James Stockdale

amerikansk sjøoffiser

James Bond Stockdale (1923–2005) var en amerikansk sjøoffiser. Han var en av de høyest dekorerte offiserene i United States Navys historie. Han mottok 26 personlige kampdekorasjoner, deriblant Medal of Honor.

James Stockdale
Født23. des. 1923[1][2]Rediger på Wikidata
Abingdon
Død5. juli 2005[1][2]Rediger på Wikidata (81 år)
Coronado
Alzheimers sykdom
BeskjeftigelseOffiser, flyger, politiker Rediger på Wikidata
Utdannet vedMonmouth College
United States Naval Academy
Stanford University
United States Naval Test Pilot School
EktefelleSybil Stockdale
PartiDet republikanske parti
NasjonalitetUSA
GravlagtUnited States Naval Academy Cemetery
UtmerkelserMedal of Honor
Navy Distinguished Service Medal (3)
Silver Star (4)
Legion of Merit
Distinguished Flying Cross (2)
Bronze Star Medal (2)
Air Medal
Purple Heart (2)
Prisoner of War Medal
TroskapUSAs flagg USA
VåpenartUnited States Navy
Tjenestetid1947–1979
Militær gradViseadmiral
EnhetU.S. Navy United States Navy
Deltok iVietnamkrigen

Stockdale ledet luftangrepet fra hangarskipet USS «Ticonderoga» under Tonkin-episoden i 1964. På et oppdrag i september 1965 ble han skutt ned over fiendtlig territorium i Nord-Vietnam, hvor han ble utsatt for tortur og holdt som krigsfange. Han ble løslatt i februar 1973. Han hadde rang av viseadmiral da han trådte ut av tjeneste i 1979.

Han var rektor ved militære høyskoler, så forsker ved Hoover Institution ved Stanford University, der han arbeidet mest med antikkens filosofi. Stockdale var visepresidentkandidat for den partiuavhengige Ross Perot ved presidentvalget i 1992, der de kom på tredjeplass med 18,9 prosent av stemmene.

Tidlig liv og karrière rediger

James Stockdale ble født i Abingdon i Illinois som sønn av Mabel Edith (født Bond) og Vernon Beard Stockdale. Etter et kort opphold ved Monmouth College begynte han ved United States Naval Academy i Annapolis i Maryland. Sommeren 1946 ble han uteksaminert sammen med 1947-kullet som følge av skolens ordning fra den andre verdenskrig.

Kort tid etterpå begynte Stockdale med flytrening ved flybasen i Pensacola i Florida. Stockdale ble i 1954 lærer ved testpilotskolen i Maryland, hvor han underviste blant andre John Glenn i matematikk og fysikk. I 1959 begynte Stockdale å studere til mastergrad i internasjonal politikk og marxistisk teori ved Stanford University. Han foretrakk livet som kamppilot fremfor en akademisk karrière, men gav senere stoisk filosofi mye av æren for at han holdt ut krigsfangenskapet.

Vietnamkrigen rediger

Under et oppdrag i Nord-Vietnam den 9. september 1965 ble Stockdale i sin A-4E Skyhawk skutt ned, og måtte hoppe ut i fallskjerm. Han landet i en liten landsby, hvor han ble overfalt og tatt til fange.

Han ble holdt som krigsfange i Hỏa-Lò-fengselet de neste syv årene. Han satt i fotlenker under kummerlige forhold, og ble rutinemessig banket opp og torturert. Da han ble fortalt av sine voktere at han skulle bli vist frem for offentligheten, barberte Stockdale av alt håret han hadde på hodet, slik at han skulle bli vanskeligere å kjenne igjen. Da vokterne forsøkte seg med å dekke til hodet hans med en hatt, slik at han kunne vises frem likevel, slo Stockdale seg selv i ansiktet med en krakk, slik at han ble ugjenkjennelig.[3] Han slo seg regelmessig i ansiktet med knyttneven, og sa til vokterne at han ikke under noen omstendighet ville la seg bruke til propagandaformål. Stockdale fikk høre at andre krigsfanger døde under tortur, og sa til vokterne at han foretrakk døden fremfor underkastelse. Stockdale forsøkte også å kutte pulsårene ved håndleddene sine.

Lite visste Stockdale om at aktivismen fra sin kone, Sybil Stockdale, hadde meget stor innvirkning på nordvietnameserne. Tidlig under fangenskapet til ektemannen, organiserte Sybil Stockdale The League of American Families of POWs and MIAs sammen med koner av andre tjenestemenn som var i samme situasjon. Allerede i 1968 hadde organisasjonen skapt mye medieoppmerksomhet, og ble nøye fulgt av nordvietnameserne. Organisasjonen hadde blant annet som mål at USAs president og Kongressen måtte offentliggjøre informasjon om grove krigsforbrytelser begått mot amerikanske krigsfanger i Vietnam. Sybil Stockdale erklærte personlig disse målene ved fredssamtalene i Paris.

James Stockdale tilhørte gruppen av krigsfanger kjent som «Alcatraz-gjengen» sammen med George Thomas Coker, George McKnight, Jeremiah Denton, Harry Jenkins, Sam Johnson, James Mulligan, Howard Rutledge, Robert Shumaker, Ronald Storz og Nels Tanner. Disse hadde drevet motstandsvirksomhet i fangenskap, og ble derfor skilt fra de andre fagene og forflyttet til et eget fengsel. «Alcatraz» lå bak det nordvietnamesiske forsvarsdepartementet, et stykke vekk fra Hỏa-Lò-fengselet. I «Alcatraz» satt fangene på eneceller på 3 × 9 fot med en lyspære som var påslått hele døgnet, og de ble satt i fotlenker om natten.[4][5]

Stockdale ble løslatt den 12. februar 1973. Skuldrene hans hadde blitt revet løs fra leddene, og foten var mishandlet av sinte landsbyfolk og en torturist. Dessuten var ryggen hans brukket, men han nektet å overgi seg. Stockdale hadde svært vanskelig for å gå, og kunne ikke engang stå skikkelig oppreist, da han kom tilbake til USA. Dette gjorde at han ikke kunne fortsette sin karrière som flyver, og var i praksis ute av marinen de neste årene, til tross for at de hadde ham på listen over aktive offiserer.

Han ble tildelt Medal of Honor av president Gerald Ford i 1976. Stockdale saksøkte to andre offiserer som han følte hadde hjulpet fienden, men det ble ingen straffereaksjoner mot disse. Etter å ha blitt forfremmet til viseadmiral, fikk Stockdale tillatelse til å gå av. Han avsluttet sin militære karrière med å tjene som rektor ved sjøkrigsskolen Naval War College i Annapolis fra 13. oktober 1977 til 22. august 1979.

Sivil karrière rediger

 
Kontreadmiral Stockdale tildeles Medal of Honor av president Gerald Ford i 1976.

Etter å ha gått av som rektor ved Naval War College i 1979, ble Stockdale rektor ved The Citadel, The Military College of South Carolina, som tilbyr sivil høyskoleutdannelse kombinert med reserveoffisersutdannelse. Han ble sittende kort tid, da han raskt kom på kant med skolestyret og mesteparten av administrasjonen, fordi han foreslo en del endringer.

I 1981 ble Stockdale forsker ved Hoover Institution ved Stanford University. Han var også styremedlem i den paleokonservative tankesmien Rockford Institute og en hyppig bidragsyter i tidsskriftet Chronicles: A Magazine of American Culture.

Visepresidentkandidat rediger

Stockdale ble kjent med forretningsmannen Ross Perot gjennom Sybil Stockdales nevnte organisasjonsarbeid. I mars 1992 ble James Stockdale tilbudt å være Perots visepresidentkandidat i valget i november samme år, noe Stockdale takket ja til, ettersom Stockdale, ifølge Perots forklaring, skulle være midlertidig kandidat inntil Perot fant en annen. Stockdale trodde navnet hans ble fjernet fra listen over kandidater da Perot trakk seg i juli 1992.

Perot gikk imidlertid inn i valgkampen igjen høsten 1992, fortsatt med Stockdale som visepresidentkandidat. Stockdale var ikke informert om at han skulle delta i debatten for visepresidentkandidatene, som ellers var Dan Quayle og Al Gore, den 13. oktober i Atlanta før én uke i forveien. Forventningene til ham var likevel høye fra enkelte hold. David Broder, politisk kommentator i The Washington Post, skrev at «den intelligente, uselviske og utpreget ikke-egoistiske Stockdale vil få både visepresident Quayle og senator Albert Gore jr., demokratenes nummer to, til å ligne uerfarne ungdommer.»[6]

Stockdale hadde ingen forberedelser foran debatten, i motsetning til Quayle og Gore. Han åpnet sin innledningsappell med frasen «Hvem er jeg? Hvorfor er jeg her?» i en munter tone, noe som fikk publikum til å le.[7] Utsagnet spilte på at Stockdale var ukjent for mange amerikanere i 1992. Han mente senere i et intervju med Jim Lehrer i 1999 at utsagnet var en tabbe, ettersom han ikke fikk sjansen til å fortelle om sitt liv i løpet av debatten, slik at publikum fikk en bedre forståelse av ham som person.[8] Hans ufokuserte stil, som at han måtte be debattlederen om å gjenta et spørsmål fordi han ikke hadde høreapparatet sitt påslått,[9] gjorde at han ble oppfattet som forvirret og nærmest desorientert. Ettersom mange ikke hadde hørt om Stockdale før, ble debatten katastrofal for ham, og han ble fremstilt som gammel og forvirret.

Perot og Stockdale oppnådde hele 19,9 prosent av stemmene i presidentvalget. Dette var det beste resultatet for en kandidat utenfor de to store partiene i et amerikansk presidentvalg siden Theodore Roosevelt i 1912.

Under en forestilling i 1993 ble Stockdales opptreden i valgkampen forsvart av komikeren Dennis Miller:

 Nå vet jeg at [Stockdales navn] har blitt et skjellsord i denne kulturen for skrøpelig, gammel mann, men la oss se på fakta, folkens. Fyren var den første fyren inn og den siste fyren ut av Vietnam, en krig som mange amerikanere, inkludert vår nåværende president, ikke ville skitne til hendene sine med … Han underviser i filosofi ved Stanford University. Han er en briljant, følsom og modig mann. Og likevel begikk han den ene utilgivelige synden i vår kultur: Han var dårlig på TV. 

Siste år rediger

 
Fra Stockdales bisettelse

I de siste årene av sitt liv trakk Stockdale seg tilbake til småbyen Conorado i California. Stockdale var plaget av Alzheimers sykdom, hvilket kan ha vært på et tidlig stadium i 1992. Han døde av sykdommen den 5. juli 2005. Han ble gravlagt ved sjøkrigsskolens kirkegård, United States Naval Academy Cemetery, i Annapolis.

United States Navy annoserte i januar 2006 at en destroyer, USS «Stockdale» (DDG-106), ville bli oppkalt etter James Stockdale, og denne ble sjøsatt under en seremoni ved Bath Iron Works den 10. mai 2008.

Referanser rediger

  1. ^ a b Social Networks and Archival Context, «James Stockdale», SNAC Ark-ID w6jw94q7[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Find a Grave, oppført som James Bond Stockdale, Find a Grave-ID 11300192, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Mahler, Jonathan (25. desember 2005). «The Prisoner». The New York Times (engelsk). Besøkt 18. desember 2012. 
  4. ^ Adams, Lorraine (11. mars 1992). «Perot's Interim Partner Spent 7½ Years As Pow». Dallas Morning News (engelsk). 
  5. ^ Rochester, Stuart; Kiley, Frederick (2007). Honor Bound: American Prisoners of War in Southeast Asia, 1961–1973 (engelsk). Naval Institute Press. s. 326. ISBN 1-59114-738-7. 
  6. ^ Weil, Martin (6. juli 2005). «James Stockdale Dies; Won Medal of Honor, Ran for Vice President». The Washington Post (engelsk). Besøkt 18. desember 2012. 
  7. ^ Holmes, Steven A. (6. juli 2005). «James Stockdale, Perot's Running Mate in '92, Dies at 81». The New York Times (engelsk). Besøkt 18. desember 2012. 
  8. ^ Lehrer, Jim (19. september 1999). «Admiral James Stockdale Interview» (engelsk). PBS. Besøkt 18. desember 2012. 
  9. ^ «1992 VP debate: Stockdale's hearing aid» (engelsk). YouTube. Besøkt 18. desember 2012. 

Litteratur rediger

  • Stockdale, James (1962). Taiwan and the Sino-Soviet Dispute. Stanford University Press. 
  • Stockdale, James (1984). A Vietnam Experience: Ten Years of Reflection. Hoover Institution. ISBN 0-8179-8151-9. 
  • Stockdale, James; Stockdale, Sybil (1984). In Love and War: The Story of a Family's Ordeal and Sacrifice During the Vietnam Years. New York: Harper & Row. ISBN 0-06-015318-0. 
  • Stockdale, James (1993). Courage Under Fire: Testing Epictetus's Doctrines in a Laboratory of Human Behavior. Hoover Institution. ISBN 0-8179-3692-0. 
  • Stockdale, James (1995). Thoughts of a Philosophical Fighter Pilot. Hoover Institution. ISBN 0-8179-9391-6. 

Eksterne lenker rediger

  Wikiquote: James Stockdale – sitater