Åpne hovedmenyen
Detalj fra en hebraisk kalender fra middelalderen som viser en jøde med jødehatt og kroknese. Skikkelsen holder for øvrig en palmegrein (lulav) og andre kvister samt en sitron (etrog) som ifølge gammel jødisk skikk skal tas med til synagogen under feiringen av høsthøytiden sukkot.

Jødedrakt, etter den tyske betegnelsen Judentracht, brukes om spesielle drakter, plagg og tøymerker som jødene i visse deler av Europa ble pålagt å bære i middelalderen, særlig fra 1200-tallet og framover. Slike draktbestemmelser ble gitt av kirkelige og verdslige herskere for visuelt å skille jødene fra resten av befolkningen i de katolske landene. Jødedrakten bestod vanligvis av avvikende, høye jødehatter og lange kaftaner eller kapper. Det var også vanlig med skjegg. Draktene varierte ellers i ulike områder og tidsperioder som en blanding mellom egne drakttradisjoner, myndighetenes påbud, lokale skikker og samtidens klesmote. Klesforordninger forekom også i muslimske land. Den stigmatiserende jødedrakten begrenset og kontrollerte til en viss grad jødenes aktiviteter i samfunnet og ble en forløper for bruken av jødestjerne i det nazistiske Tyskland under andre verdenskrig.

Begrepet jødedrakt brukes vanligvis bare om middelalderens draktpåbud og ikke om klesdrakter og frisyrer knyttet til jødedommen, som kippa (jødekalott), peyos (sidelokker) og tallit (bønnesjal).

HistorikkRediger

 
Judensau («jødepurke» eller «jødesvin») er et antijudaistisk motiv i tysk kirkekunst fra middelalderen. Dette tresnittet fra 1400-tallet viser jøder iført karakteristiske jødehatter i omgang med en slik «jødesugge».
 
Jøder fra Worms i Tyskland på 1500-tallet iført tidsriktige klær med påbudte «jødemerker» i form av gule tøyringer. Mannen holder et knippe hvitløk og en pengepung, vanlige billedsymboler for jødene i Europa.
 
Kobberstikk fra 1700-tallet som viser rabbinere fra Frankfurt am Main som spiser avføring fra svin sammen med djevelen og «to-åringen Simonino di Trento som ble ofret av jøder skjærtorsdag 1745». Jødenes og djevelens klær er merket med runde «jødemerker». Jødene bærer ellers typiske store, svarte baretter på hodet.
 
Såkalt jødestjerne (på tysk Judenstern), et gult stoffmerke formet som en davidsstjerne med påskriften «jøde», ble fra september 1941 innført som påbudt merking av alle jøder i det nazistiske Tyskland.
 
Polske jøder fra det besatte Ciechanów i 1942. Istedenfor jødestjerne er klærne utstyrt med rundt tøymerke som likner på middelalderens gelber Fleck («gult merke»).

Allerede i 1180 ble tyske jøder tvunget til å bære gule, spisse jødehatter, ofte med kuleformet topp. De var vanlige i ulike varianter inn på 1500-tallet.

Det fjerde laterankonsil besluttet i 1215, under pave Innocent III og kong Henrik V av Det tysk-romerske rike, å innføre spesielle symboler som kjennemerker for annerledes troende. Jødene i en rekke europeiske land ble da pålagt å bære et gult, rundt stoffmerke formet som en flekk eller en ring, festet til brystet på klærne sine. Bestemmelsene gjaldt voksne menn og skulle gjøre det lettere for jøder å bevege seg utenfor de jødiske gettoene. På tysk har disse tøymerkene blitt kalt Gelbe Ring («gul ring»), Gelber Fleck («gul flekk» eller «gult merke»), Judenring («jødering»), Judenkreis («jødesirkel») og Judenfleck («jødeflekk»). På engelsk er betegnelsen ofte yellow badge og på fransk rouelle. Slike tøymerker har vært av ulike typer og også hatt rektangulær form. Den gule fargen var for øvrig negativt ladet i den tradisjonelle fargesymbolikken i middelalderen, der gult representerte synder som hovmod, griskhet og misunnelse. Under et bispemøte i Mainz i 1229 ble det bestemt at tyske jøder skulle bære gul hatt med spiss, lang Judenrock («jødefrakk», det vil si kaftan) med gult brystmerke, langt, spisst skjegg og Judenstock («jødestav»). En slik jødedrakt forekommer blant annet i flere komedier fra 1500-tallet. Elementer fra denne har også siden inngått i ulike karikaturer av jøder og «sleipe handelsmenn». Pavens påbud om jødehatt ble også gjentatt under et kirkemøte i Wien i 1267. Kong Ferdinand I påbød jøder i Böhmen å bære en lang kappe med gult tøymerke på venstre side. Kles- og kjenntegnpåbudene her ble avskaffet av Josef II i 1782.

Napoléon Bonaparte beordret 9. februar 1797 at jødene i Ancona skulle kaste de gule hattene og erstatte dem med en lue med trikolorens farger (la cocarde tricolore). Dette var den første beslutningen den fremtidige keiseren tok, som fikk stor betydning for jødene i Kirkestaten, det vil si i Roma, Venezia, Verona og Padova. Napoleon avskaffet etterhvert også inkvisisjonens lover, noe som innebar langt større frihet for jødene.

Under den antisemittiske utstillingen «Den evige jøde» (Der ewige Jude) i Hitler-Tyskland i 1937 ble middelalderens jødedrakt fremstilt som et nyttig varselsignal i kampen for å hindre «raseskjending».

Tidslinje med et utvalg drakt- og merkebestemmelser for jøderRediger

I muslimske landRediger

  • 717: Kalifen Umar Ibn Abd al-Aziz befaler kristne og jøder å bære eget kjennemerke
  • 807: Kalifen i Persia, Harun al-Rashid, påbyr et gult belte for jøder, et blått for kristne
  • 853: Kalifen Al-Mutawakkil fra Persia utsteder et påbud om det
  • 887: Jøder og kristne på det muslimsk besatte Sicilia må følge en spesiell klesforordning
  • 1005: Kalifen Fatimid Al-Hakim bestemmer at jøder i Egypt og Palestina skal bære bjeller i beltet og i «gylne halskjeder« av tre
  • 1121: Et brev fra Bagdad beskriver klesbestemmelsene for jødene der på denne måten: «...to gule belter eller bånd, ett omkring hodet og ett omkring halsen. I tillegg må jøder henge et lærstykke om halsen med ordet dhimmi («ikke-muslim»). Jødene må også bære belte omkring midjen. Kvinnene må bære en rød og en svart sko, samt en liten bjelle i halsen eller på skoene.»
  • 1301: I muslimske land må jødene bære gule turbaner
  • 13151326: Emiren Ismael Abu-I-Walid pålegger jødene i Granada å bære gult merke
  • 1837: Draktforordninger for dhimmier gis av Mahmud II i Det ottomanske riket

I kristne landRediger

  • 1941: De nazistiske myndighetene i Det tredje riket innfører såkalt Judenstern (tysk for «jødestjerne») som påbudt tøymerke for alle jøder i riket. Dette er et gult stoffmerke formet som en davidsstjerne påført teksten «jøde». Den som ikke bærer merket, kan dømmes til døden. Slike jødestjerner ble innført i det okkuperte Polen etter utbruddet av andre verdenskrig i 1939, og seinere også i andre områder. De tyske jødemerkene varierte i utseende, og kunne være hvite armbind, runde tøylapper eller gule stjerner med eller uten tekst.

Jødenes egne drakttradisjonerRediger

 
Jødisk lærer og elever i Samarkand i Det russiske keiserriket omkring 1910. Bukhariske jøder hadde en egen klesstil, både lik og annerledes enn andre kulturer (hovedsakelig mongolsk-tyrkiske kulturer) i Sentral-Asia. Alle bærer tradisjonelle, side kaftaner (Jomah-джома-ג'ומא på bukharisk og tadsjikisk) samt kalotter eller luer med pelskant.

Begrepet jødedrakt brukes særlig om middelalderens draktpåbud og omfatter vanligvis ikke klesplagg og frisyrer knyttet til de religiøse tradisjonene innen jødedommen. De pålagte plaggene og merkene kan likevel ha utgangspunkt i jødiske symboler og draktskikker. Dette gjelder for eksempel middelalderens jødehatter, som opprinnelig ble båret frivillig, og brystplater som ble brukt som merking av jøder i Spania. Det samme gjelder også de tyske nazistenes påbud om bruken av gul jødestjerne under andre verdenskrig, et tøymerke basert på den tradisjonelle, jødiske davidsstjernen.

Ortodokse og ultraortodokse jøder, som tilhengere av haredisk og hasidisk jødedom, en retning som oppstod i Øst-Europa på slutten av 1700-tallet, går fortsatt i spesielle klesdrakter. De kler seg svært konservativt, inspirert av klesdrakten fra Øst-Europa, og kan blant annet ikke bruke farger, bare svart og hvitt. Mennene har gjerne langt skjegg og peyos eller payot, slette eller krøllete sidelokker langs kinnet. De bærer ellers side frakker eller mørker dresser og bredbremmede filthatter. Enkelte som bekjenner seg til hasidismen kan dessuten ha bekishes (pelsfrakk) med gartel (langt belte) samt høye eller brede pelsluer ved høytidelige anledninger. Disse hodeplaggene kalles kashket, shtreimel og spodik. Ortodokse mannlige jøder bærer kalott både ute og inne.

I tillegg kommer seremonielle plagg og draktelementer innen jødedommen, som tallit (bønnesjal), tefillin (bønneremmer) og tzitzit (pryddusker).

Ellers har jøder forskjellige steder i verden kombinert egne draktskikker med de lokale.

Se ogsåRediger

Eksterne lenkerRediger