Judensau

antisemittisk motiv
Judensau eller Judenschwein (tysk for «jødepurke» og «jødesvin») var en kristen, anti-judaistisk karikatur av jøder i samkvem med ureine dyr. Figuren forekommer som motiv på skulpturer og i bilder fra 1200- til 1800-tallet. På 1900-tallet brukte nazistene betegnelsene som antisemittiske skjellsord. Bildet viser et tysk tresnitt fra ca 1470 der jøder (iført påbudt «jødehatt») patter på en kjempegris og spiser avføring. Tekstbåndene er snakkebobler med utsagn som latterliggjør jødene.[1]

Judensau, tysk for «jødesugge» eller «jødepurke», også kalt Judenschwein, «jødesvin», er en antijudaistisk, seinere også antisemittisk, karikatur og folkelig metafor som særlig er kjent fra tysk kirkekunst i seinmiddelalderen.[2][3][4] Motivet viser jøder i omgang med svin, eller andre dyr som er ureine ifølge Moseloven, særlig jøder som patter på ei stor purke. Judensau er framstilt på veggmalerier og skulpturer i kirker og rådhus, først og fremst i Tyskland, fra 1200-tallet, og i bokillustrasjoner fra 1400-tallet, fram til 1800-tallet.

På begynnelsen av 1900-tallet tok rasistiske nasjonalister de gamle betegnelsene på det religiøse nidbildet i bruk som hånende kallenavn; Judensau, Saujuden[4] («purkejøder») og Judenschwein ble skjellsord for jøder, ikke minst i nazistenes rasehets og jødeutryddelser før og under andre verdenskrig.[5][6][7]

HistorikkRediger

 
Kart over forekomstene av Judensau-figurer i europeiske kirker og andre bygg. Steder merka med rødt har fjerna eller skjult skulpturene eller bildene. Noen har også blitt utstyrt med forklarende tekstplakater.
 
Sandsteinsrelieffet av Judensau-figuren på Stadtkirche i Wittenberg, reformatoren Martin Luthers egen bykirke, er fra 1305.[8] «Schem Ha Mphoras» viser til en hellig, hebraisk bokstavkombinasjon for Gud («den med ukjent navn») i jødisk kabbala og forsterker det blasfemiske budskapet. Innskriften ble tilføyd etter Luther reformerte den katolske kirken og bruker samme uttrykk som i hans antijudaistiske skrift fra 1543.[9] [10]

Det er i alt 27 bygninger i Tyskland med Judensau-motiver. Den meste kjente er bykirken, Stadtkirche i Wittenberg, kirkereformatoren Martin Luthers egen byskirke.[11][12] I Sverige forekommer figuren som skulptur i Uppsala domkirke fra 1300-tallet, og i et av Albertus Pictors kalkmalerier i Husby-Sjutolft kirke i Uppland fra sist på 1400-tallet.

Det direkte opphavet til motivet og dyremetaforen er uvisst, men bildet av grådige jøder som drikker melk av en gris skulle på en tydelig måte formidle kirkens syn på jødedommen. Figuren er en lettfattelig, teologisk «hatytring» for å håne, stigmatisere, demonisere og dehumanisere jødene som uønska i kristne samfunn. Ifølge Martin Luther (1483–1546) avviste ikke bare jødene at «gojimenes» Jesus var den profeterte Messias, men jødene hadde også tatt livet av ham, og de tilba djevelen i synagogene.[13] «Jødepurka» kan derfor tolkes som en allegorisk framstilling av falsk lære og djeveldyrkelse. På noen av framstillingene peker grisetrynet i retning mot jødekvarter i byen.

 
Kobberstikk fra 1700-tallet som viser Djevelen sammen med jøder – en kvinne som har omgang med en geitebukk og rabbinere fra Frankfurt am Main som spiser avføring fra og rir baklengs på ei svinepurke – og «to-åringen Simonino di Trento som ble ofra av jøder skjærtorsdag 1745». Jødenes og djevelens klær har runde «jødemerker» (Judenflecken).

Konspiratoriske, antijødiske forestillinger var utbredt i kristenheten i flere hundre år.[14] Antijudaismen i den katolske høy- og seinmiddelalderen fortsatte i den protestantiske kirken. Luther brukte svin som metafor i mange prekener.[11] Han spredte også jødehat[15] i skrifter som Von den Juden und Ihren Lügen («Om jødene og deres løgner»)[13] og Vom Schem Hamphoras und vom Geschlecht Christi («Om den unevnelige Gud og kristi slekt») fra 1543.[10] Selv om en kan hevde at Luther for sin tid hadde et åpent syn på jødene som samtalepartnere,[16] foreslo han blant annet å brenne jødenes hjem, skoler og synagoger.

Judensau-framstillingene på historiske byninger i Tyskland har vært omstridt og skapt debatt i nyere tid.[8][11][12] Istedenfor å fjerne skulpturene, har flere kirker latt dem stå som advarende påminnelser, og satt opp skilt som forklarer det historiske motivet og forteller at kirken tar avstand fra jødehatet.

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Die Juden in der Karikatur : ein Beitrag zur Kulturgeschichte (1921, side 9)
  2. ^ Vogt, Judith (1929-) (1978). Historien om et image: antisemitisme og antizionisme i karikaturer. København: Samlerens Forlag ; Oslo : J. W. Cappelens Forlag. s. 20. ISBN 8202041848. 
  3. ^ Deutsche Welle Medieval trace of German Anti-Judaism
  4. ^ a b Zionism and Israel - Encyclopedic Dictionary Judensau (på engelsk)
  5. ^ Foss, Øyvind (1934-) (1994). Antijudaisme, kirke og misjon. Oslo: Ad Notam Gyldendal. s. 133. ISBN 8241703368. 
  6. ^ Sayers, Michael (1912-) (1949). Fredens fiender. Oslo: Falken. s. 72. 
  7. ^ Evang, Karl (1902-1981) (1934). Rasepolitikk og reaksjon. Oslo: Fram forlag. s. 122. 
  8. ^ a b Mitteldeutscher Rundfunk om jødesugga på bykirken i Wittenberg
  9. ^ Judensau - The Wittenberg Jew-Pig and Luther's anti-Judaism (videointervju med Richard Harvey)
  10. ^ a b c Wisløff, Carl Fr. (1908-2004) (1983). Martin Luthers teologi: en innføring. Oslo: Lunde. s. 224. ISBN 8252042015. 
  11. ^ a b c Kristeligt Dagblad 2005: Tyske kirker gør op med antisemitisk fortid (på dansk)
  12. ^ a b Times of israel 2019: Legal bid struggles to remove 700-year-old antisemitic carving in Germany[død lenke]
  13. ^ a b Luther, Martin (1483-1546) (1940). Det utvalgte folk: om jødene og deres løgner. Oslo: Norsk front. 
  14. ^ Foss, Øyvind (1934-) (1994). Antijudaisme, kirke og misjon. Oslo: Ad Notam Gyldendal. ISBN 8241703368. 
  15. ^ Foss, Øyvind (1934-) (1994). Antijudaisme, kirke og misjon. Oslo: Ad Notam Gyldendal. s. 69. ISBN 8241703368. 
  16. ^ Foss, Øyvind (1934-) (1994). Antijudaisme, kirke og misjon. Oslo: Ad Notam Gyldendal. s. 75. ISBN 8241703368. 
  17. ^ H. Hundt-Radowsky: Die Judenschule, oder gründliche Anleitung, in kurzer Zeit ein vollkommener schwarzer oder weißer Jude zu werden. (1822)

Eksterne lenkerRediger