Itakisme
Itakisme (av gresk gresk ήτα ita [ˈita], i gammelgresk ἦτα ē̂ta [êːtaː], begge navn på bokstaven η) er et begrep innen språkvitenskap som egentlig ble brukt innen gresk språkhistorie til å beskrive prosessen der den rundete uttalen av vokaler og diftonger overgikk til den urundete vokalen i. Når begrepet brukes om nordiske forhold, brukes det gjerne i noe videre forstand, slik at det også omfatter avrundingen (delabialiseringen) av diftongen øy til ei, i tillegg til overgangen fra y til i, eller til og med vokalavrunding mer generelt.[1][2]
Gresk
redigerDet moderne gresk (nygreske) talespråket har betydelig færre vokaler enn det gammelgreske, som i motsetning til nygresk hadde både diftonger og skille mellom korte og lange vokaler. Dels er det itakismen som har preget utviklingen, ved at uttalen av de fem fonemene ē (η), ei (ει), u (υ), ȳ (υι), oi (οι) alle er falt sammen med i (ι, ιώτα iota). For diftongenes del skjedde dette i to steg: først overgang til lange vokaler (oi > y, ei > ē), så til i. På engelsk brukes begrepet iotacism om denne prosessen (på gresk ἰωτακισμός iotakismos), fordi resultatet er den uttalen ι alltid har hatt, mens itacism (parallell til det norske begrepet) bare viser til uttaleutviklingen til bokstaven η.
Til tross for radikale endringer i uttalen, brukes de tidligere skrivemåtene ennå, bortsett fra at ῃ (en lang variant av ει som tidlig overgikk til η) har gått ut av bruk og υι er sjeldent brukt.
Nordiske språk
redigerI nordiske språk er itakismen langt mindre inngripende, og begrenser seg i hovedsak til uttalen av grafemet y som i og diftonger som påvirkes av dette. Dette gjelder det islandske og det færøyske språket som helhet, og flere norske og svenske dialekter.
Færøysk
redigerItakismen nådde færøysken på begynnelsen av 1300-tallet,[3] og gjorde de gamle y, øy og au til i, oy (uttales «åi») og ey (uttales «æi»). Endringene var gjennomført innen 1600[4], og utviklingen har gått omtrent slik[5][s. 80]:
- au -> eu -> ey («æi»)
- øy -> oy («åi»)
Islandsk
redigerI moderne islandsk uttale har itakismen gjort seg gjeldende ved at y og ý uttales som i og í, og ved at den gamle diftongen ey, tidligere uttalt øy, har gått over til ei. Samtidig har den gamle uttalen blitt overtatt av diftongen au. Tidlige tegn på itakismen kan ses i tekster allerede fra 1200-tallet, der enkelte trykksvake ord som fyrir («for») og yfir («over») i blant kunne skrives firir og ifir. Det er foreslått at de nordvestlige dialektene kan ha opprettholdt skillet mellom i og y i flere århundrer etter at de falt sammen ellers på øya.[6]
Overgangen fra norrøn ǿ/œ (lang ø) til lang æ i tidlig islandsk representerer også avrunding eller dragning mot i, men i dette tilfellet gjenspeiler også skriftspråket uttaleendringen, slik at bokstaven æ er gjennomført i skrift.
Norsk og svensk
redigerI både norsk og svensk er itakisme ikke-standard uttale, men brukes i flere dialekter, der de norrøne y og ey/øy, som i islandsk, har blitt til henholdsvis i og ei/æi: dyr blir dir og køyre (kjøre) blir kæire. Blant de norske områdene som har, eller nylig hadde, itakisme er:
- Glåmdalen i Hedmark: Solør (solung), Vinger og Odalen (odøling)
- Et område i Buskerud som strekker seg fra nedre Hallingdal (kommunene Gol, Nes og Flå)[5] og ned til Sigdal og Krødsherad (krylling, dermed uttalt krilling)
- Lesja i øvre Gudbrandsdal i Oppland
- Lærdal og Årdal i Sogn, rester i Aurland[5]
- Ytre Romsdal
- Indre Nord-Fosen: Steinsdalen i Osen og Norddalen, Stordalen og Sørdalen i Åfjord[7]
I verket Norske Bygdemål fra 1905 gir den norske språkforskeren Hans Ross en detaljert beskrivelse av fenomenet, som han kaller y-løyse, og dets utbredelse i Norge og Norden. Det fortelles om en noe større utbredelse enn i dag: «Detta lage hev måli heilt ifrå Lærdalsøyri i Sogn framette ferdavegen genom Hallingdal o Krødsherad o Sigdal ut te Soknedal på Ringerike o de øvste av Snarom på Modom; dessforutan i stodeildi av Solør, Vinger o Odal, i sumt av Lesja i NGbr. [Nord-Gudbrandsdal], i Sunndal o fleire av dei innste bygdinne av Nordmøre o Romsdal, i Honndal o Stryn o fl. i Nordfjord». Enkelte områder (Nordfjord og deler av Romsdal) hadde bare itakisme i uttalen av øy, mens andre områder (Nordmøre og andre deler av Romsdal) helst bare hadde det i uttalen av y. Av eksempler fra andre nordiske land gis blant andre kiep i Estland (av köpa) og lika i Dalarna i Sverige (av lycka).[8] Av andre er det også dokumentert itakisme i eksempelvis dialektene i Nordvästerbotten,[9] som Ross for øvrig grupperer sammen med de østnorske (i likhet med dialektene brukt i Finland og Estland).
Med til itakisme regner også Ross overgangen til mer æ-aktig uttale av ø-lyder og å-lyder. Denne er kjent fra flere steder på Østlandet og Trøndelag, blant dem Solør, der bl.a. godt, som i et større område gjerne uttales gøtt, isteden nærmer seg gætt. Fra Selbu i Trøndelag nevnes eksemplene spär (spørre), kjät (kjøtt) og hæi (høy). Avslutningsvis nevnes det flere eksempler på hyperkorreksjon, der opphavlig ei og i «rettes» til øy og y.[8]
I trønderske fosenmål er itakisme kjent fra indre strøk i dalfosenske dialekter, men kan tidligere ha funnes i alle fosenmåla.[7]
Itakisme er enkelte steder, eksempelvis ytre deler av Lærdalen, et trekk som er på veg ut.[10]
Andre språk
redigerEngelsk gjennomførte avrunding av den gammelengelske y-lyden til i (eller e i sørøst) i mellomengelsk periode.
Referanser
rediger- ^ «itakisme» i Bokmålsordboka og Nynorskordboka
- ^ «itakisme» i NAOB
- ^ Shulte, Michael «Phonological developments from Old Nordic to Early Modern Nordic I: West Scandinavian» i verket The Nordic Languages Volume 2 (s. 1089-1092), Walter de Gruter (Berlin / New York, 2005)
- ^ Ifølge Hjalmar Petersen i: Jóansson, Tórður English loanwords in Faroese (s. 45), Fannir (Tórshavn, 1997)
- ^ a b c Hægstad, Marius Vestnorske maalføre fyre 1350 – II. Sudvestlandsk. 2. Indre sudvestlandsk. Færøymål. Islandsk. Andre bolken (s. 57), Videnskapsselskapets Skrifter, H. Hist.Filos. Klasse 1916. No. 4 (Kristiania, 1917)
- ^ Shulte, Michael «The phonological systems of Old Nordic I: Old Icelandic and Old Norwegian» i verket The Nordic Languages Volume 1 (s. 887), Walter de Gruter (Berlin / New York, 2002)
- ^ a b Eide, Kristin Melum; Jenstad, Tor Erik; Dalen, Arnold; Stemshaug, Ola Fosenmåla (s. 15–20), Museumsforlaget AS (Trondheim, 2017), ISBN 9788283050547
- ^ a b Ross, Hans «Norske Bygdemaal. (Med 2 Kaart)» (s. 25-26) i verket Skrifter udgivne af Videnskabs-Selskabet i Christiania 1905 – II. Historisk-filosofisk Klasse (Christiania, 1906)
- ^ Edlund, Lars-Erik Studier över nordsvenska ortsboöknamn (s. 110), Dialekt-, ortnamns- och folkminnesarkivet i Umeå (1985), ISBN 91-86372-05-X
- ^ Mascetti, Samuele Stadnamn i Luster kommune i Indre Sogn Arkivert 8. januar 2018 hos Wayback Machine. – Ein prototypebasert analyse av namnelandskapet i eit vestlandsk jordbruksdistrikt, Universitetet i Bergen (Bergen, 2017)