalRediger på Wikidata
Gravlagt Mosteiro da BatalhaRediger på Wikidata
Utmerkelser Knighthood (1415)[6], Hosebåndsordenen, Kristusordenen, stormester av AvizordenenRediger på Wikidata
Våpenskjold
Henrik Sjøfarerens våpenskjold

Henrik Sjøfareren på en tegning fra 1840-årene.
Henrik Sjøfarerens våpenskjold.

KarriereRediger

Henrik ledet i 1415 erobringen av Ceuta i Nord-Afrika, hvor han ble guvernør. I 1419 ble han også guvernør over provinsen Algarve i Portugal og i 1420 stormester i Kristusordenen. Som guvernør av Ceuta ble han i 1416 oppmerksom på de store handelskaravanene som kom fra sør over Saharaørkenen med gull, elfenben og slaver. Straks karavaneførerne innså at Ceuta var blitt okkupert av de kristne «vantro», stanset de karavanetrafikken til byen.

Men Henriks interesse for rikdommene sør for Sahara var vakt, og han drømte om å finne sjøveien dit for å opprette handel den veien. Etter at han i 1419 ble guvernør over Algarve, samlet han landets mest erfarne kapteiner for å utforske Afrikas vestkyst i håp om å nå frem til rikdommene. Det er blitt skrevet at han etablerte han et sjøfartssenter i klosteret på Kapp St. Vincent ved Sagres i Vila do Bispo, den sørvestligste odden av Portugal, men historikere har i senere tid avvist dette.[7] Som stormester av Kristusordenen hadde han også som mål å finne det sagnomsuste kristne riket til den mytiske Prestekongen Johannes, som på den tiden angivelig hadde sendt et brev til Vesten, om at han i spissen for en stor kristen hær ville forsøke å vinne Jerusalem tilbake fra islam. Brevet ble oversatt til dansk og svensk, og trykt flere ganger rundt 1500. En allianse med «Jon prest» ville bidra til seier over muslimene. Ekspedisjonene sørover handlet ikke bare om å vinne rikdommer, men også om å åpne en tofrontskrig mot islam og vinne tilbake Jerusalem.[10] Prestekongen Johannes ble aldri funnet, men vestkysten av Afrika ble kartlagt skritt for skritt. All opparbeidet kunnskap ble grundig drøftet og tatt vare på i sjøfartssenteret i Sagres.

Utforskingsseilasene fikk en flying start allerede første året, da Madeira ble oppdaget. I de påfølgende årene ble vind og strømforhold i Atlanterhavet studert, noe som førte ekspedisjonene langt til havs og helt ut til Azorene, som ble grundig utforsket og kartlagt. Deler av øygruppen var kjent fra før, men nå ble de lagt under portugisisk kontroll. Kanariøyene var allerede oppdaget og tatt under kontroll av Spania i 1402. I 1432 ble Kapp Bojador litt sør for Marokko passert. Odden var det sørligste punktet noen kjent sjøfarer hadde seilt før, og strømmene og det farlige farvannet gjorde at odden ble sett på som umulig å passere. Når den nå endelig var passert og grunnene kartlagt, var ferden videre sørover enklere. I 1444 nådde de portugisiske kapteinene Senegal; de tørre kystene av Vest-Sahara og Mauritania var passert, og det fruktbare Afrika var nådd. I 1456 nådde de Gambia og Guinea-Bissau,[7] og oppdaget Kapp Verde-øyene.[7]

Handelen med afrikanerne kom i gang, med god fortjeneste for prins Henrik. Han deltok ikke på noen av ekspedisjonene, men stod for organiseringen og finansieringen.[7]

Henrik var også bror til Isabella (født 21. februar 1397) som først avviste et frieri fra Henrik V av England. Hun var 30 år da hun i 1428 sa ja til grev Philip av Burgund, som alt var to ganger enkemann. Ettersom Burgund på den tid var alliert med England, så han seg om etter en kone fra et land i forbund med England.[11] En av grev Philips kampsaker hele livet var korstogstanken, og Isabella var sterkt involvert i å finne sjøveien til India og utruste ekspedisjoner for egen regning. Grev Philips kansler og rådgiver i korstogsplanene var kardinal William Fillastre den yngre, som hadde deltatt i sin farbror William Fillastre den eldres reiser til Italia og må ha kjent til farbrorens kartografiske studier. Det er utenkelig at Philips kansler ikke har delt kunnskapen med Isabella, som har presentert tankene hans med sin bror Henrik og sin brorsønn Alfonso V av Portugal.[12]

Henriks interesse for skipsekspedisjoner ga ham tilnavnet Sjøfareren, selv om han ikke seilte mye selv.[13] Men han fikk bare kortvarig økonomisk gevinst av sitt arbeid, ettersom han døde i 1460. Det var først etter hans død at hans kapteiner oppdaget at Afrikas kyst dreier mot øst, og ideen om å nå India ved å seile rundt Afrika, dukket opp.

ReferanserRediger

  1. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), «Генрих Мореплаватель», besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Croatian Encyclopedia, Hrvatska enciklopedija-ID 25028, oppført som Henrik Pomorac[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Proleksis Encyclopedia, oppført som Henrik Pomorac, Proleksis enciklopedija ID 26036[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ GeneaStar, oppført som Henrique De Portugal, GeneaStar person-ID deportugalh[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Enric de Portugal, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0024119[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Crónica da Tomada de Ceuta, folio(s) 181 v[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b c d e Henrik SjøfarerenStore norske leksikon
  8. ^ Benjamin Z. Kedar, Jonathan Phillips, Jonathan Riley-Smith: Crusades, bind 7
  9. ^ Janus Møller Jensen: «Humanister, korstog og kortlægning», Renæssancen i svøb (s. 225), Syddansk universitetsforlag, Odense 2008, ISBN 978-87-7674-360-4
  10. ^ Janus Møller Jensen: «Humanister, korstog og kortlægning», Renæssancen i svøb (s. 226)
  11. ^ Henriks søster Isabella av Portugal
  12. ^ Janus Møller Jensen: «Humanister, korstog og kortlægning», Renæssancen i svøb (s. 226)
  13. ^ Janus Møller Jensen: «Humanister, korstog og kortlægning», Renæssancen i svøb (s. 225)