Henrik Sjøfareren

Henrik Sjøfareren (portugisisk: Henrique o Navegador, født 4. mars 1394 i Porto i Portugal, død 13. november 1460 i Sagres) var en portugisisk prins kjent for å ha støttet de første portugisiske oppdagelsesferdene langs Afrikas vestkyst. Prins Henrik var fjerde sønn av Johan I av Portugal og av hans hustru Philippa av Lancaster, slik at han var oldebarn av Edward III av England. Henrik var bror av Ferdinand den hellige, og Erik av Pommerns dronning Filippa var niesen deres, så det var den gang tette dynastiske forbindelser mellom det danske og det portugisiske kongehuset, og danske sjøfolk deltok i Henrik Sjøfarerens ekspedisjoner.

Henrik Sjøfareren
Født		4. mars 1394 Porto (Kongedømmet Portugal)
Død		13. nov. 1460 (66 år) Vila do Bispo (Kongedømmet Portugal, Sagres Point)
Beskjeftigelse		Offiser
Embete		Kristusordenens stormester
Far		Johan I av Portugal
Mor		Philippa av Lancaster
Søsken		7 oppføringer Beatrice, Countess of Arundel Isabella av Portugal Edvard av Portugal Ferdinand den hellige Peter, Duke of Coimbra Afonso I John, Constable of Portugal
Nasjonalitet		Kongedømmet Portugal
Gravlagt		Mosteiro da Batalha
Utmerkelser		Hosebåndsordenen Kristusordenen Stormester av Avizordenen
Signatur
Våpenskjold
Henrik Sjøfareren på Commons

Henrik Sjøfareren på en tegning fra 1840-årene.

Henrik Sjøfarerens våpenskjold.

Karriere

Henrik ledet i 1415 erobringen av Ceuta i Nord-Afrika, hvor han ble guvernør. I 1419 ble han også guvernør over provinsen Algarve i Portugal og i 1420 stormester i Kristusordenen. Som guvernør av Ceuta ble han i 1416 oppmerksom på de store handelskaravanene som kom fra sør over Saharaørkenen med gull, elfenben og slaver. Straks karavaneførerne innså at Ceuta var blitt okkupert av de kristne «vantro», stanset de karavanetrafikken til byen.

Men Henriks interesse for rikdommene sør for Sahara var vakt, og han drømte om å finne sjøveien dit for å opprette handel den veien. Etter at han i 1419 ble guvernør over Algarve, samlet han landets mest erfarne kapteiner for å utforske Afrikas vestkyst i håp om å nå frem til rikdommene. Det er blitt skrevet at han etablerte han et sjøfartssenter i klosteret på Kapp St. Vincent ved Sagres i Vila do Bispo, den sørvestligste odden av Portugal, men historikere har i senere tid avvist dette. Som stormester av Kristusordenen hadde han også som mål å finne det sagnomsuste kristne riket til den mytiske Prestekongen Johannes, som på den tiden angivelig hadde sendt et brev til Vesten, om at han i spissen for en stor kristen hær ville forsøke å vinne Jerusalem tilbake fra islam. Brevet ble oversatt til dansk og svensk, og trykt flere ganger rundt 1500. En allianse med «Jon prest» ville bidra til seier over muslimene. Ekspedisjonene sørover handlet ikke bare om å vinne rikdommer, men også om å åpne en tofrontskrig mot islam og vinne tilbake Jerusalem. Prestekongen Johannes ble aldri funnet, men vestkysten av Afrika ble kartlagt skritt for skritt. All opparbeidet kunnskap ble grundig drøftet og tatt vare på i sjøfartssenteret i Sagres.

Utforskingsseilasene fikk en flying start allerede første året, da Madeira ble oppdaget. I de påfølgende årene ble vind og strømforhold i Atlanterhavet studert, noe som førte ekspedisjonene langt til havs og helt ut til Azorene, som ble grundig utforsket og kartlagt. Deler av øygruppen var kjent fra før, men nå ble de lagt under portugisisk kontroll. Kanariøyene var allerede oppdaget og tatt under kontroll av Spania i 1402. I 1432 ble Kapp Bojador litt sør for Marokko passert. Odden var det sørligste punktet noen kjent sjøfarer hadde seilt før, og strømmene og det farlige farvannet gjorde at odden ble sett på som umulig å passere. Når den nå endelig var passert og grunnene kartlagt, var ferden videre sørover enklere. I 1444 nådde de portugisiske kapteinene Senegal; de tørre kystene av Vest-Sahara og Mauritania var passert, og det fruktbare Afrika var nådd. I 1456 nådde de Gambia og Guinea-Bissau, og oppdaget Kapp Verde-øyene.

Handelen med afrikanerne kom i gang, med god fortjeneste for prins Henrik. Han deltok ikke på noen av ekspedisjonene, men stod for organiseringen og finansieringen.

Henrik var også bror til Isabella (født 21. februar 1397) som først avviste et frieri fra Henrik V av England. Hun var 30 år da hun i 1428 sa ja til grev Philip av Burgund, som alt var to ganger enkemann. Ettersom Burgund på den tid var alliert med England, så han seg om etter en kone fra et land i forbund med England. En av grev Philips kampsaker hele livet var korstogstanken, og Isabella var sterkt involvert i å finne sjøveien til India og utruste ekspedisjoner for egen regning. Grev Philips kansler og rådgiver i korstogsplanene var kardinal William Fillastre den yngre, som hadde deltatt i sin farbror William Fillastre den eldres reiser til Italia og må ha kjent til farbrorens kartografiske studier. Det er utenkelig at Philips kansler ikke har delt kunnskapen med Isabella, som har presentert tankene hans med sin bror Henrik og sin brorsønn Alfonso V av Portugal.

Henriks interesse for skipsekspedisjoner ga ham tilnavnet Sjøfareren, selv om han ikke seilte mye selv. Men han fikk bare kortvarig økonomisk gevinst av sitt arbeid, ettersom han døde i 1460. Det var først etter hans død at hans kapteiner oppdaget at Afrikas kyst dreier mot øst, og ideen om å nå India ved å seile rundt Afrika, dukket opp.

Eksterne lenker

• (en) Henry the Navigator – kategori av bilder, video eller lyd på Commons