Wikipedia

Israels ti forsvunne stammer

(Omdirigert fra «Israels tapte stammer»)

Israels ti forsvunne stammer, eller Israels ti tapte stammer henviser til teorier om at de gamle jødiske stammer, etter at oldtidens Israel ble fullstendig ødelagt, ble sendt i eksil som slaver i det gamle Assyria og at mange jødiske grupper har sagntradisjoner om disse stammenes fortsatte, skjulte eksistens, eller om deres fremtidige tilbakevenden til Israel.

Jødiske religiøse objekter, starinlys, etrogboks, shofar, Torapeker, Tanach, natla.

Dette er et tema som dels er basert på autentiske historiske kjensgjerninger, dels på en nedskrevet religiøs tradisjon, dels på legender, sagn og tradisjoner forøvrig, og dels på vidtgående spekulasjoner. Det finnes en omfattende litteratur om De tapte stammene og ingen av kildene kan legges til grunn for pålitelige svar. Vår tids bruk av genealogiske DNA-tester har imidlertid forenklet arbeidet med å bekrefte hvorvidt bestemte folkegrupper tilhører De tapte stammer.

Historisk bakgrunn: De tolv stammene rediger

Ifølge Det gamle testamente hadde Jakob, som senere fikk navnet Israel, en datter og tolv sønner med fire forskjellige kvinner: Leah, Rakel, Bilha (Rakels tjenerinne) og Silpa (Leas tjenerinne). De tolv sønnene ble opphavet til Israels tolv stammer. Navnene på disse stammene ble nedskrevet på messedrakten til ypperstepresten, Kohen Gadol.

Da landet Israel ble delt mellom stammene i Josvas dager, fikk ikke presteklanen levittene noe land. Når stammene ble listet opp i henhold til de områdene de fikk, på samme måte som etter leirområdene i løpet av de førti år i ørkenen, ble Josefs stamme erstattet av stammene til Efraim og Manasse (Josefs to sønner med sin egyptiske hustru Asenath), som Josef forfremmet til fullstendige stammer.

Slik blir derfor de to inndelingene av stammene:

Inndeling etter tradisjonen:

  1. Ruben
  2. Simeon
  3. Levi
  4. Juda
  5. Issakar
  6. Sebulon
  7. Dan
  8. Naftali
  9. Gad
  10. Asjer
  11. Josef
  12. Benjamin

Inndeling etter fordeling av land i Israel:

  1. Ruben
  2. Simeon
  3. Juda
  4. Issakar
  5. Sebulon
  6. Dan
  7. Naftali
  8. Gad
  9. Asjer
  10. Benjamin
  11. Efraim (Josefs sønn)
  12. Manasse (Josefs sønn)

Stammene til Juda og Benjamin slo seg sammen og dannet Kongedømmet Judea. Etter tradisjonen regnes de som stamfedre til de fleste av dagens jøder. Levittene ble tildelt arvelige religiøse plikter og ble ikke tildelt stammeterritorium. (Genealogiske undersøkelser viser forbindelse mellom Aron, en levitt som ble grunnleggeren av en prestekaste (hebraisk: kohen, flert. kohanim) med nålevende menn som tror de er hans etterkommere; se Y-kromosomale Aaron).

De øvrige stammene (Ruben, Simeon, Levi, Issakar, Sebulon, Dan, Naftali, Gad, Asjer, Efraim, Manasse) betraktes som tapte.

I jødedommen arves medlemskap i stammene fra far til sønn (patrilineært), på samme måte som prestegjerningen (Kohen eller Levitt-status og kongelig arverett (den Davidske linje). den jødiske tilknytning arves forøvrig gjennom morslinjen (matrilineært).

Stammene spres rediger

De tolv stammenes geografiske inndeling:

  • De østlige stammene: Juda-stammen, Issakar-stammen, Zebulun-stammen.
  • De sydlige stammene: Reuben-stammen, Simeon-stammen, Gad-stammen.
  • De vestlige stammene: Epfaim-stammen, Manasse-stammen, Benjamin-stammen
  • De nordlige stammene: Dan-stammen, Asher-stammen, Naftali-stammen.

Etter borgerkrigen i regjeringstiden til Salomos sønn Reoboam, gikk ti stammer ut av det forente kongedømmet for å danne et rike i det nordlige Israel.

De ni landeiende stammene var Zebulun, Issakar, Asher, Napfali, Dan, Manasse, Efraim, Reuben og Gad, og noen av Levi-stammen som ikke hadde land. Bibelen inneholder på dette punkt ingen henvisninger til Simeon-stammen, og noen mener at stammen allerede var blitt borte som følge av Jakobs forbannelse (I Jacob's velsignelser, Simeon sammenholdes med broren Levi, og de to ble forbannet av Josef (Genesis|49:5–7|HE) for massakreringen av innbyggerne i byen Sikem).

I kongedømmet Judea, det sørlige kongedømmet, hadde Jerusalem som hovedstad og ble regjert av kong Rehoboam. Judea var befolket av stammene Juda og Benjamin ( og noen av Levi-stammen og rester av Simeon-stammen.

I 722 f. Kr. erobret assyrerne under Shalmaneser V og deretter under Sargon den 2. Nord-riket i Israel, ødela hovedstaden Samaria og sendte israelittene i fangenskap i eksil i Khorasan, nå en del av det østlige Iran og vestlige Afghanistan. De ti tapte stammene er de som ble deportert. I jødisk populærkultur forsvant de ti stammene ut av historien og etterlot bare stammene Benjamin, Juda og Levi som utviklet seg til dagens moderne jøder.

I 586 f. Kr. ble den jødiske nasjonen erobret av Babylon. Omkring 50 år senere, i 539 f.Kr. lot perserne, som kort tid før hadde erobret Babylon, jødene vende tilbake til Jerusalem og gjenreise templet der. I slutten av denne perioden ser det ut til at de ulike stammene hadde gitt avkall på sin gamle stammeidentitet til fordel for en felles identitet.

Et trosperspektiv rediger

Begrepet «de ti tapte stammer» ble først benyttet i religiøs sammenheng, basert på bibelske kilder, og ikke som en etnologisk ide. En del forskere har studert emnet og har fra tid til annen gjort krav på å ha vitenskapelig belegg for de ti tapte stammer. Men religiøse og bibelske kilder forblir hovedkildene i forestillingen om at de ti tapte stammene har en fortsatt, med skjult identitet ett eller annet sted.

De bibelske skrifter inneholder tallrike henvisninger om dette. I Esekiels bok[1] blir profeten nedtegne (delvis sitat) «For Juda»... og andre (delvis sitat), «For Josef...» (den største av de tapte stammene). Profetiet blir så fortalt at disse to gruppene en dag skal bli gjenforent.

Der er også diskusjoner i Talmud hvorvidt de ti tapte stammene til slutt vil gjenforenes med Judas stamme, det vil si, med det jødiske folk.

Teorier fra mellom 1600- og 1900-tallet rediger

Siden slutten av det 1600-tallet Sabbatai Zevis tid har både jøder og kristne lagt frem teorier om de ti tapte stammene som Die Roite Yiddelech, «de små, røde jøder», skilt fra resten av jødedommen med sagnelven Sambation «hvis skummende stryk reiser seg mot himmelen i en sky av ild og røyk som er umulig å trenge gjennom».[2]

Den 23. desember 1649, etter Manasseh ben Israel, en kjent rabbiner fra Amsterdam, var blitt fortalt av Montezinus at noen av de tapte stammene bodde blant innfødte i Sør-Amerika:

«... jeg tror at de ti stammene ikke bare bor der... men også i andre land, spredt over alt; de vendte aldri tilbake til Det annet tempel og de har frem til i dag beholdt sin jødiske religion....»[2]

På 1600-tallet anklaget Manasseh ben Israel Oliver Cromwell for å tillate jødene å vende tilbake til England. Helt siden 1290 hadde det ved lov vært forbudt for jødene å bosette og oppholde seg i England. Grunnen til at Cromwell uttrykte interesse for at jødene skulle få vende tilbake til England, var at ulike kristne teorier dreide seg om at tiden for verdens ende var nær forestående. Mange av disse ideene var fiksert på året 1666 og Menneskehetens femte monarki som ventet på Jesus tilbakekomst som Messias og som ville opprette Det siste riket og skulle regjere den fysiske verden i tusen år.

Innblandet i alt dette var et bakteppe av alminnelig tro på at de tapte ti stammer ikke representerte etniske jøder som delvis hadde utgjort det gamle judeiske kongeriket, men stammer som hadde en egen hovedstad i Samaria. Det har vært forsøk på å avvise denne innfløkte historien ved å erklære at det ikke er annet en supersesjonisme (forestillingen om kristendommen som en fullbyrdelse og fortsettelse av Det gamle testamente). Ideene bak disse ulike, konkurrerende teoriene er imidlertid langt mer kompliserte, særlig når Sabbatai Zevi, som gjorde krav å være «messias», og hans tilhengere påsto at de representerte grupper som kom i tillegg til dem som var anerkjent som jøder. Men Zevi tapte troverdighet overfor alle unntatt Donmeh da han konverterte til islam og således ble en apostat (frafallen) til jødedommen i 1666.

I løpet av den siste halvdelen av 1700-tallet ble variasjoner av den samme teorien fremmet av politiske tilhengere av Det britiske imperiet som mente at Imperiet var en manifestasjon av oldtidens profetier nedtegnet i Første Mosebok som forutsa både kongeriket Israel og kongeriket Judea.

På 1800-tallet hadde forløpere til Jehovas vitner forfektet tilsvarende forestillinger.

Nathan Ausubels liste rediger

Nathan Ausubel skrev at «Det er et betydelig antall mennesker som idag klynger seg til den gamle tradisjonen om at de er etterkommere av de tapte jødiske stammer: Stammemedlemmer i Afghanistan, islamske berberne i Vest-Afrika, og seks millioner kristne igboer i Nigeria. Uten tvil praktiserer de alle gamle hebraiske skikker og trosforestillinger som gir en viss troverdighet til deres fantastisk lydende påstander.» [3]

I sitt verk fra 1953 Pictorial History of the Jewish People, har Nathan Ausubel utarbeidet følgende liste over folk som på en eller annen måte er knyttet til denne legenden.

Grupper som hevder å nedstamme fra enkeltstammer rediger

Mange folkegrupper gjør krav på å være etterkommere av den enkelte av De tapte stammer. Dette omfatter:

Bene Ephraim rediger

Bene Ephraim-folket, også kalt Telugujøder, er et lite samfunn i det sørlige India som gjør krav på å nedstamme fra Efraims stamme

Bnei Menashe rediger

Bnei Menashe-folket fra det nordøstlige India gjør krav på å nedstamme fra den tapte Manasse-stammen.

Beta Israel rediger

Beta Israel, også kjent som Falashas, er etiopiske jøder. En del medlemmer av Beta Israel og en del jødisk vitenskapsmenn tror at de nedstammer fra Dans stamme, i motsetning til den tradisjonelle oppfatningen.

Persiske jøder rediger

Persiske jøder (særlig Bukharan-jødene) gjør krav på nedstamme fra Efraims stamme. De persiske jøder (også kjent som iranske jøder), er medlemmer av jødiske samfunn som tidligere bodde i Iran og ellers spredt i de områdene som tidligere var en del av Perserriket.

Igbo-jøder rediger

Igbo-jøder i Nigeria gjør krav på varierende avstamming fra Efraims stamme, Manasses stamme, Levis stamme, Sebulons stamme og Gads stamme.

Grupper som hevder å være etterkommere fra uspesifiserte stammer rediger

Noen grupper mener at de nedstammer fra en av De tapte stammer, men vet ikke hvilken. Det gjelder:

Lemba rediger

Lembafolket (Vhalemba) fra Sør-Afrika gjør krav på nedstamme fra en tapt stamme som flyktet fra det som i dag er Jemen og dro sørover. DNA-testing har genetisk knyttet lembaene til moderne jøder. Lembaene representerer en særegen religiøs praksis som tilsvarer det som praktiseres i jødedommen. Ifølge tradisjonen er de et vandringfolk. Indisier peker mot Midtøsten eller Nord-Afrika. Ifølge lembaenes muntlige overleveringer var deres forfedre jøder som kom fra et sted kalt Sena for hundreder av år siden, og som slo seg ned Øst-Afrika.

Israels hus rediger

Israels hus er et jødisk samfunn i Ghana som hevder å være en av Israels tapte stammer.

Pashtun rediger

Pashtun-folket er etniske afghanere som tradisjonelt gjør krav på å nedstamme fra De tapte stammer. De holder fast ved sin sine førislamistisk, stedegne religiøse æreskodekser og kultur (Pashtunwali). De gjør tradisjonelt krav på å være etterkommere av en av De tapte stammer. Yousafzaiene er en stor gruppe av innen Pashtun; navnet deres betyr «Josefs sønner».

Britisk israelisme rediger

Britisk israelisme (også kalt anglo-israelisme) er et sett av ikke nødvendigvis sammenfallende teorier som går ut på å hevde at en del briter og/eller kongelige blodslinjer fra gammel tid er etterkommere i rett linje fra De tapte stammer. Teorien hevdes av et økende antall kristne, vanligvis protestanter, men inkluderer nå også ortodokse jøder som Yair Davidys israelske organisasjon Brit Am med hovedsete i Jerusalem.[4]

Britisk israelisme er typisk basert på ideen at store antall fra stammene ble deportert av Sargon, kongen av Assyria, da Samaria falt i 721 f. Kr.. Kritikere av teorien peker imidlertid på at datidens assyriske historieskrivere hevder at bare et lite antall av israelittene som ble deportert.

Kristen identitet er en betegnelse på en bred mangfoldighet av løst tilknyttede grupper og kirker med en rasepreget teologi. De fleste av dem fremmer en euro-sentrisk versjon av den kristne lære. Nøkkelfellesskapet i teologien er britisk iraelisme som lærer at hvite europeere bokstavelig talt er etterkommere av israelittene ved at Israels ti stammer ble tatt av de assyriske armeene og ført i fangenskap i Assyria. Videre fastholder læren at disse (hvite europeiske) israelittene fremdeles er Guds utvalgte folk.

Antisemittiske fortolkninger rediger

Der er forskjellige grupper som har tolket begrepet De tapte ti stammer på fundamentalt forskjellig måte, ofte med antisemittiske elementer.

Mange grupper som definerer seg som kristne følte behov for å identifisere seg med De tapte ti stammer for å skille seg fra de kristne hovedstrømningene som de foraktet av ulike grunner, inkludert zionisme, humanitære idéer og tilknytning til jødedommen.

De fleste av disse tilhengerne skiller mellom begrepene «jøde» og «israelitt» og antyder at jødene tilranet seg sin identitet fra de «virkelig» utvalgte Guds folk. Versene i Johannes' åpenbaring 2:9 og 3:9[5] gir dem et grunnlag for deres tro som har røtter i Skriften. De fokuserer også på Første Mosebok, kapittel 38, med historien om slekten til Juda, siden Juda tok en kanaanittisk kvinne til hustru.[6] Et annet vanlig krav er at det ikke er jødene som er Guds utvalgte folk, men isteden hebreere – to begreper som vanligvis er regnet som synonyme av de fleste, men har særegne konnotasjoner for ekstremister.

Denne tolkningen skapte et problem for disse gruppene. Ettersom de ikke lenger kunne godta at jøder var knyttet til den samme opprinnelse og den samme bibelske historien, hvor oppdelingen av det hebraiske kongedømme i to rivaliserende deler var nedtegnet. For å skape dette skillet ble det nødvendig for grupper som i hovedsak identifiserte seg med bevegelsen å finne opp en helt ny historisk fremstilling som fjernet jødene. Av de mer kjente tilhengerne av slike idéer er bombemannen fra Oklahoma, Timothy McVeigh.

Noen sorte grupper som hebraiske «Black Hebrew Israelites» gjør tilsvarende krav på å nedstamme fra de «virkelige» israelittene og hevder at dagens jødene er bedragere.

Grupper som andre hevder å være etterkommere av De tapte stammer rediger

Kurderne rediger

Noen mener at kurderne representerer en tapt stamme. Senere vitenskapelig forskning innen genetisk genealogi ha avdekket at majoriteten av de mannlige kurderne har en genetisk arv som man tror bare finnes blant mannlige patrilineære etterkommere av det såkalte Cohan-genet.

En vitenskapelig rapport[7] viser at majoriteten av Irak-kurderne (en representativt statistisk stikkprøve av de kurderne som til nå er blitt testet så langt) er bærere av denne særegne genetiske arven.

Merk også at der eksisterer en del kurdiske jøder.

Japanerne rediger

Noen forfattere har spekulert på om det japanske folk kan være direkte etterkommere av en del av De ti tapte stammer. En ganske søkt artikkel av en Arimasa Kubo som har fått vid utbredelse og publisert under tittelen Mysteriet med de ti tapte stammer: Japan[8] har konkludert at mange tradisjonelle skikker og seremonier i Japan er svært like som de som fantes i det gamle Israel og at disse ritualene muligens skriver seg fra religionen og skikkene til jødene og Israels ti tapte stammer som kan ha kommet til det gamle Japan.[9]

Joseph Eidelbergs bok The Biblical Hebrew Origin of the japanese People hevder noe av det samme. Eildeberg analyserte gamle tradisjoner, religiøse seremonier, historiske navn, haiku-dikt, kana-skrifter og japanske folkesanger og mente å oppdage tusener av ord med tilsvarende uttale, lyder og oversettelser mellom hebraisk og japansk.[10]

Etterkommere i Medes-regionen rediger

Denne teorien har som utgangspunkt forestillingen om at Efraim- og Manasse-stammene er direkte etterkommere av sønnene Efraim og Manasse til Josef[11] med Asenat, datter av faraos prest fra On.[12] Stammen til Levi ble valgt ut til å tjene i tempelhelligdommen.[13]

Den nåværende rådende oppfatning er at de landflyktige stammene, som ifølge Kongebøkene, ble ført til Medes-regionen i det nåværende nordvestlige Iran, høyst sannsynlig er blitt assimilert innbyggerne i området, og etterhvert tapte enhver følelse av særlig israelsk identitet. Der er også indikasjoner i Bibelen og Talmud på at store deler av folkene i de «tapte stammene» ganske enkelt slo seg sammen med resten av israelittene da de også ble forvist, for så senere å vende tilbake til Israels land. Fordi mange i tidens løp var tvunget til å skjule sin israelske identitet under forfølgelser, korstog og kontinuerlig landflyktighet, kan de ha blitt spredt over store deler av verden og assimilert i de store befolkningsgruppene.

Det blir nå utført genealogiske DNA-prøver på representanter for i det minste to grupper – lembaene i Afrika og Bnei Menashe i India i et forsøk på å verifisere kravene på å nedstamme fra de tapte stammer. Det foreligger så langt ingen konklusive resultater. Riktignok er det i lembaenes tilfelle en klar forbindelse til hebraiske etterkommere av Levi-stammen, i særlig grad til Kohen.[14]

Saka-forbindelsen rediger

 
Jehu knelende for føttene til Shalmaneser III på Den sorte obelisk.

For enkelte som studerer «israels tapte stammer» har Behistun-inskripsjonen vist seg å være et uvurderlig, manglende mellomledd. George Rawlinson, sir Henry Rawlinsons yngre bror, knyttet Saka/Gimirri fra Behistun-inskripsjonen til de forviste israelittene: «Vi har rimelig grunn for å betrakte Gimirri, eller Cimirriene, som først fremtrer i assyrisk og medeisk fangenskap i det 600-tallet f.Kr. og sakkeerne fra Behistun-steinen nesten to århundrer senere, som identiske med Beth-Kumree fra Samaria eller De ti tapte Israels stammer fra Israels hus)»[15]

Inskripsjonen knytter folket kjent i det gammelpersisk og elemittisk som sakaer eller skytere sammen med folket som er kjent i babylonsk som Gimirri eller cimmerier. Dette er viktig ettersom assyrerne i sine nedtegnelser omtalte Israels nordrike som «Khumris hus», oppkalt etter den israelske kong Omri på 700-tallet f.Kr. Fonetisk er «Khumri», «Omri» eller «Gimri» akkurat det samme. [16] «Det burde fremgå klart helt fra begynnelsen at begrepene kimerere og skytere kan erstattes: I akkadisk forekommer navnet Iskuzai (Asguzai) bare unntaksvis. Gimirrai (Gamir) var i akkadisk den normale benevnelsen for kimmerere like gjerne skytere».[17]

På fotoet av Den sorte obelisk (se bilde) kan man sammenlikne kong Jehus spisse hårfrisyre, som er lik med den tilfangetagne kong Saka (helt til høyre på Behistun-inskripsjonen. Israels kong Jehu var kong Omris etterfølger i Israels nordrike.

I andre religioner rediger

Mormonerne rediger

I Mormons bok hevdes det at mange innfødte amerikanere, indianere, i USA er etterkommere av den hebraiske bibelens Josef. I følg Mormons bok grunnla sønner av profeten Lehi Nefitt- og Lamanitt-kulturene i den nye verden. Mange mormoner lærer også at mange nordeuropeere nedstammer fra Efraim og gjøres dermed til naturlige arvtakere til Guds pakt med israelittene. Utenforstående regner ikke disse forestillingene for å ha historisk troverdighet.

Radio Church of God rediger

I 1920-årene kunngjorde Herbert W. Armstrong, grunnleggeren av Radio Church of God, at De ti tapte stammer, etter fangenskapet i Assyria, hadde utvandret til nordlige og vestlige Europa og grunnlagt mange av de nasjonene som er der i dag. Denne forestillingen dannet også grunnlaget for hans forståelse av Bibelens profetier og deres fullbyrdelse i «de siste dager». Utenforstående regner ikke denne forestillingen for å ha historisk troverdighet.

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ Nettbibelen: Esekiels bok 37 Arkivert 15. november 2011 hos Wayback Machine.
  2. ^ a b Rosen, Moses: «The Recipe», utgitt som epilog til The Face of Survival, 1987.
  3. ^ sitat fra s. 217, Pictorial History of the Jewish People av Nathan Ausubel, Crown, 1953)
  4. ^ Brit Am
  5. ^ Nettbibelen: Johannes’ åpenbaring 2:9 Arkivert 15. november 2011 hos Wayback Machine. og 3:9 Arkivert 15. november 2011 hos Wayback Machine.
  6. ^ Nettbibelen: Første Mosebok 38 Arkivert 15. november 2011 hos Wayback Machine.
  7. ^ «Are today's Jewish Priests descended from the old ones» ved Avshalom Zoossmann-Diskin, Ph.D. (HOMO: Journal of Comparative Human Biology – Zeitschrift fuer vergleichende Biologie des Menschen, Vol. 53, No. 2-3, 2000, ss. 156-162): Betydning av denne genetiske arven er vist av påfølgende vitenskapelige rapporten: «Origins of Old Testament Priests» ved Karl Skorecki, David Goldstein, M. G. Thomas, et al. (Nature, 394:138-140, 1998).
  8. ^ Israelites Came to Ancient Japan Arkivert 24. februar 2008 hos Wayback Machine.
  9. ^ Japan: Israelites Came To Ancient Japan Arkivert 9. januar 2007 hos Wayback Machine.
  10. ^ The Biblical Hebrew Origin of the Japanese People Arkivert 29. desember 2006 hos Wayback Machine., informasjon om boken
  11. ^ Nettbibelen: Første Mosebok 37 Arkivert 15. november 2011 hos Wayback Machine. og videre ut til kapittel 45.
  12. ^ Nettbibelen: Første Mosebok 41:45-52 Arkivert 15. november 2011 hos Wayback Machine.
  13. ^ Nettbibelen: Første Mosebok 2:33 Arkivert 15. november 2011 hos Wayback Machine., og 3:6-7 Arkivert 15. november 2011 hos Wayback Machine.
  14. ^ Aish.com: The fascinating story of how DNA studies confirm an ancient biblical tradition Arkivert 25. april 2016 hos Wayback Machine.
  15. ^ George Rawlinson, merknad i hans oversettelse av History of Herodotus Bind VII, side 378
  16. ^ Raymond, E.: Missing Links Discovered in Assyrian Tablets Artisan Pub, 1985 ISBN 0-934666-15-6
  17. ^ Loon, Maurits Nanning Van: Urartian Art. Its Distinctive Traits in the Light of New Excavations, Istanbul, 1966. s. 16

Litteratur rediger

  • Riff, Michael: The Face of Survival: Jewish Life in Eastern Europe Past and Present. Valentine Mitchell, London, 1992. ISBN 0-85303-220-3
  • Ben-Dor Benite, Zvi: The ten lost tribes : a world history. Oxford University Press, Oxford, 2009. ISBN 978-0-19-530733-7

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Israels_ti_forsvunne_stammer&oldid=23686310»